Hei,

Kjæresten min og jeg er 26 år og vi har vært kjærester i tre år, men kjent hverandre i fem år. Vi har frem til nå hatt et veldig fint forhold, med lite krangler og mye kjærlighet. Vi går siste året på bachelor og har de siste månedene hatt et avstandsforhold som følge av utvekslingsopphold. Jeg er i Europa mens han er i Australia.

Og så til problemet: For en uke siden var kjæresten min utro med en jente i Australia. Han fortalte meg det selv rett etterpå, men jeg er likevel helt, helt knust. Han har fortalt at han var veldig full da det skjedde, og at det ikke var noen form for planlagt. Likevel er dette noe som strider veldig med alt han står for, og han har derfor prøvd å finne ut grunnen til at noe sånt kunne skje. Jeg har ikke fått inntrykk av at han er helt sikker, men han sier at han kanskje ble litt for "trygg" i forholdet vårt og at han har følt på en liten skrekk med tanke på hva fremtiden vil bringe, ettersom vi er i en fase hvor folk etterhvert begynner å flytte sammen, gifte seg og få barn. Han sier selv at det derfor ikke har noe med meg å gjøre sånn sett.

Han forteller meg at han angrer, og at det aldri vil skje igjen. Videre sier han at han nå er mer sikker enn noen gang på at det er meg han vil ha, og han har ikke lenger de usikkerhetene med tanke på fremtiden som han hadde før dette skjedde.

Jeg har siden jeg fikk vite det følt at hele bakken under meg har forsvunnet, og at alt vi har bygget opp av tillit, respekt og kjærlighet gjennom forholdet vårt er ødelagt, og jeg er veldig redd for hva som vil skje i fremtiden. Samtidig er dette noe som har gått veldig utover min egen selvfølelse og selvbilde, og jeg føler meg mindre verdt, mindre respektert og har det egentlig ikke så bra med meg selv. Det går mye utover spising og søvn, og jeg synes dagene er vanskelig å komme seg gjennom.

På den andre siden elsker jeg ham av hele mitt (knuste) hjerte, og jeg har veldig lyst til å gi forholdet vårt en sjanse.

Det som gjør situasjonen enda vanskeligere er imidlertid det at vi befinner oss på hver vår side av jorden, med ti timers tidsforskjell. Jeg synes det er vanskelig å skulle bygge opp tillit når vi ikke kan se hverandre og faktisk være sammen, og jeg merker at det ikke er nok for meg å høre at han er lei seg gjennom en telefonsamtale. Midt oppi alt dette har han også fadderuke disse to ukene, hvor det blir mye fest og hensikten nettopp er at man skal bli kjent med folk.

Jeg merker det stresser meg at han er på fest, og jeg blir bekymret hvis jeg ikke får svar eller han ikke sender meldinger. De to første dagene etter at det skjedde var han flink til å snakke med meg hele kvelden og han drakk svært lite, noe som betrygget meg veldig. Likevel sier han at han ikke kan holde på slik resten av utvekslingsoppholdet. Jeg er derfor redd for at vi skal komme til det punktet hvor han ikke orker mer av mitt behov for bekreftelse dersom jeg fortsatt befinner meg på det stadiet hvor jeg har behov for dette.

Jeg blir nervøs når han begynner å følge jenter på Instagram og når han får nye jentevenner på Facebook. Han fortalt meg at jenten det skjedde med var en han fulgte på instagram, men at han nå har blokkert henne. Det kan godt hende dette er barnslig, men jeg sliter veldig med at han lever et helt annet liv i Australia, og at jeg ikke vet noe om hva som skjer, når det faktisk var der han gikk så langt som å være utro og ødelegge så mye for oss.

Selv om jeg setter pris på at han ringer og sender meldinger når han er på fest, er jeg redd for at han etterhvert skal gå "lei", og at han synes det blir masete når jeg ringer og gråter eller forventer at han sender mange meldinger, snaps, osv. Jeg tror kanskje dette ville vært lettere om vi var samme sted, da jeg vet at han måtte komme hjem til meg etter en fest, samtidig som det ville vært mer naturlig for oss å være på fest sammen/ møtes ute på byen.

Jeg skal besøke ham om under to uker - turen ble bestilt før alt dette skjedde. I starten ønsket jeg å avbestille reisen, men jeg tror nå at det kan være lurt at vi faktisk får møtt hverandre. Likevel skal jeg bare være i Australia i seks dager, og jeg tror det er altfor kort for å få reparert skaden som har skjedd.

