Hei! Jeg trenger tips eller innspill i en situasjon som er blitt vanskelig for meg. Kort fortalt så døde en av mine foreldre for snart 3 år siden. Jeg var da i midten av 20 årene og nærmer meg nå 30. Min gjenlevende forelder hadde behov for endel hjelp de første månedene alene, stort sett praktiske ting hjemme som min andre forelder alltid hadde fikset. Jeg synes også så synd på min forelder som hadde blitt alene at jeg stilte opp mye så vi kunne finne på ting sammen. Gjerne flere ganger i uken for å kanskje kunne hjelpe min forelder i ensomheten over å ha blitt alene. I begynnelsen tenkte jeg ikke så mye over dette. Det var naturlig å være mye sammen, selv om det ble slitsomt tenkte jeg at det slik måtte det bare være. Men nå, så lang tid etterpå, har dette blitt et mønster. Min forelder kontakter meg stadig,opptil flere ganger i uken, enten for å be om hjelp til noe eller for å spørre om vi skal finne på noe. Jeg bor i samme by som min forelder, mens min bror bor litt lenger unna, det er også jeg som har stilt opp mest, så det er nok mest naturlig å høre med meg.
Men jeg er så sliten. Sliten av å stille opp så ofte. Jeg har jo mitt eget liv med full jobb og samboer, og har begrenset med både tid og overskudd i hverdagen. Jeg merker at jeg ofte er sliten og at kontakten med min forelder og samboer er nok, jeg har ikke overskudd til å være så sosial med andre og det savner jeg. Jeg har derfor tenkt at jeg må begynne å si mer nei til min forelder. Men da får jeg så dårlig samvittighet. Min stakkars forelder er jo alene, pensjonist og har ikke mye å fylle dagene med. Situasjonen tærer både på meg og på forholdet vårt. Jeg føler meg så fanget, kanskje mest av min egen samvittighet. Tips til hvordan situasjonen kan snus?

Kanskje du kan foreslå et kurs etter interesse? :)