Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Utro mot meg - med eksen..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Utro mot meg - med eksen..

jan 7 2020 - 14:23
På forhånd beklager jeg et altfor langt og rotete innlegg, men kommer på ting underveis jeg føler er vesentlig å ta med og dermed blir det litt sånn. Har prøvd å dele det opp i seksjoner her, men om det blir for langt eller uoversiktlig må du gjerne scrolle videre.

Jeg og samboeren min har nå vært sammen i overkant av et år, flyttet sammen for ikke så altfor mange måneder siden.

Nå har det seg sånn at han i tidligere forhold har opplevd at kjæresten gjennom mange år var utro mot ham med en av hans kolleger. Dette førte til et vondt brudd det har tatt tid å hele, og trolig litt for tidlig møtte han en annen. Denne kvinnen har som jeg har forstått det endel utfordringer psykisk, med bipolar lidelse og diverse annet - virker oppfarende og har trolig tidvis mishandlet ham psykisk. Alt dette har ført til at han har hatt lav selvfølelse og trolig kjent på at han ikke er tilstrekkelig eller bra nok.

Vi har kjent til hverandre i noen år, men har bare vært bekjente via felles venner frem til vi fant tonen høsten for to år siden. Det ble noen turbulente måneder med forelskelse, mye lidenskap og kjærlighet - men også endel vondt. Det var ikke helt over med ham og eksen når vi startet sammen har jeg fått høre i ettertid, og han slet nok lenge med dårlig samvittighet ovenfor henne, til tross for at hun behandlet ham dårlig. Sånn som jeg har forstått det ble forholdet deres avsluttet kort tid etter at vi hadde vært sammen, men samvittigheten har gnagd og han har slitt med å bli helt ferdig med henne.

Det ble et par pauser på oss, den lengste på halvannen måned for at han måtte tenke og samle seg selv - men etter den siste pausen samme vinter fant vi tilbake til hverandre og har vært sammen siden.

Det bør også nevnes at mitt forrige årelange forhold ikke var bra for meg - jeg kunne ikke ha egne meninger og ble manipulert på alle tenkelige måter. Det ble slutt etter at han dro hjem sammen med det som i dag er hans samboer etter en fuktig kveld på byen mens jeg satt oppe og venta på at han skulle bli ferdig å drikke så vi kunne dra hjem. Det tok meg flere måneder å ta meg sammen etter dette, men når jeg endelig begynte å komme over hele greia blomstret jeg veldig. I dag har jeg flyttet til andre siden av landet, har en jobb jeg stortrives i og en samboer som jeg elsker mer enn jeg noen gang har elsket noen annen mann. Jeg har det også fint med familie og venner og livet generelt smiler.

Jeg er hellig overbevist om at samboeren er mannen i mitt liv, og jeg føler meg så utrolig heldig som får dele livet med ham. Jeg har tidligere ikke hatt lyst på barn eller sett vitsen med ekteskap, men alt dette har også endret seg etter at jeg møtte ham. For all del - vi stresser ikke eller maser med noen av delene, men det faller seg helt naturlig at dette er veien å gå med tiden. Det er ham jeg ønsker å oppleve alt sammen med, og han ønsker det samme.

Tiden vår sammen så langt er magisk. Vi er lidenskapelige, gjør ting sammen og er flinke å fortelle hverandre hvor mye den andre betyr for en og hvor mye vi elsker hverandre og setter pris på hverandre - og hvor heldige vi føler oss som har hverandre. Slik er det fortsatt, selv etter at utroskapen var et faktum.

Det har selvfølgelig vært noe turbulens også disse månedene, blant annet sliter han litt med fortiden. Han har brent seg kraftig på at det han trodde var hans livs kjærlighet for flere år tilbake siden gikk bak ryggen på ham og fant noen andre, og det har tidvis virket som at han sliter litt med det faktum at jeg jobber i en mannsdominert bransje.
Han har dermed vært usikker og vi har hatt et par oppvasker hvor han forteller at han er redd for at jeg er utro mot ham og stiller spørsmål ved at jeg i bestemte perioder jobber en del overtid på grunn av at arbeidet er sesongbetont eller er treig å komme hjem fra jobb enkelte dager, mens jeg på min side bedyrer at det ikke finnes noen annen enn ham, at det er han jeg vil ha og ham jeg vil dele resten av livet mitt med.
For min del er det nemlig så enkelt. Jeg skjønner liksom ikke helt hvorfor jeg skal søke ut når jeg har alt jeg trenger hos ham - og ville nok heller ikke gjort det dersom jeg ikke følte på dette, da jeg trolig er en av verdens mest trofaste personer. Når jeg elsker noen (i dette tilfellet er han også den eneste jeg virkelig har elsket) gjør jeg det av hele mitt hjerte og det kunne ikke falt meg inn å såre ham på noen som helst måte. Dette har jeg også fortalt ham gjentatte ganger, og han godtar det helt til de vonde tankene tar over igjen og han ikke greier å la være å overtenke.