Mitt spørsmål til dere er egentlig om det er verdt å satse på forholdet vårt. Vi er fortsatt unge, og vi har ingen forpliktelser i form av barn, leilighet og ekteskap. Jeg kunne en gang se for meg at vi skulle få alt dette sammen, men nå er fremtiden mer usikker. Hvor lenge vil man føle på den klumpen i magen? Jeg skjønner dette er veldig individuelt og at det er vanskelig å svare på ut ifra en mail, men jeg orker ikke tanken på å måtte være nervøs hver gang jeg ikke får tak i ham og konstant gå rundt med en klump i magen og tårer i øynene. Kan man faktisk komme seg gjennom utroskap og slippe å føle på disse følelsene i andre enden?

Og tror dere til sist at dette kan repareres når vi er så langt fra hverandre? Jeg sier han må være åpen for å komme hjem fra utveksling tidligere (mitt opphold er ferdig i april, men jeg skal da hjem til Oslo for å jobbe, mens han er ferdig i juni), men han synes ikke det frister så mye. Skolen hans er offisielt ferdig i april, så han har ingen obligatoriske forpliktelser som gjør at han må være der til juni. Han har selv sagt at han ville gått fra meg hvis situasjonen var motsatt, og jeg synes derfor det er vanskelig å høre at han vurderer å sette sitt utvekslingsopphold foran vårt forhold. Hadde situasjonen vært motsatt ville ikke jeg nølt med å reise hjem.

Jeg føler at hele prosessen med å skulle bygge opp tillit igjen blir så utsatt når vi ikke får vært sammen i denne kritiske startfasen, og er redd det er for sent å skulle redde forholdet dersom vi må vente helt til juni for å gjøre dette. Jeg føler det blir så dumt å velge å gi forholdet en sjanse etter utroskap, også er det til syvende og sist selve avstanden som skal ødelegge for oss.

Fordi jeg har bestemt meg for å gi forholdet en sjanse, har jeg ikke fortalt noen om dette. Jeg føler meg derfor veldig alene med tankene og bekymringene mine, ettersom jeg ikke har noen jeg kan snakke med om dette. Før jeg selv ble utsatt for dette har min tanke alltid vært at jeg vil slå opp dersom kjæresten min er utro, men jeg merker selv at det ikke er så svart/hvitt. Jeg orker derfor ikke å måtte føle på skammen fra venner og familie om å ikke forlate forholdet.

Beklager hvis dette er litt rotete, men jeg håper dere forstår hva jeg føler og hva jeg prøver å si.

Håper veldig på svar fra hvis noen kan komme med tips eller råd til hvordan jeg skal håndtere denne situasjonen.

For en trist historie... I mine øyne finnes det aldri en unnskyldning for utroskap. Det positive er at kjæresten din var åpen om det og fortalte deg det. Det kan bety at han føler skam over det han gjorde. Lang distanse forhold er aldri lett. Det krever utrolig mye fra begge parter for at forholdet skal overleve.

For 5 år siden var kjæresten min utro mens hun bodde i Belgia og studerte der. Hun var ute med noen venner fra klassen og de festet. Hun sier det bare "skjedde". Hun følte seg elendig over det hun hadde gjort. Vi prøvde å reparere forholdet og jeg reiste en del turer ned. Men tilliten ble aldri den samme. Dessverre. Så vi gjorde det slutt og det var det. Da hadde vi vært sammen i 3 år.

Slik jeg ser det så har du 2 muligheter. Du kan ta det som positivt at kjæresten din fortalte deg sannheten og håpe at det ikke skjer igjen og at dere klarer å bygge opp tilliten igjen. Eller så aksepterer du at det ikke var ment for å vare og går videre. Jeg tror uansett at når vi møter drømmepartneren at tillit og trofasthet kommer lett. Det føles naturlig og skal ikke være vanskelig.

Hei Vegard 1990, og tusen takk for at du svarer meg.

Er du glad for avgjørelsen om å gjøre det slutt, eller tenker du noen ganger i dag på hva som kunne blitt? Hvilke vurderingen gjorde du deg før det ble slutt?

Jeg har nå vært og besøkt kjæresten min, og jeg føler at mye falt på plass da vi så hverandre og fikk tilbrakt tid sammen. Jeg elsker han veldig mye, og han er flink til å fortelle meg at han angrer og at jeg er den eneste som betyr noe for ham.

