Moren min og jeg har aldri hatt et bra forhold. Hun har hakket på alt jeg har gjort siden jeg var liten og det har i mine voksne år gjort meg ganske usikker og stresset. Har vært på utredning og fått diagnosene GAD, OCD, tilbakevendende depresjon og panikkangst.
Da corona brøt ut mistet jeg deltidsjobben som jeg hadde ved siden av studiene og var tvungen til å flytte hjem til foreldrene mine fordi jeg ikke hadde råd til husleie lenger. Dette gjør livssituasjonen min enda verre. Moren min har en tendens til å kun fokusere på det negative og for henne er fasade det viktigste man skal opprettholde. Vår uperfekte julefeiring gjorde henne rasende. Resterende familie var ganske fornøyd med jula selv om noen småting kunne vært bedre, men hun endte bare opp med å være passiv aggressiv. Vi krangler mye og hun nekter å se ting fra min side. Jeg har også forklart at jeg er for voksen til å bli behandlet som et barn og at jeg forstår at det er vanskelig for dem at jeg bor hjemme, men akkurat nå er det min eneste mulighet til å ha et sted å bo.
Hun kritiserer hele tiden mine livsvalg og jeg forstår jo at maktbalansen i familien blir annerledes når et voksent barn flytter hjem igjen, men jeg bidrar med mitt for å ikke leve for mye oppå dem og også å hjelpe dem med det de måtte trenge. Faren min er støttende, men mamma manipulerer han til å være på hennes lag. Han ender ofte opp med å gå over på hennes side siden hun kjefter og kommer med stikk til han. Dette tærer meg opp fra innsiden for jeg er lei av å måtte forklare at ingen er perfekte og at vi prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg har fått meg en ny jobb nå i desember, men det kommer ikke mye penger inn på konto og det er ikke nok til at jeg sikkert kan flytte ut igjen på nyåret uten å leve på omtrent brød og vann. Jeg studerer i Oslo og deltidsjobben er utenfor, så jeg må uansett pendle og det vil koste meg mye penger. Det de ikke skjønner er at det er ganske dyrt å bo i Oslo og jeg spesielle utgifter (og da mener jeg ting jeg ikke kan droppe) som gjør at studielån og stipend ikke er nok i løpet av måneden. Jeg er så utrolig lei av å måtte forklare at jeg prøver å hardt jeg kan å spare penger og flytte ut så fort som mulig, men hun truer til meg med å skille seg fra pappa og flytte ut av huset slik at jeg og han kan bo her alene. Er det noen som har opplevd det samme som meg?

ville bare si hei, og I feel ya.


Håper det går bra med deg....

Spør hun rett ut om hun vil bli sittende alene på gamlehjemmet. Pleier å hjelpe!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. min mor kan være veldig passiv agressiv og har jevnt og trutt kommet med stikk og kommentarer som har gjort meg veldig usikker og tilbaketrukken som voksen. (jeg er 24) for et år siden ble det så ille at jeg rett og slett brøt kontakten med henne. typ "ikke kontakt meg" og det har hjulpet i hverdagen men depresjonen kommer stadig vekk tilbake da..

Jeg har ingen tips til deg desverre, men kanskje det hjelper å vite at det er flere som ikke har et så greit forhold til moren sin?

håper du finner ut av det!

Hei 7980srws!

Jeg sitter med frysninger etter å ha lest innlegget ditt, og jeg er så lei meg for at jeg ikke såg dette tildigere. Jeg krysser fingrene for at du har det mye bedre og har kommet deg ut fra denne situasjonen. Det nærmer seg et år siden. Jeg håper du har flytta ut. Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men jeg tror vi har kjent på like følelser. Du sa ingenting om søsken, men jeg håper du kan finne eventuelt støtte med dem om du har det.

Jeg har søsken selv, men det er dessverre slik at jeg har en lik mor som deg. Søskenflokken har rett og slett sklidd fra hverandre fordi vi har alle måtte gått egne veier for å finne tilbake til oss selv. Moren vår har ødelagt mye for oss. For 3 år siden blokkerte søsteren min alle i familien på grunn av moren vår. Far har aldri vært i bilde. Det har nå kommet frem at faren vår ikke fikk lov å ha kontakt med oss som barn mye på grunn av at moren vår styrte alt. Det er komplisert. Og det er jeg sikker på at ditt liv og familierelasjonene dine også er.

Jeg brukte ganske lang tid før jeg brøt ut selv. Det har vært kjempe skummelt og jeg har aldri vært mer redd og ensom enn nå og når jeg blokka min egen mor. Men jeg måtte gjøre det. Etter så mange år med nedbryting, manipulering, begrensninger og mye annet dritt jeg måtte tåle. Jeg var i din situasjon, økonomisk avhengig av min mor. Jeg gjorde alt for å slippe unna krangling, men hun fant alltid en feil uansett. Jeg følte meg ikke trygg og måtte ha en god unnskyldning for å leve livet mitt..jeg kunne for eksempel ikke gå ut en tur på butikken uten en grunn. jeg kunne ikke ha den kjæresten jeg ville ha uten at hun var fornøgd med hvordan han behandla meg. Rett og slett: Jeg var ikke et fritt menneske. Jeg er 23 år nå. Det tok meg 23 år for å innse at det livet jeg levde ikke var sunt. Og alle barneårene mine som jeg har sett på som gode, har sakte men sikkert blitt litt vondere. Men jeg sier ikke at alt var dritt, fordi jeg føler jo virkelig at jeg hadde det fint som barn..men der var så klart ting som ikke var 100% rikitig..og når til eldre jeg ble, til mer vanskeligere ble det.

Jeg håper du har det bra. Jeg håper du ikke trenger å lese det her. Jeg ønsker deg alt godt. Og jeg vil ikke printe ting i hode ditt, men min mor har antydninger til narsissisme, og det er skumle ord. Men det skader ikke å søke litt på det. Er mange fine videoer på youtube som kan opplyse deg om situasjonen din. Husk at om du velger å leve med kontakt med moren din, så kommer det alltid til å være vanskelig. Så vær sterk og finn din måte, og vit at der finnes folk i lik situasjon og som heier på deg <3