Nå hadde han en sånn runde igjen samme dag som jeg reiste hjem til jul, og vi hadde en skikkelig oppvask som forhåpentligvis var den siste. Her antydet han indirekte at jeg var utro mot ham, og jeg kjørte på med samme gamle regla om at det er ham jeg vil ha og at det ikke er noen andre i livet mitt. Jeg husker også veldig godt at jeg sa at jeg nektet å tro at noen av oss ville den andre noe så vondt som det å være utro er.

Nyttårsaften feiret vi sammen, og denne kvelden tikker det inn ei melding fra eksen hans med et lydklipp hvor mitt navn nevnes og de snakker om meg, og det avsluttes med at han sier "Jeg har bare lyst til å xxxx deg". Han var klar over at hun tok opp lyd, og spurte om hun ville sende dette til meg. Da svarte hun at det kun ville skje dersom det klikka for henne, for vel.. Hun var jo hun da, som hun så fint sa.

Dette var opprivende og vondt, men samtidig kjenner jeg på sinne. Tenk at han som sitter og beskylder meg for å være utro når jeg ikke er det, er så feig og synker så lavt at han selv er det?
Jeg velger allikevel å ikke ødelegge kvelden som ellers var så utrolig fin med dette, og heller ikke første nyttårsdag - vi hadde det så forbanna fint sammen disse dagene, kjærligheten og samholdet er så sterkt og jeg slår dette fra meg med at det kan ha skjedd for flere måneder siden, og helst i den perioden hvor han var på sitt mest usikre og vi var av og på.

Et par dager senere på vei til familieselskap spør han om det går bra med meg. Jeg svarer at det går fint siden vi tross alt er på vei ut og ikke vil rippe opp i noe som kan ødelegge kvelden, men han insisterer og spør om jeg er sikker - det ser nemlig ikke sånn ut.
Da plumper det ut av meg at jeg fikk en melding av eksen hans på nyttårsaften, og jeg er sikker på at reaksjonen hans på dette er noe av det jeg har funnet mest trøst i. Når krisen var et faktum, reagerte nemlig han med å si at uansett hva som skjer fremover nå, er det MEG han elsker - ingen fornektelse eller noe som helst, han bare falt sammen og så ut til å virkelig være lei seg.
Vi får ikke snakket så mye mer om dette før vi kommer hjem igjen, med unntak av at jeg på et punkt gir ham en god klem og sier at dette ordner seg og at jeg ikke har tenkt meg noen steder. Han spør om jeg er helt sikker, og det er jeg. Allerede her har jeg bestemt meg for å tilgi ham uansett hva som kommer frem senere i samtalen.

Når vi kommer hjem får vi endelig snakket om dette, og det viser seg at han har vært noen ganger hos henne i tidsrommet april - september 2019 - altså mye senere tidsrom enn jeg hadde håpet på.Jeg spør blant annet hva hun har som ikke jeg har, og får da til svar at det er absolutt ingenting. Jeg spør selvfølgelig siden jeg synes vi har det så fint sammen - vi er flinke til å se hverandre, snakker sammen om alt mulig rart og sexen er det absolutt ingenting å utsette på.
Vi snakker lenge denne kvelden, han angrer dypt og er villig til å kjempe for å få oss til å fungere.
Han er redd for at jeg skal ta hevn og ha sex med noen andre ved første og beste anledning, men dette er jeg ikke typen til. Jeg er en av de som foretrekker monogami og er ikke fan av one night stands for eksempel. Jeg ser heller ikke vitsen med å gjøre noe vondt verre, da dette trolig ville ødelagt forholdet vårt totalt.
Jeg er villig til å kjempe for dette jeg også, og er allerede etter kort tid klar for å tilgi, legge lokk på hendelsen og gå videre med livet.