Men nå er besøket over, og jeg sliter igjen med avstanden, at han er på fest, osv.

Setter veldig pris på svar.

Hvor lenge skal han være i Australia? Når kommer han hjem til deg?

Hei, akershusøst!

Han kommer hjem i juni. Jeg skal etter planen besøke ham enda en gang i mai, også reiser vi sammen hjem i juni

ønskeråværeanonym12345:


"Beklager hvis dette er litt rotete, men jeg håper dere forstår hva jeg føler og hva jeg prøver å si."


Tvert imot - du er veldig flink til å formulere deg utfyllende og tydelig, og innlegget ditt er veldig oversiktlig og lett-leselig.

Analysen min nedenfor kan forresten føles veldig hard/vond for deg, så les den på eget ansvar... (Den er ikke ment "slemt"; den er bare ment ærlig - og ærlighet kan føles hardt/vondt.)

_ _ _


Nedenfor er noen sitat fra teksten din, hvor jeg har lagt til mine egne kommentarer for å belyse situasjonen fra en annen side:

- "Jeg har ikke fått inntrykk av at han er helt sikker, men han sier at han kanskje ble litt for 'trygg' i forholdet vårt (Gresshoppe's kommentar: Rødt flagg! Dette er en indirekte måte å fortelle deg at han tok deg litt for gitt.) og at han har følt på en liten skrekk med tanke på hva fremtiden vil bringe, ettersom vi er i en fase hvor folk etterhvert begynner å flytte sammen, gifte seg og få barn. Han sier selv at det derfor ikke har noe med meg å gjøre sånn sett. (Gresshoppe's kommentar: Han sier at det ikke har noe med deg å gjøre for å berolige deg, men i virkeligheten har det noe med hans forhold til deg å gjøre, siden han som tidligere nevnt har tatt deg litt for gitt.)
Han forteller meg at han angrer, og at det aldri vil skje igjen. Videre sier han at han nå er mer sikker enn noen gang på at det er meg han vil ha, og han har ikke lenger de usikkerhetene med tanke på fremtiden som han hadde før dette skjedde. (Gresshoppe's kommentar: I tiden like etter at han var utro ble han super-redd for å miste deg, fordi han egentlig avhenger av å ha deg, fordi han trenger den emosjonelle valideringen han får av å ha deg som kjæreste. Derfor kom han klynkende tilbake til deg, med halen under beina, og skammer seg ekstra mye over handlingen sin - i et forsøk på å fortsatt beholde deg.)"

- "Jeg sier han må være åpen for å komme hjem fra utveksling tidligere (mitt opphold er ferdig i april, men jeg skal da hjem til Oslo for å jobbe, mens han er ferdig i juni), men han synes ikke det frister så mye. Skolen hans er offisielt ferdig i april, så han har ingen obligatoriske forpliktelser som gjør at han må være der til juni. (Gresshoppe's kommentar: Rødt flagg!) Han har selv sagt at han ville gått fra meg hvis situasjonen var motsatt, og jeg synes derfor det er vanskelig å høre at han vurderer å sette sitt utvekslingsopphold foran vårt forhold. (Gresshoppe's kommentar: Dette er vanskelig for deg å høre fra han, fordi du innerst inne veit at det er et definitivt rødt flagg.) Hadde situasjonen vært motsatt ville ikke jeg nølt med å reise hjem. (Gresshoppe's kommentar: Nemlig.)"


Basert på all informasjonen du har gitt her, er jeg ganske sikker på at det som egentlig har skjedd her, er at han i en lengre periode har tatt deg mer og mer for gitt, på et bevisst og/eller ubevisst nivå. Til slutt møter han tilfeldigvis ei fin jente på fylla som han har sjans på, og glemmer deg oppi all alkoholen og den langvarige, fysiske avstanden som har vært mellom dere; og han tar da en beslutning om å være utro. Dette utroskapet er da med andre ord bare et overfladisk symptom på et mer seriøst, underliggende problem (som er at han egentlig har gått litt lei deg/at han egentlig har begynt å ta deg litt for gitt).

Alternativt kan forklaringen selvfølgelig være at han virkelig vil være med deg, og at han faktisk aldri tok deg for gitt, og at dette utroskapet kun var en helt genuin glipp. Men dette virker ikke sannsynlig, fordi du forteller at han ikke virket særlig interessert i å ta første mulige fly tilbake til deg for å bygge opp forholdet deres igjen, etter at de obligatoriske forpliktelsene hans er over i Australia. Derfor er teorien min om en "manipulativ, klynkende valp" mye mer sannsynlig.

