Hei jeg er ganske sikker på at jeg har unnvikende eller engstelig personlighetsforstyrrelse, skal i terapi snart og kjenner meg igjen i alle kriteriene. Er en jente på 19 år som har slitt med selvbilde og den jeg er helt siden jeg var 12 år. Jeg klarte fint å være med 1 bestevenninne men klarte aldri å få meg noen andre eller føle meg trygg rundt andre mennesker. Jeg ble i tidlig alder redd for andre. Merker det skiller seg fra sosial angst ved at de med sosial angst ofte har et nogenlunde bilde av seg selv men er redd for kritiseringen av hva andre synes om den de er, men etter eksponering ofte danner relasjoner. Men med meg så har aldri det funket fordi at problemet er at jeg er livredd for at noen vil bli kjent med meg fordi jeg har ingen følelse av hvem jeg er i det hele tatt. I tillegg med forhold så har jeg aldri klart å holde på det fordi jeg blir så usikker og redd og vil bare vekk fra personen etter det blir mer seriøst. Føler meg tom etter å ha vært med mennesker og aner rett og slett ikke hvem jeg er i det hele tatt. Jeg tror heller ikke det er sosial angst fordi jeg klarer fint å snakke med folk jeg ikke kjenner så godt og er ikke redd for å rødme eller noe sånt, men jeg er alltid helt tom etter møter med andre fordi jeg er så redd for å ikke være det de forventer av meg på en måte. Er det noen andre som har denne pf som vil dele erfaringer med det?

Hei MangaliK

Det høres veldig ut som min situasjon, men jeg har jo ikke fått diagnosen da...og det viser seg å ikke være se lett.
Har mer eller mindre slitt hele livet og vært på utredninger, samtaler etc mange ganger uten å få en skikkelig diagnose og derav ingen behandling, har etter egen lesning/research funnet ut att jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse i en alder av 35 år.
Mine problemer stammer nok helst fra genetikk, men er forsterket etter å ha mistet alle mine nærmeste før fylte 20 år og har derfor heller ikke hatt noen som har støttet meg opp skikkelig heller.

Veldig bra att du kommer deg i terapi, viktig att det tas tak i når du er såpass ung så du kan forbedre livskvaliteten så mye som mulig før livet løper fra deg slik som det føles ut att det har gjort for meg.

Jeg har ved hjelp av fastlegen prøvd å få behandling/ny utredning, men fikk kun til svar att jeg ikke var syk nok så jeg ikke hadde rettighet på det.

Du får prøve å bli litt sykere da... :P - eller klage til Fylkeslegen dersom fastlegen din faktisk har sagt det du skriver her.

Jeg er mor til et voksent barn som fikk diagnosen unnvikende og engstelig personlighetsforstyrrelse sent i 20-årene. Hvordan kan jeg være en støtte og hjelp for han? Han er student og bor i studentbolig på studiestedet. Jeg vet at han er veldig forsinket i studiene. Jeg synes det er svært vanskelig å støtte han, det virker mer som at han ikke ønsker å ha oss i livet sitt. Annet enn hvis han trenger hjelp med noe, da ringer han. Men kanskje er det vanskelig for han fordi han har sagt at han mener det er oss foreldre sin skyld at han har "blitt sånn". Jeg vet jo med fornuften at det er gener i familien som tilsier at arv er med i bildet. Vi har to eldre barn som ikke synes vi har vært "forferdelige foreldre". Det er mulig vi ikke tok det så godt der og da da han sa fra om at han mente vi var årsaken til personlighetsforstyrrelsen. Om miljøet er en årsak så har det aldri vært vår mening å gjøre noe som skadet han. Jeg trodde vi hadde et hjem og oppvekstvilkår der barna fikk lov til.å være den de var, med mye kjærlighet og omsorg. Jeg skjønner jo nå at noe likevel ikke har vært bra. Jeg sier ofte til han at jeg er glad i han og at han er velkommen hjem. Han sier også at han er glad i meg/oss. Men jeg aner ingenting om hvordan han egentlig har det, hvordan det går med studiene eller om han får psykologisk hjelp med å leve med diagnosen. Det føles ofte som at jeg bare kan gi opp. Nå vet jeg litt om diagnosen og skjønner med fornuften at det er vanskelig for han med nære relasjoner. Men jeg skulle så gjerne ha hjulpet han om jeg fikk lov. Noen tips?

Det beste du gjør ovenfor ditt voksne barn er å legge følelsene til side og håndtere ham som en voksen person. Spesielt folk med unnvikende personlighetsforstyrrelse trenger å bli utfordret på å stå opp for seg selv, lærer han seg ikke dét kan situasjonen hans bli verre på sikt. Det er mange som har blitt friske fra personlighetsforstyrrelser, dvs. at de har fått så mye kontroll på personlighetsforstyrrelsen at den ikke lengre er et et problem. Det er bl.a. derfor man ikke bør henge seg for mye opp i generelle årsaksforklaringer.

Han _mener_ det er deres skyld, hvilken begrunnelse har han for dette? Hva er det han mener dere har gjort galt?

