Jeg har nettopp sendt ut en fellesmelding til min mor, far, sliter og bror, om at jeg ikke ønsker å feire jul i år. Det har vært planer for hele jula, men jeg orker rett og slett ikke. Jeg har følt på dette de to siste ukene, og en indre stress har blitt større og større for hver dag. Jeg kan også huske tilbake til jula de siste årene, at jeg ikke har vært komfortabel og følt jula som mer en byrde enn kos. Selv har jeg sakt at jeg kommer til å ha det bra og bare slappe av med god mat, trening og film. Grunnen til at jeg følger slik er jeg usikker på, men jeg kjenner at jeg ikke orker å sitte å ha det koselig i fellesskap, så mye fokus på at alle skal ha det bra, og det stresset med masse folk rundt meg til en hver tid.

Nå sitter jeg med en følelse av dårlig samvittighet for at dette kanskje har ødelagt deres jul. Men forsøker å tenke at til syvende og sist så skal man vel tenke på seg selv, og gjøre det en selv ønsker.

Er det noen andre som kjenner seg igjen? Setter pris på tilbakemelding uansett :)

Jeg skjønner du har dårlig samvittighet og er redd for å skuffe dem.Men du har forklart hva det gjelder og hva som er årsaken til det.Det spørs egentlig på hvordan dine foreldre tar dette og om hvor mye jul betyr egentlig for dem.Jeg tenker heller at de bekymrer seg for deg at det kan være at de lurer på hva som skjer.Føler at jeg vil jo si at du ikke skal ha dårlig samvittighet men det er nettopp det at man får automatisk dårlig samvittighet.Hva med å prate med dem på telefonen til jul hadde det hjulpet

Til furksnoitrop:

Kjenner meg igjen i det du sier, og jeg vurderte å gjøre det samme i år. Men jeg tok isteden en prat med foreldrene mine om det (siden jeg veit årsaken til at jeg føler slik jeg gjør). Og siden de hadde forståelse for hvordan jeg føler ting, så slipper jeg dermed å gå rundt og "skjule" hvordan jeg egentlig føler ting overfor de - som dermed "lettet på trykket" og gjør at jeg kan tilbringe julaften (og eventuelt flere juledager med dem) med relativ letthet.

Jeg har vært utsatt for flere lignende situasjoner i mitt liv, hvor jeg har vært nødt til å ta lignende valg. Og åpenhet er alltid nøkkelen i slike situasjoner, HVIS de andre menneskene man står overfor er slike type mennesker som imøtekommer ens åpenhet med forståelse/omsorg, istedenfor å avvise/straffe ens åpenhet på forskjellige måter. Så, det er med andre ord lurt å "kjenne menneske-typen" til folk (altså å forstå hvordan type mennesker man står overfor), når man tar valget om å være åpen om ting med dem.

mrsfreak1983 kom forresten med et godt alternativ her, når man har valgt å tilbringe julen uten familien, og hvor man sliter litt med skyldfølelse over dette: Ring dem på julaften, slik at du hvert fall gir dem "litt av deg", slik at du ikke er "helt borte" fra dem i julen. Det vil i alle fall gjøre at de får litt "connection" med deg i julen, som dermed vil redusere (eller eventuelt eliminere) bekymringene de har for deg i julen, og som dermed vil redusere (eller eventuelt eliminere) skyldfølelsen din over å ha "forlatt" dem denne julen.
Men bare ring dem hvis du faktisk er komfortabel med det, selvfølgelig. Du er ikke "nødt" til å ringe dem eller å ha noen som helst form for kontakt med dem, hvis du absolutt ikke vil/orker det.

_ _ _


"Men forsøker å tenke at til syvende og sist så skal man vel tenke på seg selv, og gjøre det en selv ønsker."

Jepp. Hvis man vil ha det godt i livet, så må man leve livet sitt først og fremst for seg selv.

For hvis man derimot lever livet sitt først og fremst for andre mennesker, så er det oppskriften på et uselvstendig liv (et "nikkedukke-liv") hvor man avhenger av validering fra andre mennesker (andre menneskers positive reaksjoner) hele tiden. Og et uselvstendig liv (et "nikkedukke-liv") er et ulykkelig liv. Man lever da primært for å "please andre mennesker", og man gir dermed andre mennesker kontroll over ens eget liv. Det er akkurat som å si til andre mennesker, "Her! Her har dere tøylene til livet mitt. Dere får bestemme nøyaktig hvordan jeg skal leve.".

(Merk: Grunnet vår samvittighet, og vårt grunnleggende behov for sosial aksept, så er det selvfølgelig ikke lett å ta valget om og først og fremst leve for seg selv - og særlig ikke i starten. Jeg sier bare at det er et nødvendig valg å ta, hvis man vil ha det godt i livet; jeg sier ikke at det er et lett valg å ta.)