Mitt største problem er det at jeg alltid kjenner på en intens angst i det jeg begynner å skape en relasjon til et nytt menneske. Enten det er venner eller en person jeg dater så blir jeg kvalm av å tenke på måten jeg er rundt dem på etterhvert. Når de nevner noe jeg gjør som bare jeg tenker på, når de legger merke til hvor mye jeg snakker, eller at jeg har noen greier jeg gjør, eller at jeg tekster dem veldig fort i blant fordi jeg elendig impulskontroll, så blir jeg så utrolig engstelig. Jeg tenker at alle rundt meg synes jeg er en slitsom person å være rundt. Jeg tenker de fleste ville hatt det bedre om jeg bare ikke var det. Jeg lurer på hvorfor folk liker å bruke tid med meg. Er det fordi jeg er en slags karakterstudie? Er jeg en av de rare folkene jeg selv liker å fortelle historier om? Er det bare lett å være rundt meg midlertidig og la meg speile deres energi, legge til noe nytt og så bli kastet til siden? Hvordan skal jeg greie å komme meg over angsten av at folk jeg dater, for eksempel, egentlig bare gjør det på kødd? Det gir jo ingen mening, men samtidig så har jeg vært borte i noen folk som har gjort noen fæle ting på nivå med det der. Min tidligere kjæreste som jeg var sammen med i lang tid behandlet meg forferdelig bak lukkede dører hele forholdet. Nå er jeg redd for å knytte meg til andre, og enda mer redd for at de skal se på meg som en fille de bare kan kaste bort når de blir lei. Jeg skulle bare ønske det fantes noen strategier jeg kunne brukt for å dempe den angsten her.

Jeg vet ikke hva konklusjonen på dette skal være. Håper jeg greier å stå opp i morgen. God natt.

Når du har hatt slike opplevelser, så er det en ganske rasjonell reaksjon å tenke de tankene du gjør. Men hvis du vil bryte mønsteret så er én av mange måter å gjøre det på at du finner en måte å ta igjen på din eks. Det handler ikke om hevn, men å ta tilbake det som er ditt. Da vil ikke lengre vedkommende ha noen makt over deg.