Vært sammen med en mann i 7 år. Han jobber mye i utlandet...
Men starten av forholdet vårt var veldig turbulent...Det var helger der han forsvant og aldri ga lyd fra seg....gjorde meg utrolig usikker og redd...men han er så morsom og utrolig snill ....den røffe starten på forholdet vårt har fullt meg i mange år..vært slutt to ganger og følt meg veldig usikker på om jeg ville være med han.
For 3 år siden kjøpte vi hus nummer 2 for å virkelig prøve pånytt.

Vi sliter også seksuelt da jeg har hatt underlivssmerter som ingen klare finne no ut av...havnet i en dyp depresjon pga det og gikk det psykolog ..så for meg at jeg aldri kom til å få barn....hvem ville være med ei som ikke kan ha sex...var en utrolig tøff tid..men leger tror nå at det er muskelspenninger...Han har vært klar for barn lenge og han har også en sønn fra tidligere forhold....jeg har vært veldig i tvil pga en konstant uro i kroppen....som jeg aldri finner ut av..

Da jeg var 19 så var jeg sammen med en fantastisk gutt som var alt jeg drømte om!! Aldri sett en så fin gutt i hele mitt liv.
Jeg ble gravid etter 6 mnd og ble vettskremt! Var jo ikke klar for no barn i det hele tatt ....var jo selv et barn.
Fikk panikk , tok abort og flytte sørover...han var tilreisende i byen pga millitæret og jeg visste han ikke kom til å ville bli igjen uansett.....

Jeg var knust da jeg dro ifra han ...vi fikk aldri snakket ut om det som hadde skjedd. Fortalte han over telefon at jeg var gravid men ikke kunne beholde det....

Da jeg dro fra sykehuset så sverget jeg og ikke felle en tåre eller tenke på det som hadde skjedd....

MEN så 15 år senere og ut av intet får jeg en melding på facebook at han var i byen pga jobb og hadde lyst å møtes..( det var nå på fredag )

Jeg ble helt satt ut men ville selvfølgelig treffe han igjen.
Tenkte at vi begge hadde godt av å få snakket ut om det som skjedde....er jo noe som jeg tenker på hver dag.

Spurte min samboer om det var ok at jeg møtte han..å han sa det var det....for han visste hvor mye jeg tenkte på det som hadde skjedd...

Vet at "Eirik" har 2 barn og var i ett forhold....
Da jeg så han igjen ble jeg plutselig 19 år igjen...han var fortsatt like flott og kjemien var å ta og føle på.

Vi pratet i flere timer og han fortalte at han har tenkt på meg hver dag i 15 år.....om hva som kunne vært mellom oss osv...
Han er selv i et forhold som gjør han ulykkelig....
Å vi er så lik på så mange måter med tanke på hvordan vi vil ha det i ett forhold.....

Han har alltid vært "the one that got away" for meg...
Vell min samboer var borte på jobb så vi fikk hele natten sammen på hotellet der han bodde.....Vet VELDIG godt at jeg ikke burde dratt dit med han men alt føltes så naturlig...

Føltes som vi aldri hadde vært borte fra hverandre.
Selvfølgelig skjedde det som ikke skulle skje....
Vi hadde sex og det rare er at jeg hadde null smerter......
Hadde den mest fantastiske sexen på flere mnd..

Møtte han igjen i går for å få pratet ut om det som hadde skjedd.....
Aner ikke hva jeg skal føle eller gjøre...Han bor på andre kanten av landet i ett forhold som han er i pga barna....
Ingen av oss sa noe om å prøve eller satse på oss....er jo så utrolig mye å sette på spill......Mitt forhold hadde egenltig begynt å ta seg litt opp igjen...

Vi var jo bare sammen 6 mnd når jeg var 19 år!
Vi kan jo aldri vite om det ville fungert med oss og det får vi mest sannsynlig aldri finne ut av heller....
Off....føler meg så ufattelig tom i hodet ...og utrolig sliten.

Livredd for å havne i kjelleren igjen.....Kjenner på en sorg og en tristhet som skremmer meg....
Bare gråter og gråter.....

Er jo en flott mann jeg er sammens med nå ...men jeg får hele tiden høre fra han at han synes det føles som han bor med en kompis....
Jeg sliter med lysten på sex...vi har hatt mange krangler om det....

Måtte bare få alle mine tanker ut ....så da fant jeg denne plassen...
For det føles som jeg kommer til å ha et breakdown ....dagen etter jeg møtte han fikk jeg en skikkelig fysisk reaksjon og ble kjempesdårlig og sykt trøtt.....ville bare sove...men ble aldri uthvilt....


Trenger råd......kan jeg virkelig være med en mann jeg har vært utro mot??
Skal jeg risikere alt for et forhold som det kanskje aldri blir no av??
Ikke sikkert han blir å gå ifra sin samboer heller...?!!

Skal man bare ta til takke med den livet man har å tenke at det aldri vil bli no bedre.....Finns ikke noe som hete stormforelskelse..osv
Livredd for å ende opp alene......

Hei Dragetemmer.
Takk for kjempefint svar ......det fikk meg til å gråte for det er så sant det du sier.
Hadde ikke forventet at noen skulle skrive så engasjert til meg og det skal du vite jeg setter utrolig stor pris på.

