Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

feillært

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

feillært

okt 7 2008 - 13:59
Kjenner meg sann igjen i det dere skriver...
Satt faktisk senest igår og gjorde en øvelse me då skrive ned alt det negative som moren min sa til meg, du er så umulig, lat, vanskelig, hvordan skal du klare deg i livet, folk snakker om deg, det er noe galt med deg, stakkars meg som har et sant barn..
Etter mange år og ha vokst opp med å høre på henne, for alt handlet kun om HENNE, begynte jeg å tro på alt dette. Jeg var en ond person jeg, ingen likte meg, og jeg hadde ikke rett til ting, eller klarte ikke- trodde jeg!
Rollene var snudd, jeg skulle være til for henne, det var jeg som skyldet henne noe så mye som hun hadde ofret for meg...
I slutten av tenårene begynte jeg å se at det var hun som var syk..Men jeg hadde sann skyldfølelse, bare av å snakke om henne. Det tok mange år med behandling for å faktisk kjenne at jeg var sint på henne, og hva hun hadde lært meg.. Jeg begynte gradvis med å slutte å reise hjem og passe på henne hele tiden, og tlf fra henne med klaging om hvor grusomt det var for henne tok av.. det var en lettelese, jeg ble bedre, men samvittigheten gnager sterkt.
Kontakten har nå blitt begrenset, og jeg er der nå at jeg ikke vet hvilken kontakt vi skal ha, eller om vi bør ha kontakt..Jeg har blitt rådet av terapeuten min og vurdere å kutte, men kjenner at jeg ikke klarer den kampen..ennå..
Men vet at ved å treffe henne vil jeg bli dårlig etterpå, sålenge jeg ikke klarer å være tydelig eller sette grenser, og der er jeg ikke enda..Jeg bare later som, men det blir vanskligere å vanskligere, stemmen min setter seg fast i halsen, en klump.. det er så ambivalent..
Hun har lært meg til å tro at jeg er ingenting verdt, og jeg kjemper mot tankegangen daglig..Jeg holder ut smerten i håp om at den vil slippe, og at desse tankene og følesene jeg tidlig lærte vil miste sin makt..
Jeg har lite kontakt med familien, for det er kryptonitten min..
Avatar

Re: feillært

okt 8 2008 - 11:38
det er en kjempekamp å kutte med familien. jeg har gjort det, for å skjerme meg selv. i 5 år var det bortimot null kontakt.
så tenkte jeg, at jeg kunne vel gi en sjanse til. en vil jo så gjerne. en ser hva andre har, er misunnelig, tenker, det kan jo ha endret seg, ..
men, neida.

nå er jeg på vei bort igjen. for å skjerme meg selv. fordi jeg blir dårlig av å omgåes min "kryptonitt" ( godt sagt) som er min nærmeste familie, mor og søsken.

det dumme med det, er at de er gamle. jeg tenker "hva skjer når de dør?" for det nærmer seg.
det er vanskelig.

føler meg mange ganger hjermevaska, til å tro at jeg er ingenting verdt.
noen dager klarer jeg å ikke bry meg!!, -

- mens andre dager er det 1000% sant, fra jeg står opp til jeg legger meg.
disse dagene vil jeg IKKE ha!

jobber med saken.

det er forøvrig trist at vi er flere med samme opplevelse. sånt som dette burde en slippe. akkurat som om livet ikke kan være nok i seg selv liksom.

ha en fin dag du.!


Avatar

Re: feillært

feb 20 2009 - 15:33
Jeg forstår at det er vanskelig for deg å endre en slik tankegang som du trossalt har vokst opp med. Det er nok slik at våre barneår er hovedgrunnlaget for vårt senere liv tror jeg, hvilke personer vi blir .osv. Men det er mulig å endre også tror jeg.. Jeg håper du gjør det som føles rett for deg og du trenger ikke ha dårlig samvittighet ovenfor moren din om du bryter kontakt. Det er ditt liv og du må ha det bra, du skal tross alt leve i mange år til.
Avatar

Re: feillært

feb 27 2009 - 23:06
hei dere :)
jeg er vel i samme båt som dere, men kansje litt eldre (46)? Vokste opp med en alkoholisert mor som misbrukte meg mentalt. Ja, hun fortalte meg at hun aldri ønsket meg, at min far hatet meg, ja hele slekta hatet meg fordi jeg var slem og stygg. I fylla sa hun de styggeste ting dere kan tenke dere, og det sitter i hodet mitt ennå. Hun var rett å slett ondskapsfull.
Fra jeg var 9 ba jeg til gud om å få dø for hvorfor måtte jeg være her?
Jeg skjønte ikke før i voksen alder hva hun hadde gjort mot meg. Forstod at hun faktisk ikke bryr seg om andre enn seg selv. Jeg kuttet kontakten, snakket ikke med henne på 2 år. Da ba hun om unnskyldning, hun skulle aldri drikke mere. Jeg tilga, men det tok ikke lang tid før hun begynte å være slem igjen. Så jeg kuttet kontakten igjen. Etter 1 år ba hun meg om å få møte meg, vi måtte snakke. Hun ba om unnskyldning igjen og jeg tilga, men jeg sa at nå er det siste sjanse. Jaja, hun holdt jo ut i 5 måneder da...... da slo hun til i fylla igjen. Jeg dro og kom tilbake da hun var edru. Jeg sa til henne: nå får du velge, meg eller flaska, jeg kan ikke leve slik lengre, da dør jeg. Hun sa: jeg velger flaska. Den sved godt. Men jeg har holdt ut i 10 år nå uten å svare på hennes forsøk på forsoning. Det var forferdelig vondt å ta den avgjørelsen, jeg måtte "begrave" henne i tankene mine, sorgen var der og er der ennå. Det vondeste er at jeg går glipp av mange familiebegivenheter fordi jeg ikke vil risikere å treffe henne, jeg føler meg som et utskudd, at jeg ikke er velkommen noe sted lengre. Jeg skjønner jo at hun snakker ille om meg til alle og det gjør igjen at jeg unngår kontakt. Men nå er det blitt slik at jeg holder meg mer og mer for meg selv, orker ikke å treffe folk, ikke er jeg flink til å bli kjent med nye mennesker heller, for jeg føler meg ond, slem og som et dårlig menneske som ikke er verd noe. Hvorfor skulle noen orke å være venn med meg? Nå er det slik at det eneste stedet jeg snakker med folk er på jobb eller med kassapersonalet når jeg handler. Hvilket liv er dette? Hvorfor måtte hun sette meg til verden?
Til forsiden