Jeg vet egentlig ikke hva jeg ønsker å oppnå ved å skrive her, men antar at det er et behov for å få ting ut og høre om andre også har det slik.

Jeg er en kvinne i sen 20-årene og er for øyeblikket ansatt i deltidsjobb og deltidsstudent (men så klart ikke nå på sommeren). Har alltid oppfattet meg selv som ganske så introvert, og trives ganske godt alene. Sosialt samvær gjør meg sliten over lengre perioder så for å kunne sjonglere med jobb og studier har jeg behov for en viss mengde med alenetid. Jeg har likevel en håndfull med venner og familiemedlemmer som jeg forholder meg til.

Det som plager meg mest er at jeg har begynt å bli oppmerksom på hvordan venner og familie behandler meg i forbindelse med planer. Hver bidige gang en venn eller et familiemedlem tar kontakt for å finne på noe og det ikke passer for meg så blir de så innmari forbanna. Det blir så godt som alltid et gnål om at jeg må, selv om jeg har en god grunn som at jeg har en jobb jeg MÅ GÅ PÅ. Disse diskusjonene ender enten i ganske så direkte fornærmelser, eller et furtent "silent treatment" fra motparten. Skal det virkelig være sånn?

Jeg har da som nevnt nok å fylle dagene mine med fra før og kan da ikke være tvunget til å måtte si ja til absolutt alt? Som regel pleier jeg bare å svare at den dagen de spør om dessverre ikke passer for meg. Da må de nesten ha en h******s rapport med bildedokumentasjon på hvorfor jeg ikke kan, og jeg føler meg likevel ikke trodd. I full seriøsitet har jeg måttet sende bilde av skiftplanen min, på dette er det spesielt familien min som er verst.

Det også ofte typisk at de alle skal ha tak i meg på en fredag eller helg og da kjører jeg førstemann-til-mølla prinsippet. Og når jeg aviser planer med andremann prøver vedkommende til å få meg til å omprioritere. Sier jeg nei så er vi tilbake på en eller annen form for furting og fornærmelse.

Ønsker også å understreke at jeg selv tar jevnlig kontakt og har avtaler gjennomsnittlig to dager i uken. Er det virkelig for lite? Jeg sitter liksom ikke alene i tre måneder før jeg kommer meg ut. Mest hyklersk er det at de avslår jo selv når det ikke passer dem, men jeg lager ikke et j***a sirkus ut av det hver gang.

Blir bare så innmari frustrert av dette. Skjønner virkelig ikke hvorfor det ikke går an å svare med et normalt "Ok, da finner vi en annen dag :)". Dette har ført til at jeg har slått av varslinger på alle apper og går med mobillyden kronisk av fordi jeg gruer meg til disse kampene. Jeg har i full seriøsitet vurdert å blokkere dem alle sammen og ta en uanmeldt flytting til ny adresse, så kan de like gjerne ha det så godt.

Har forsøkt å nevne flere ganger for dem at det ikke er noe behov for å bli så sur over det. Og at de må kunne forstå at har jeg andre planer og ting jeg skulle ha gjort så har jeg det.

Hei.

Du spør om det skal være slik, og jeg sier at "Nei, det skal ikke være slik". Det høres utrolig slitsomt ut. Jeg syns og at to avtaler i uka høres helt greit ut (altså ikke for lite, hvem det nå er som bestemmer det).

Har du prøvd å snakke med noen av dem om dette, sånn når de ikke spør deg om å finne på noe, en venn du føler deg tryggest på eller noe? Sånn fortelle hvordan det er for deg og hvordan du opplever det, og hva du selv har behov for? Du forklarer det jo bra i dette innlegget, syns jeg.