Igjen har jeg gjort tabben. Jeg har igjen gått inn i et forhold med en jeg ikke tror er rett for meg. Selvom jeg denne gangen brukte god tid på å bli kjent, føle meg frem osv.
Har under hele greia følt meg veldig usikker, men tenkt at det er fordi jeg ikke kjenner vedkommende.
Etterhvert som vi har blitt kjent har vedkommende vist seg å være en bra person for meg! Likevel støter jeg den bort. Hver gang noen kommer for nære/blir for trygt, Da skyver jeg de rett og slett bort.
Da er det om å gjøre om å finne mest mulig feil ved dette mennesket. En unnskyldning ovenfor meg selv å gå!
Jeg blir så tappet for håp når jeg støter borti folk, blir glad i de, men de er liksom ikke nok. Jeg er ikke lykkelig, men har har så mange planer for min fremtid så å bare droppe alt og starte på nytt med noen andre er kjempe skummelt.
Vil helst ikke starte på nytt fordi dette skjer i hvert forhold. At jeg gjør noe dumt slik at det ender.
Er så utrolig slitsomt.
Har så mange jeg kjenner som bare tar til takke med det de får og er så redd for at jeg gjør det samme nå.

Har ingen følelser, føler apati, føler at jeg ofte er sint og sur på vedkommende.
Føler meg helt følelsesløs for alt i livet generelt. Det er absolutt ikke morsomt, det er slitsomt å ha et sinn som stritter imot. Føle seg som en følelsesløs zombie. Føler meg som en negativ gretten person og det er langt ifra den jeg er.

Noen andre som har det på lik måte?

Ingen er perfekte for hverandre, og det er på ingen måte sikkert at du har gjort en tabbe.

Jeg kjenner meg litt igjen i det å miste interesse og motivasjon, og jeg kan føle meg litt apatisk ovenfor ting og personer, og føler lite lykke og glede, selv om jeg har ivaretatt håpet. Mine meninger og følelser spiller ikke alltid på lag, og jeg føler at jeg utstråler mer negativitet enn jeg mener. Jeg anser meg selv som en vennlig og realistisk optimist, men oppfattes ikke alltid sånn... Jeg tror dette i mitt tilfelle har å gjøre med depresjon. Jeg var ikke veldig flink til å få venner som barn heller, og har aldri vært lidenskapelig, men i voksen alder har det relativt lave sosiale behovet kombinert med nedstemthet og sviktende motivasjon gjort det svært vanskelig å oppnå nære relasjoner. Jeg mister litt interessen, men ikke trangen for et sosialliv.

Har du vurdert muligheten for at du er deprimert e.l.? Tror ikke det vil løse seg av å se etter en ny partner. Hvis du finner glede på andre måter så kanskje det letter på humøret, også i parforholdet. Du burde nok også vurdere samtaleterapi.

Ikke sikkert jeg kan hjelpe, men min innboks er åpen. Mann 31 Bærum.

Hei. personlig kunne jeg aldri tatt til takke med noen, selv om jeg har hatt sjansen mange ganger. det virker som du er usikker på om du egentlig er glad i vedkommende? jeg kjenner også mange som går inn i forhold fordi vedkommende dekker noe for dem, det kan være økonomisk trygghet eller at de bare kjenner vedkommende såpass godt at de vet hva de får.
Selv må jeg ha stor interesse for personen, føle noe dypere. dessverre er det vanskelig for meg å finne en som er "nok". har datet masse bra menn, med økonomien på stell, samme interesse, og noen også samme utfordringer i livet så vi forstod hverandre. Han fikk følelser for meg, jeg gjengjeldte de dessverre ikke.
Nå har han heldigvis ei dame som er glad i han og de har et fint forhold tror jeg.
Selv skyver jeg bort de jeg faller for. Jeg blir så redd for selv å bli såret at jeg finner unnskyldninger for å ikke treffe de, spiller uinteressert og til slutt, så gir de vel bare opp. og jeg sitter igjen med følelser fremdeles og analyserer og håper i all evighet.

Det er feil innstilling å kalle folk for hva som helst. Sier mer om deg egentlig. Til slutt stikker de hvis du ikke behandler de med respekt.

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det både trådstarter og Asocheon skriver her.
For 5 år siden ble det slutt med det jeg trodde var min store kjærlighet. Var fast bestemt på å finne kjærligheten på nytt etter en stund. Det ble mye dating og et par forhold som gikk i dass. Senest forrige uke etter å ha vært sammen i et år.
Kan også nevne at jeg gikk gjennom den store 40-årskrisa i fjor og var borte noen uker fra jobb. Gikk også til en psykolog uten at jeg føler det kom noen store løsninger ut av det.
Har det bedre nå og har begynt å trene igjen, men føler at jeg fortsatt har en likegyldighet samtidig som jeg ønsker hele pakka for meg selv med et annet menneske. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg videre fra den store kjærligheten.
Hvis noen har en oppskrift på lykke så send meg gjerne et lite pip ;)

Jeg skjønner hva du mener men det som dessverre skjer til slutt er at du faktisk kan risikere å ende opp helt alene.man vil så gjerne tro på den store kjærligheten men jeg tror ikke på den jeg høres nå ganske negativ ut men samtidig tror jeg på skjebne så om du ender opp alene el livskjærlighet ITS the destiny men det perfekte fins ikke feil finner man hos alle.selv livskjærligheten har feil og mangler.jeg ønsker for dere å finne rette personer som gjør dere lykkelig.