Det finnes psykiske helsetjenester ved alle studiesteder, det er der han skal søke hjelp, ikke hos deg.

Takk for svar. Jeg ønsker ikke å være hans psykolog. Og jeg behandler han så avgjort som en voksen person.
Vi betalte for private timer hos psykolog ettersom det var så lang ventetid i det offentlige helsevesenet. Der skulle han få hjelp med å lære seg mestring og å leve med diagnosen. Men etter 1/2 år kom han hjem en helg og sa at han ved hjelp av psykologen hadde funnet ut at det var hjemmemiljøet hans i oppveksten som var årsaken til sykdommen. Jeg stilte meg noe skeptisk til at det kunne være bare miljøet i oppveksten som skulle være årsaken, ettersom jeg vet at arv er meget viktig moment for barnets både helse og personlighet. Men at miljøet også spiller inn. Likevel spiller arv en større rolle enn miljø, utfra tvillingsstudier. Arv og gener hadde ikke psykologen nevnt med et ord. Og miljøet her hjemme var preget av to voksne
i full jobb, tre barn i tett alder, noe som ga søskenkonflikter og krangel og det som følger med i en hektisk hverdag i en familie. Men samtidig også takhøyde for å få være den man er, ha venner på besøk og få være med på fritidsaktiviteter som var ønsket. Også noe støynivå pga tre nesten jevngamle barn som alle fikk ha venner på besøk nesten når som helst. Vi gjorde mye sammen som en familie, turer og ferier. Virket ihvertfall på oss foreldre som at alle tre barna våre hadde mye glede av hverandre i oppveksten. Men et sted inni alt dette må vi og hjemmet ha vært feil for han, utfra det han kom fram til med psykologens hjelp. Jeg vet egentlig ikke noe konkret som ble feil. Ikke snakk om mishandling verken psykisk eller fysisk. Jeg velger, eller må bare, tenke at vi gjorde det beste vi kunne der og da. Og at det som gjelder nå er framtiden hans.og hvordan få et godt liv med denne diagnosen
Uansett hvordan fortiden har vært er det framtiden som bør ha fokus.
Jeg /vi kan bare være støttende foreldre, som kan være der for han med det vi kan bidra med. Men det er vanskelig når han trekker seg unna. Jeg vet jo at han er 99.9% alene på studentleiligheten. Svært liten sosial omgang. Men som det ble nevnt, han er voksen og velger selv. Men valgene er sterkt preget av diagnosen, og jeg tror/vet at han føler sterkt på manglende mestring rundt både studier og sosiale ting. Ingen venner.med unntak av en.

Takk for svar ???? Jeg ønsker ikke å være hans psykolog. Og jeg behandler han så avgjort som en voksen person.
Vi betalte for private timer hos psykolog ettersom det var så lang ventetid i det offentlige helsevesenet. Der skulle han få hjelp med å lære seg mestring og å leve med diagnosen. Men etter 1/2 år kom han hjem en helg og sa at han ved hjelp av psykologen hadde funnet ut at det var hjemmemiljøet hans i oppveksten som var årsaken til sykdommen. Jeg stilte meg noe skeptisk til at det kunne være bare miljøet i oppveksten som skulle være årsaken, ettersom jeg vet at arv er meget viktig moment for barnets både helse og personlighet. Men at miljøet også spiller inn. Likevel spiller arv en større rolle enn miljø, utfra tvillingsstudier. Arv og gener hadde ikke psykologen nevnt med et ord. Og miljøet her hjemme var preget av to voksne
i full jobb, tre barn i tett alder, noe som ga søskenkonflikter og krangel og det som følger med i en hektisk hverdag i en familie. Men samtidig også takhøyde for å få være den man er, ha venner på besøk og få være med på fritidsaktiviteter som var ønsket. Også noe støynivå pga tre nesten jevngamle barn som alle fikk ha venner på besøk nesten når som helst. Vi gjorde mye sammen som en familie, turer og ferier. Virket ihvertfall på oss foreldre som at alle tre barna våre hadde mye glede av hverandre i oppveksten. Men et sted inni alt dette må vi og hjemmet ha vært feil for han, utfra det han kom fram til med psykologens hjelp. Jeg vet egentlig ikke noe konkret som ble feil. Ikke snakk om mishandling verken psykisk eller fysisk. Jeg velger, eller må bare, tenke at vi gjorde det beste vi kunne der og da. Og at det som gjelder nå er framtiden hans.og hvordan få et godt liv med denne diagnosen
Uansett hvordan fortiden har vært er det framtiden som bør ha fokus.
Jeg /vi kan bare være støttende foreldre, som kan være der for han med det vi kan bidra med. Men det er vanskelig når han trekker seg unna. Jeg vet jo at han er 99.9% alene på studentleiligheten. Svært liten sosial omgang. Men som det ble nevnt, han er voksen og velger selv. Men valgene er sterkt preget av diagnosen, og jeg tror/vet at han føler sterkt på manglende mestring rundt både studier og sosiale ting. Ingen venner.med unntak av en.