Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vonde minner

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vonde minner

jan 15 2020 - 21:11
For en tid siden flyttet jeg fra daværende kollektiv og kuttet kontakten med bekjente. Med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) er ikke det en helt uvanlig reaksjon fra min side. Jeg føler meg fort utstøtt av dem, og hadde svært lite kontakt med dem ellers. Mye er grunnet min adferd i fortiden, men de har ikke gjort så mye for å motbevise min uro.

Nå er problemet stort sett begrenset til tanker, foruten den isolasjonen som omsider kommer til å trekke meg tilbake til miljøet jeg så inderlig hater. Tankene flyter litt, og de vonde minnene entrer hukommelsen som enkelte blaff. Det skjer ikke like hyppig som da jeg bodde rundt dem, og forholdt meg til dem på regulær basis, men minnene kan komme uoppfordret, uprovosert, og gnage til jeg rekker etter noe lindrende (smertestillende, alkohol, mat) som i noen tilfeller (spesielt med alkohol) heller gjør meg så rasende at det skaper videre konflikt i kollektivet. Det har ikke skjedd her ennå, men jeg er redd jeg vil lide samme skjebne som med forrige bosted: at jeg kastes ut.

Jeg skulle gjerne bli kvitt minnene for godt, men sannheten er at jeg ikke kan kvitte meg med årsaken riktig ennå. Overnevnte personer er fortsatt deler av livet mitt, til jeg uteksaminerer til høsten. Inntil da må jeg leve med de vonde minnene av en tapt studenttid, og ungdomstid og barndom om tankene utvikler seg til tårevåte monologer. Det er bare et halvt år, men jeg vet ikke om jeg klarer det, spesielt ikke med nåværende livsstil hvor jeg ikke gjør en eneste ting.

For de som har lest mine tidligere innlegg og hatt private chatsamtaler med meg så kan jeg si at jeg har returnert til den mørke sfæren av predatorer. Bortsett fra at jeg har mistet piffen; det ender heller med timelange vandringer uten at noen viser meg, indirekte og bisarrt, at jeg er verdt noe.

Jeg er dømt til ensomhet, og det er håpløst triggende å høre om selvmord på selvmord, i hvert fall om de hadde det jeg bare kan drømme om. Jeg prøver å bli en del av statistikken, ikke på grunn av statistikken så klart, men får enten panikk eller revurderer fordi andre ikke skal lide med posttraumatikk etter å ha funnet et lik. Jeg vil heller ikke bli permanent skadet.

Jeg lever videre, og sikkert med ettervirkninger av piller og alkohol senere i livet. Og, alt det maten måtte gjøre med meg. Men, hvilket liv er det? Jeg vil ikke ha disse vonde minnene i et halvt år til. Og, om de oppfører seg som barndom- og ungdomsminnene blir jeg aldri kvitt dem. Da må jeg gjenleve det forferdelige, og tenke over det tapte, kanskje til evig tid.
Til forsiden