Hei
Jeg har historie med dystymi og ensomhet bak meg. Ble sammen med et utrolig godt menneske for 2 år siden, vi var sammen i 1 år. Vi er nå kun venner. Det er likevel ikke så lett. jeg har to brødre, han ene er en "player" og mener jeg bør kutte forbindelsen med eksen. Han andre er mer følsom(som meg) og hevder at jeg bør gjøre hva jeg har lyst til. Jeg har blitt en annen person etter jeg møtte eksen, mer selvtillit og fornøyd. Det var vanskelig når vi var sammen og jeg drakk en del, det er over nå.
Eksen mener alt det beste for meg, men har nok fortsatt litt følelser for meg. jeg har ikke følelser, annet enn vennskapelige følelser for henne. Hun har mistet seg selv litt, og har vært deprimert. Hun har ikke så mange venner i Norge, da hun er fra Danmark. Jeg har valgt å takle hennes hjertesorg på følgende måte: vi ligger aldri over hos hverandre eller sover i samme seng, vi møtes kun en gang i uka, og ringes omtrent en gang daglig eller sjeldnere. Hun takler ikke sin hjertesorg selv virker det som.
Hun gjør meg trygg som voksen, hun er en slik god relasjon som mange savner og som jeg har savnet så lenge. Hun sier hun vil være min "guardian angel" hele livet. Hun hadde giftet seg med meg hvis det hadde fungert.
Er det ok å være venn med henne? jeg tror kanskje hun vil bli såret/sjalu hvis jeg møter noen annen. Kanskje hun vil sitte litt fast i sin hjertesorg. Hun har kommet seg etter at vi distanserte oss fra hverandre, og vi var nylig på tur sammen og vi klarte da godt å holde oss på vennskapelig plan. det var gøy, og en god opplevelse.
Dette er ekstra vanskelig fordi jeg har en problematisk familie. En kald og "praktisk orientert" familie. Materielle ting er viktigere enn følelser, og jeg er en følsom person. Det er ikke noe galt i å være følsom, tvert imot. Min mor er avhengig av meg og mine brødre, og sender oss SMS om bagateller("har du husket ditt og datt?") og behandler oss som barn. Min eks fikk meg til å innse i går at min mor har vært min beste venn de siste 10 årene, jeg er 28 år gammel. Jeg må løsrive meg fra mor, på den annen side, er det riktig?
Er jeg svak som er avhengig av andre mennesker på denne måten, eller er det normalt? Det er jo gjennom andre at man selv blir til...Styrke i min familie er synonymt med å være 100% uavhengig. Det er jo et sykdomstegn i seg selv, fordi min mor er jo så avhengig av oppmerksomheten fra gutta hennes, at hun ikke er noenting uten dem. Min far snakker ikke om følelser, og tror alt er en popularitetskonkuranse(som min mor). Min mor har nok tilfredstilt et behov i seg selv med å være sammen med min far, og min far(som er utlending) har forvillet seg til Norge i håp om penger på bekostning av gode relasjoner. Derfor er nok min far også veldig bitter, særlig på nordmenn. jeg har aldri hatt god relasjon med mine foreldre, jeg sto nært mine brødre som barn. Min familie FORSTÅR MEG IKKE, og det har gitt meg en ensomhetsfølelse. Jeg føler at ingen forstår meg, at jeg er alene, at det ikke finnes håp, men min eks helbreder det til en viss grad(ikke helt da vi ikke kan bli kjærester igjen). Jeg savner å ha en familie hvor det å være seg selv er bra nok, og hvor man støtter og bryr seg om hverandre på en aktiv måte...

Så mitt valg står om jeg skal være venn med min eks, og hvor distansert jeg skal være til mine foreldre og min "player" bror....
Føler meg ensom i det valget...

Hun er svært innsiktsfull og ser hvordan min familie har fucked meg opp...hun sier jeg må ta et valg om enten fortsette å ha min mor som bestevenn eller å lære meg å stå i relasjoner som andre voksne. Hvor man er avhengig av andre enn mor, og hvor man gjør hva man har lyst til. Det å gjøre hva man har lyst til har vært vanskelig for meg, fordi jeg er sjenert. Ikke bare bare å sjekke jenter. Det som for andre ser lett ut, er vanskelig for meg. Jeg har også følt meg ensom hele livet, men vennskapet med min eks har helbredet meg med kjærlighet og medmenneskelighet. Jeg er ikke følelsesmessig avhengig av min eks. Jeg trener på treningssenter, er med i en spillklubb, og har noen andre venner der jeg bor som jeg kan finne på ting med på fritiden.
Hun ser hvordan min familie er fucked up, og er så flink til å sette ord på det. Hun sier alt hun vil er at jeg skal være lykkelig, og at jeg ikke trenger å være alene resten av livet...Det treffer meg rett i hjerterota. Min familie gir meg følelsen av at jeg må finne meg drømmedama, som er digg, med penger, personlighet og alt. Men ingenting er sikkert bra nok for dem. Min følsomme bror er også deprimert nå, og min "player" bror lever som om "livet er et vorspiel"(det sier vel sitt om hvor umoden han er).
Føler meg som en sjenert stakkar på 28 år, som er fanget i familien min. Som har muligheter innen rekkevidde, men er redd for å gripe sjansen fordi det er utrygt. Jeg burde kutte mine bånd til familie som ikke gjør meg godt, og søke mot folk som gir meg trygghet! Så lett sagt, men likevel så vanskelig

Kjenner meg igjen i mye av det.