Dessuten, hvis denne alternative forklaringen (ovenfor) faktisk var tilfellet, så ville den beste løsningen vært å ha et åpent forhold istedenfor et monogamt forhold - fordi han uansett har bevist for seg selv at han ikke vil være i stand til å være 100% monogam mot deg hvis han treffer på andre, svært attraktive jenter i fremtiden. Gjentagende utroskap er med andre ord alltids en mulighet, selv om han påstår at "det aldri vil skje igjen".

(Og hvis du er som de fleste jenter, så vil du kunne være komfortabel med å ha et åpent forhold - så lenge du føler deg ordentlig verdsatt av han. Problemet for jenter er vanligvis ikke at en mann har sex med andre jenter enn dem; det er isteden selve TILLITSBRUDDET som er problemet - fordi de trodde at de var i et monogamt forhold. Monogami var altså "avtalen" de gikk med på i hodet sitt, da de ble sammen med mannen.)

_ _ _


- "Han har selv sagt at han ville gått fra meg hvis situasjonen var motsatt,"

- "Før jeg selv ble utsatt for dette har min tanke alltid vært at jeg vil slå opp dersom kjæresten min er utro, men jeg merker selv at det ikke er så svart/hvitt."


Jenter generelt aksepterer fysisk utroskap lettere enn det menn generelt gjør. Jenter generelt har derimot større problemer med å akseptere "emosjonelt utroskap" enn det menn generelt har. Men begge kjønn synes selvfølgelig at begge former for utroskap er vonde å oppleve.

(Årsaken til denne kjønns-forskjellen er at menn ønsker å være sikre på at de er faren til et potensielt barn, og jenter ønsker å være sikre på at en mann er emosjonelt investert i dem, slik at de dermed er sikret alle de forskjellige formene for ressurser som han kan tilby dem. Kort sagt: Menn ønsker farskaps-sikkerhet; jenter ønsker investerings-sikkerhet.)

Vegard1990: "I mine øyne finnes det aldri en unnskyldning for utroskap."

Jeg husker at jeg hadde samme mening en gang i tida, helt til jeg opplevde at det faktisk finnes noen få unntak som kan rettferdiggjøres. Men i utgangspunktet synes jeg ikke utroskap er greit, og at man bør prøve å unngå det.
Men selv om jeg ikke synes utroskap er greit, så er det allikevel veldig forståelig om en person er utro, siden biologi er biologi.

Hei Gresshoppe, og takk for langt svar.

Dette ble skrevet for en måned siden, og det er litt ting som har endret seg siden den gang, og jeg kan jo kommentere hva.

Angående det med at han ble for trygg i forholdet, så er ikke det nødvendigvis helt riktig fremstilt. Jeg pushet kjæresten min ganske mye på nettopp dette med at han følte seg for trygg i forholdet, fordi jeg ikke fikk det helt til å stemme. Vi tilbringer mye tid sammen, kommuniserer bra og jeg føler meg veldig sett og hørt av ham. Han sa derfor at dette egentlig ikke var grunnen til at det skjedde, men at det mer var noe han sa fordi at han følte han måtte komme med en begrunnelse i ettertid. Vi har etter at denne meldingen ble skrevet også ringt til mental helse sin hjelpetelefon, der en av rådgiverne mente at det ikke alltid nødvendigvis er en grunn til at man er utro, men at man desperat prøver å finne en begrunnelse for det i ettertid, og at denne begrunnelsen her ble for trygg i forholdet - selv om det ikke stemmer.

Informasjonen om utvekslingsoppholdet er heller ikke helt oppdatert. Han er ikke ferdig med obligatorisk undervisning før i mai, og spørsmålet nå er derfor om han skal komme hjem tidligere eller om jeg skal besøke ham en gang til og vi skal reise hjem sammen i juni. Den obligatoriske undervisningen er avgjørende for å få utvekslingsoppholdet godkjent, noe som er viktig ettersom vi er ferdig med å studere til sommeren.

Jeg mener ikke å forsvare ham eller hans handlinger, men teksten som er skrevet er ikke helt "up to date". Jeg vet ikke om du ønsker å komme med ytterligere kommentarer Gresshoppe? Har du selv opplevd utroskap?