Han forklarer at grunnen til at det ble sånn er på grunn av usikkerheten han har følt på, og det faktum at han har vært så sikker i sin sak på at jeg selv har vært utro mot ham. Han sier samtidig at dette ikke er grunn nok i seg selv eller noen unnskyldning, men jeg kan på en eller annen forstyrret måte forstå dette. Som årsak til at det i det hele tatt startet med eksen igjen sier han at det var hun som tok kontakt - hun har spilt på dette med at hun har det tungt og vanskelig, og han har - trolig noe på grunn av fortsatt dårlig samvittighet - vært villig til å snakke med henne og har ønsket at hun skal føle seg bedre. Han er en omtenksom mann, men i dette tilfellet er jeg ikke enig i at han lot seg manipulere til å dra på besøk. Det ene har ført til det andre som vi ser, som igjen fører til at jeg sitter her nå og skriver dette - i mangel på folk å snakke med, rett og slett.
Jeg er usikker på hvilket av besøkene lydklippet stammer fra - om det er fra siste gangen hvor han da fikk panikk og kutta henne ut eller om det er som han sier og at han kutta ut hele greia for at samvittigheten hans ovenfor meg holdt på å spise ham opp.
Jeg er også helt sikker på at hun er så smålig at hun har ønsket å "hevne seg" på meg, og at det er derfor hun har spilt på dette med at det er synd i henne og at hun "trenger" ham.

Den eneste jeg kjenner som jeg vet vil forstå dette og som selv har tilgitt utroskap er mamma, og hun kan jeg ikke fortelle dette til. Ikke uten at samboer også får vite dette av meg siden jeg er opptatt av å være åpen og ærlig, og han vil ikke kunne se henne i øynene igjen dersom dette kommer på bordet, til tross for at mamma er en person som er flink til å ikke dømme og som heller ikke ville oppført seg annerledes ovenfor ham. Jeg føler ikke at jeg kan lufte dette for venner heller, siden de fleste av dem trolig ikke vil forstå hvordan jeg kan tilgi noe sånt og bare vil gi meg beskjed om at jeg må gå. Jeg vil ikke gå, og det er heller ikke for at det er en ulempe å måtte finne nytt bosted eller økonomiske årsaker - men for at jeg elsker denne mannen så forbanna høyt.

At jeg takler dette så bra skremmer meg på en måte litt - jeg trodde det skulle være mye vanskeligere å tilgi noe så graverende, men samtidig tror jeg kjærligheten min til ham tillater meg å legge dette sidespranget til sides og heller ønske å nyte tiden vi har sammen.

Han har blokkert henne via både telefonnummer og sosiale medier nå, det var et krav fra min side. Jeg har ikke sett det selv, men velger å stole på at han har gjort det når han sier det.

Litt usikker på akkurat hva jeg ønsker å få frem med dette altfor lange innlegget, annet enn at jeg har behov for å lufte ut til noen - og kanskje høre litt fra noen som har opplevd noe lignende og tilgitt. Aller helst skulle jeg snakket dette ihjel med en god venn eller et familiemedlem, men jeg er redd for å rote det til mellom vedkommende jeg velger å fortelle det til og samboer - jeg synes nok også det er litt skamfullt at det som tilsynelatende er mitt livs kjærlighet har vært og rota med eksen sin samtidig som vi har hatt det kjempefint og jeg ikke har hatt noen som helst aning om hva som faktisk skjedde bak ryggen min.
Avatar

Re: Utro mot meg - med eksen..

jan 8 2020 - 16:35
Hei, dette må ha vært en veldig vond erfaring.
Han var utro i en periode da du virkelig kjente deg trygg, og du ønsker nå å tilgi og gå videre, samtidig som at du står igjen med en del vonde følelser og erfaringer. Det må være ensomt å stå i dette uten å ha noen nære å snakke med, og du har valgt å verne deg mot bedømming om å bli i forholdet og å ikke sette ham i et dårlig lys. Det virker som at du nå virkelig vil forsøke å gå videre, selv om det kanskje er en del du trenger å snakke om, som det ville vært unaturlig og vondt å bare legge lokk på og vende blikket vekk fra. Det virker, ut fra slik du beskriver det, som at dere har et godt fundament for kommunikasjon, og dere har allerede snakket en del med hverandre om utroskapen. Kanskje det fortsatt er litt tidlig å slutte å snakke om det, altså ikke for å kritisere hverandre eller forsvare en selv, men kanskje for å fortsette å være sårbare og ærlige ovenfor hverandre, for å øke nærhet, tillit og finne ut av veien videre sammen, hva hver av dere trenger. Håper du får det bedre med tiden, og at dette vendes til noe godt. Lykke til!
Til forsiden