Vet ikke om dette passer inn her men. På min jobb så har jeg en person som er sjef over en avdeling.
Jeg må flere ganger i løpet av en vakt samhandle med henne. Jeg ser aldri et smil på munnen hennes, hun har aldri sakt noe trivelig til meg en eneste gang. Hver gang jeg spør om noe så får jeg surt svar tilbake. Sånn er hun med alle.
Dette påvirker meg og min jobbdag da jeg går og er stresset heletiden for at jeg ikke skal gjøre noe galt, da jeg ikke vil ha unødvendige kommentarer.
Det var et uhell her, snudde meg plutselig uten å se, og hun falt. Hadde det vært meg så hadd jeg sakt *det går bra, ingen skade skjedd, men kansje vi begge skal se oss for litt framover*
Det jeg fikk var et stygt blikk og kommentar om å holde meg borte. Det er ikke bare meg hun er sånn mot men jeg lurer bare på hvorfor er noen mennesker sånn? Hva foregår i hodet på de som ikke får til å gjøre om noe til positiv kritikk istendenfor frekk kritikk?

Gode spørsmål!

Håper det kommer gode innlegg om dette her, fint at du tar det opp. Mange av oss har vært borti sånne mennesker. De må vel kanskje være plaget på noen slags måter? Og det er jo underlig at det er slike som blir valgt som sjefer rundt om. Men det finnes også flotte, hyggelige ledere, så jeg får lyst til å si at du bør vurdere om du kan finne deg en annen plass å legge igjen din arbeidsinnsats og masse timer i livet ditt.

Grunnen til at slike folk kommer i sjefsposisjoner er sammensatt. Men i noen bedrifter blir det en ond sirkel fordi ansatte sier opp istedenfor å ta kampen, noe som er fullt forståelig. Da får sjefene fortsette å herse med folk uten å møte motstand.

Forøvrig finnes det måter å håndtere slike folk på, med utgangspunkt i prinsippet om at de selv har valgt den adferden de har, ellers ville de søkt profesjonell hjelp for lenge siden. Det eneste språket de forstår er _frykt_. Da er det det språket man må bruke i "dialog" med dem.

Beklageligvis ofte slik at de som ler av de riktige vitsene til sjefer og deltar på de strategisk riktige møtene som velges oppover eller til ledere. Ofte ikke de som er gode med folk; heller de som kan brukes som instrumenter for resultatfenetering. Min erfaring hvis «sure» eller negative reaksjonsmønster er å spørre om årsaken til reaksjonen. Med åpent spørsmål; hva tenker du er årsaken til at jeg opplever at du ignorerer gruppen min ? Eller lignende. Tydelighet altså; og konstruktiv undring. Ordet undring er også mer inviterende ig ufarliggjørende enn å direkte antagelser.

Faktisk så tror jeg ikke det du beskriver her skjer så ofte som folk vil ha det til. Jeg har undersøkt mange slike historier og som oftest handler det om noe helt annet. Men sjeldne reélle tilfeller som f.eks. McDonald's Lagunen - saken nylig blir brukt av politiske aktivister og fagforeningsbroilere for alt det er verdt, både internt og eksternt. (Og heller ikke i den saken er hele historien kommet frem, bl.a at de ansatte hadde muligheter til å forsvare seg. Da har de enten blitt ført bak lyset av noen utenfor bedriften, eller selv valgt å la være.)

Jeg ser at flere sier at man bør spørre om grunnen og få forståelse for hvorfor dette skjer, hvorfor reagerer hun på denne måten. men med angstlidelse og personlige problemer, klarer jeg ikke dette. Jeg vet ikke om jeg overdriver eller er bare stresset. Men jeg vet alle mine andre medarbeidere i denne bedriften bare føyer det under bordet, da vi har et god arbeidsmiljø alle andre. Bortsett fra med denne visse personen.

Du kan få noen andre til å stille dette spørsmålet, fortrinnsvis noen som ikke jobber i bedriften selv.