Åpent forhold er ikke aktuelt.

klarer du å tilgi 100 % - det er spørsmålet?

Hei heyyyyy,

det er jo deg jeg lurer litt på. Jeg kan ikke tilgi i form av at jeg synes det er greit, men jeg er forberedt på å kunne legge deg bak meg en eller annen gang. Men jeg merker at det kommer til å ta tid. Har du blitt utsatt for utroskap og klarte du å tilgi, heyyyyy?

ja jeg vet hva utroskap er

i mitt tilfelle skjedde det på fjell (drammen)
og deretter i danmark

disse stedene ble veldig vanskelige å forholde seg til

utroskapen er fæl
den forsvinner liksom aldri

det er som kreft

en gang utro
alltid utro liksom

å tilgi er vanskelig

ønsker deg det beste
uansett hva du velger

jeg personlig hadde ikke taklet dette tror jeg ;(

Hei igjen, ønskeråværeanonym12345.

- "Jeg pushet kjæresten min ganske mye på nettopp dette med at han følte seg for trygg i forholdet, fordi jeg ikke fikk det helt til å stemme. Vi tilbringer mye tid sammen, kommuniserer bra og jeg føler meg veldig sett og hørt av ham. Han sa derfor at dette egentlig ikke var grunnen til at det skjedde, men at det mer var noe han sa fordi at han følte han måtte komme med en begrunnelse i ettertid."

Det han sier her er enten helt sant, eller bare en måte for han å "backtracke" på (gå tilbake på det han tidligere sa), i et forsøk på å overbevise deg om at det fortsatt er trygt for deg å satse på han, slik at han dermed ikke mister deg.
Hvilke av disse 2 forklaringene som er den riktige, er umulig for meg å vite. Så bare ha de begge i bakhodet, frem til du blir mer sikker på en av dem.

_ _ _


- "Vi har etter at denne meldingen ble skrevet også ringt til mental helse sin hjelpetelefon, der en av rådgiverne mente at det ikke alltid nødvendigvis er en grunn til at man er utro, men at man desperat prøver å finne en begrunnelse for det i ettertid, og at denne begrunnelsen her ble for trygg i forholdet - selv om det ikke stemmer."

Dette er delvis riktig... Utroskap skjer aldri uten en grunn - men den grunnen kan være så uskyldig som at det bare var rein kåthet (særlig for menn), og at det ikke har noen ting å gjøre med at man har manglende følelser for sin partner, eller at man tar sin partner for gitt.
Og det er forståelig at en person i en slik situasjon vil prøve å finne en mer rasjonell (og eventuelt feil) forklaring for utroskapet i ettertid (slik rådgiveren nevnte), hvis utroskapet kun skyldtes at han/hun var kåt (at han/hun møtte på en annen svært attraktiv person som han/hun ville ha sex med).

Men som jeg tidligere nevnte; når en person krysser grensen med å være utro kun fordi han/hun var kåt, så har man bevist at man ikke kan LOVE troskap/lojalitet til sin partner hvis det skulle dukke opp andre fristelser som er sterke nok. For ellers hadde ikke personen vært utro i første omgang. Det er derfor jeg uansett anbefaler et åpent forhold i en slik situasjon, slik at man slipper å oppleve tillitsbrudd i fremtiden, siden man da er klar over reglene man har satt for forholdet og dermed veit hva man kan forvente.

(Men jeg forstår selvfølgelig at et åpent forhold høres svært lite fristende ut når du allerede har fått en mann til å ville være eksklusiv med deg. Du vil selvfølgelig oppleve det som et tilbakesteg hvis du går fra et eksklusivt forhold til et åpent forhold med han, siden det da åpner mye mer for muligheten til at han kan utvikle følelser for andre jenter som potensielt kan ta plassen din. Men denne risikoen er allikevel bedre enn å bli såret av tillitsbruddet du kommer til å føle de gangene han er utro mot deg. Men dette er kun HVIS han noen gang er utro igjen da, for det er jo ikke sikkert han kommer til å være det flere ganger; det er bare en mulighet for det.)

_ _ _


- "Informasjonen om utvekslingsoppholdet er heller ikke helt oppdatert. Han er ikke ferdig med obligatorisk undervisning før i mai, og spørsmålet nå er derfor om han skal komme hjem tidligere eller om jeg skal besøke ham en gang til og vi skal reise hjem sammen i juni. Den obligatoriske undervisningen er avgjørende for å få utvekslingsoppholdet godkjent, noe som er viktig ettersom vi er ferdig med å studere til sommeren."

