Jeg har vokst opp med en mor som har vært alvorlig psykisk syk, men som ikke har fått hjelp. Det har vært mange vanskelige år og situasjoner, og jeg ønsket meg bare bort og vekk. Samtidig var mor min nærmeste. Og etterhvert som jeg ble ung voksen, forstod jeg mer og så min mor i et annet lys. For jeg trodde at hun alltid handlet i mitt beste. Kort fortalt, vokste sinnet mitt og jeg ville bare at hun skulle se hva hennes handlinger gjorde med meg. Jeg ventet på at hun plutselig skulle "se" alt fra mitt ståsted. Men ingenting nyttet. Verken å si fra eller å fjerne meg fra forholdet. Og det er det som er så vondt i dag. For idag er hun død, idag har jeg det bedre meg meg selv og idag hadde jeg hatt en annen kapasitet til henne/å takle sykdommen hennes. Men i mange år hadde jeg ikke det. Og nå er hun borte og jeg får aldri sjansen til å gjøre det godt igjen. Og jeg ser tydeligere at det har ikke bare handlet om henne/hennes sykdom, men om at jeg i mange år heller ikke har hatt det godt med meg selv. Og den er litt tung å svelge....

Det er helt sant det som blåmeisen skriver, og som voksen så har man både ansvar for eget liv, og for de barna man skal oppdra og veilede. Som barn har du ikke det ansvaret.