Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vanskelig situasjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vanskelig situasjon

aug 9 2018 - 00:30
Jeg har en lang periode hadde det veldig tøft og det bunner en del i at jeg har hatt en vanskelig oppvekst. Jeg kjenner på en måte ikke til det å ha det enkelt. Det verste av alt er at jeg føler meg låst i situasjonen fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Familien min er veldig dysfunksjonell og det har vært mye mobbing, vold og ukomfortable situasjoner. Jeg vet at det ikke er sunt for meg å være rundt dem og at det stjeler unødvendig mye energi fra meg. Det er bare det at det er den eneste familien jeg har og jeg ville følt meg alene uten dem. Selv om det ikke er en god relasjon. Jeg har ingen andre jeg kan feire jul med, dra hjem i ferier til og feire helligdager med.

Dessuten føler jeg meg rar fordi de fleste venninnene mine er nærme familiene sine og har et normalt forhold til dem. Jeg har aldri noe å si om familien min fordi det er et sårt tema, selv om det er normalt å snakke om. Allikevel er jeg selvfølgelig glad for at de ikke har det vanskelig hjemme. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne ha blitt boende hos bestemoren min. Det hadde skjermet meg fra mye av det jeg har opplevd. Jeg føler ofte at jeg bare blir brukt for at foreldrene mine skal få ut sinne og frustrasjonene sine. Det er veldig slitsomt å dra derifra og jeg føler meg ofte verdiløst.

Spesielt når de menneskene som egentlig skal være glad i deg er de som faktisk dytter deg ned. Jeg merker på en måte at relasjonen jeg har til dem hindrer meg i å gjøre noe med livet mitt. Det føles bare ut som ekstra bagasje blir lagt til på meg. Det eneste jeg er for dem er noen de kan legge skylden på for deres egne problemer. Eller noen de kan få ut sinne sitt på etter en tøff dag på jobb eller hvis de må rakke ned på noen for å føle seg bedre selv. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette. Til syvende og sist er set jo familien min.

Når jeg sier at jeg ikke klarer å være rundt dem, truer faren min med selvmord og sier at ingen orker å være rundt han. Det går på samvittigheten min og derfor er jeg redd for at noe kan skje hvis jeg kutter kontakten. Moren min sier bare at jeg får gjøre som jeg vil. Det siste året har jeg hvert fall følt på at jeg engen må velge mellom familien min eller det å eventuelt studere, og ha det bra med meg selv. Fordi relasjonen er så vanskelig. Er det noen som har vært i lignende situasjon? Eller noen som har noen råd på hvordan jeg kan takle dette?
Avatar

Re: Vanskelig situasjon

aug 9 2018 - 01:10
Du bestemmer til syvende og sist selv. Om du blir værende så vet du hva du får. Om du drar og kutter kontakt, så kan ting endre seg.

Jeg har selv et veldig dårlig forhold til familie, men det er bånd der som alltid vil være der. Jeg måtte vekk fordi det gjorde meg gal og jeg ble veldig deprimert av det. Om jeg er for mye med dem i dag så kommer alt tilbake.

Flyttet til en annen by og fikk mer ro da. Fikk gjort mye nytt i livet og jobbet mer med meg selv. Det har vært sinnsykt tøft fordi læringskurven ble så bratt. Dog angrer jeg ikke på avstanden. Den ble helt nødvendig.


I prosessen så mistet jeg meg selv. Jeg mistet nettverk og forsvant inn i et mørke. I senere tid så innser jeg at alt som ble bygget fortsatt eksisterer, det er bare avstander som gjør det vanskelig.
Tilbringer vel 99 prosent av tiden alene. Mennesker flest føles ikke bra. Enkelte individer er herlige å være sammen med, men mange er bare slitsomme.
Vanskelig å innrømme dette og kreve plass for å være en selv. Vært vant til å bare «ta det» i så mange år og sette seg selv til side fordi det ikke gikk an å være «annerledes». Om en snakker om hva man tenker og føler til enhver tid så får folk enten hakeslepp eller så tror de man er helt koko. Så det er enklere å ikke si noe og heller bare svare på spørsmål eller la andre ta initiativ til konversasjon.

Livet nå handler mye om å finne it av hva man trenger. Tatt veldig lang tid og mye sitter også langt inne for å innrømme. Man har latt som så lenge at identiteten er fragmentert.



Så..
gode råd er vanskelige å gi.
Jeg tror at jo før du begynner å jobbe med hva du trenger for din egen del, dess fortere kommer du til et sted eller steder der du får kjent på lykkefølelsen. Dette vil innebære mye vanskelig, men jeg mener at det absolutt er verdt det.
Til forsiden