Forstår, men husk at du skrev det følgende sist gang:
"Jeg sier han må være åpen for å komme hjem fra utveksling tidligere (mitt opphold er ferdig i april, men jeg skal da hjem til Oslo for å jobbe, mens han er ferdig i juni), men HAN SYNES IKKE DET FRISTER SÅ MYE. Skolen hans er offisielt ferdig i april, så han har ingen obligatoriske forpliktelser som gjør at han må være der til juni."

Så, selv om det nå viser seg at den obligatoriske undervisningen hans ikke er ferdig før i mai (istedenfor i april slik du først skrev), så er prinsippet her fortsatt det samme - fordi:
1) Uansett om han trodde at de obligatoriske forpliktelsene hans var ferdig i april eller i mai, den første gangen dere pratet sammen om dette, så hadde han da uansett hatt MULIGHETEN til å reise hjem til deg tidligere enn i juni (som er det han burde ha ønsket å gjøre, hvis han virkelig ville redde forholdet deres). Men allikevel så ville han altså ikke reise hjem tidligere enn i juni, av en eller annen grunn...
2) Han sa at "det IKKE FRISTER så mye". Altså var dette en vurdering basert på hans grad av LYST, og ikke en vurdering basert på hans OBLIGATORISKE FORPLIKTELSER.

Merk: Jeg sier ikke at ting definitivt er "sånn eller sånn" her; jeg forsøker bare å kaste lys på motsigelsene som finnes her... Det er du som kjenner han, og som kjenner hele situasjonen her og alle detaljene. Så alt jeg kan gjøre er bare å fortelle om de motsigelsene jeg ser på overflaten her, basert på den begrensede informasjonen jeg har om dere :)

_ _ _


"Har du selv opplevd utroskap?"

Nei (ikke som jeg veit hvert fall, hehe) - men jeg har vært på den andre siden (har vært den fyren som jenter er utro med), og jeg har også vært utro mot mine kjærester selv et par ganger (men den ene gangen hadde jeg aldri sex med jenta; vi lå kun i senga og spoona i undertøy - men denne graden av fysisk nærhet/intimitet er selvfølgelig en form for fysisk utroskap).

Og jeg forstår hvordan menn og kvinners seksuelle attraksjon fungerer, og jeg veit de grunnleggende prinsippene bak utroskap, samt hvordan disse prinsippene er delvis forskjellige for menn og kvinner. Det er derfor jeg har så klare meninger om de forskjellige forklaringene jeg har lagt fram om utroskapet til mannen din.

Takk for svar, Gresshoppe og aliengang72 - og beklager at jeg skrev feil navn på deg sist gang jeg svarte, det går noen ganger litt fort i svingene. Jeg tror jeg trenger litt tid til å fordøye alt, det er kun fire uker siden det skjedde. Men det er trist å høre deres meninger og synspunkter på min situasjon.

Uff, er ikke gøy at du ble trist... Jeg var egentlig usikker på om jeg skulle kommentere det første innlegget ditt i det hele tatt, fordi jeg visste at det jeg hadde å si ville være vondt for deg å høre... Men samtidig så syntes jeg at du fortjente å få vite om begge måtene dette utroskapet hans kan forklares på, slik at du kan ta en best mulig, informert beslutning. Så det var derfor jeg bestemte meg for å kommentere innlegget ditt allikevel.

Og husk at jeg ikke sitter på "fasiten" for situasjonen din; jeg har bare påpekt ting som jeg stusser over, og påpekt hva som virker mest sannsynlig for meg, basert på min begrensede informasjon om situasjonen deres.
Med andre ord: Min tolkning av situasjonen deres, som virker mest sannsynlig for meg, kan være feil. Husk det :)

Så bruk din egen dømmekraft til å komme fram til den beslutningen som DU er mest komfortabel med. Bare ha de tingene jeg har sagt i bakhodet ditt, fram til du har pratet mer med han og blitt sikrere på hvor han egentlig står og hva som føles riktig for deg.

Lykke til :) Ønsker deg alt godt.

Tusen takk, Gresshoppe! Setter pris på svarene dine, selv om det var vondt å høre :)

Hei, jeg er i lignende situasjon. Hvordan går det med deg nå? Klarte dere å bygge opp tilliten igjen, er dere fortsatt sammen?