Tror nok at livet mitt med han jeg er med nå kan bli bedre ...men føler at vi har så mye groms i fortiden som jeg ikke klarer helt å glemme.....Han har sett meg på mine mørkeste og styggeste dager.....Har slitt med depresjon og er så redd for å havne tilbake der.....
Føler meg så skjør.....

Altså han har spurt meg om hva han kan gjøre for å hjelpe ...ang smertene når vi har sex....men jeg klare ikke gi han no svar. For jeg vet jo ikke heller hvorfor det er sånn...

Jeg går til psykomotorisk fysioterapi hos ei fantastisk dame...hun har hjulpet meg veldig men jeg har aldri nevnt hvordan forholdet mitt egentlig er.....

Vi driver faktisk å prøver å starte familie.....jeg har fått bedøvelse på respet ( en slags gele som sprøytes inn...) for å kunne klare å gjennomføre et samleie....

Også dukker "Eirik" opp av intet.....og lager totalt kaos....
Jeg har skrevet til "Eirik" for å få mer klarhet i hva han ville oppnå med å si alt han sa..Siden vi begge er i forhold...
Han kunne latt være og heller latt oss mimre om det som hadde vært.... i stedet for
å ende opp med å forføre meg så til de grader....
For tro meg jeg gjorde ALT for å stå imot...
For er det noen jeg hater så er det utroskap...men det var så godt å kjenne at jeg hadde SÅ sykt lyst på noen......
Han har en jobb der han ikke har telefon eller internett-kontakt.....så når går jeg med en klump i magen mens jeg venter på svar.....

Føles som jeg har kjærlighetssorg ....over noen som kunne ha blitt og som jeg aldri kan få.....

Er også så redd for at han om noen mnd skriver og sier han er blitt singel. . å da er jeg kanskje gravid og ikke kan gjøre noe som helst?!
Jeg spurte han også hva han kom til å gjøre.....Om han ble å prøve å få ting til å fungere med hun han er med nå??

Men jeg kan da ikke sitte å vente på han heller.....uansett hvor mye jeg har lyst.
Jeg er 35 år og uten barn.....om jeg i det hele tatt skal få en familie så føles det som det må bli med han jeg er med nå eller så blir det aldri å skje.......

Føler meg fanget og veldig frustrert......

Off beklager men det ble et langt svar tilbake hehe......men hadde bare lyst å forklare litt mer..





Hele familien min elsker han jeg er med nå....
Har mange tantebarn som forguder han og har kjent han nesen hele livet sitt..
Han er utrolig flink med barn og veldig utadvent

Det virker som om du blir hos samboeren din fordi familien din liker ham. Og det virker som om du vil ha barn med ham fordi du begynner å bli eldre og fordi han ønsker seg barn, ikke fordi du vil ha barn med HAM. Dette er bare en observasjon jeg gjorde når jeg leste gjennom nå.

Det er vanskelig å forstå en situasjon bare ved å lese over nettet, hvor det kan bli misforståelser osv, men utifra det jeg leser, virker du ikke til å være lykkelig sammen med din samboer. Det virker som om du vil gjøre ham og din familie lykkelig, men du glemmer deg selv oppi dette?

Husk, det er ditt liv, og du må gjøre det som er best for deg. Du skriver at du er livredd for å ende opp alene, men det er jo egentlig en dårlig unnskyldning for å bli i et dårlig forhold, er det ikke? Utifra det jeg leser, oppfatter jeg det som om at du ikke er fornøyd med forholdet du er i nå, og dette med at du får smerter når dere har sex, men at du ikke fikk smerter med "Eirik", det tyder jo på at noe ikke er som det skal i forholdet deres. Som dragetemmer skrev lenger opp her, hjernen din sender signaler til kroppen om at dette er noe som ikke er godt, og det er en grunn til det.

Det blir feil av noen over internett å råde deg til å gå fra partneren din. Det eneste jeg vil si til deg er at du bør lytte til kroppen din, og tenke igjennom om du vil noengang bli lykkelig der hvor du er nå. Du må ta dine avgjørelser basert på hva som er godt for DEG, ikke for andre.

Tyggegummi er helt klart inne på noe - det er mange faktorer som faller ut fra korte resymé på nettet, men man må bare ta utgangspunkt i det som står og forsøke å svare:
...Jeg vet litt om hva det innebærer å forbli i et forhold med en partner man egentlig ikke har noe å utsette på, annet enn fraværet av "DET"... Det jeg kan garantere deg er at over tid, når årene har gått, så vil fraværet av den ekte kjærligheten til slutt gjøre deg ganske miserabel - BÅDE med deg selv, men også overfor han og evt barna deres.

Det var veldig lett de første par åra, til og med kanskje de påfølgende 4-5 år, men til slutt var det helt uunngåelig for vår del, og samvittigheten overfor barna for nettopp mine/våre avgjørelser ift det kan du bare gjette på hvordan føles...

Du gjør jo selvfølgelig som du vil, men frykt for å være alene er vel ikke grunn god nok til ikke å være ærlig med din samboer, etter min mening. Særlig ettersom du er så mot utroskap.
Jeg lurer litt på... Synes du samboeren din er tiltrekkende? Har du lyst på ham?
Jeg er forøvrig litt enig med det de øvrige har sagt. Jeg tror egentlig ikke DU vil være sammen med din samboer.