Hei. Jeg vet ikke om dette er riktig del av forumet, da problemet mitt tikker av en del av undergruppene her..

Jeg har en unnvikende personlighetsforstyrrelse. Dette gjør at jeg sliter veldig med å møte konen min som sliter med spiseforstyrrelse. Vi er begge tidlig i løpet av behandlingen vår, som vi får på hver vår kant. Og forstyrrelsene våre spiser opp ekteskapet.

Jeg går konstant rundt å føler at jeg ikke klarer å møte kona. At jeg ikke er bra nok, og at jeg bare gjør alt værre for hun. Jeg skjønner selv hva hun trenger. Hun trenger og bli møtt på sine følelser rundt hva hun sliter med og bli sett når hun har det vanskelig. Problemet kommer når jeg prøver å møte hun og når hun forteller hva hun sliter med. Da føles det ut som at all luft blir sugd ut av meg og jeg går inn i et mørkt sted, hvor jeg finner hundre grunner til at jeg er grunnen til at hun har det sånn. "Hadde jeg bare sett at hun ikke spiste den frokosten, så ville hun ikke følt seg så ensom i det hun sliter med" eller "Hvis jeg bare hadde klart å spørre hun om alt egentlig er bra, så hadde jeg vist det"
Men jeg får ikke til å spørre hun om alt er bra, fordi jeg er redd for svaret. Jeg er redd for at hun en dag vil si, "Nei alt er ikke bra, og det er din skyld"

Hun går gjennom noe skikkelig tøft og jeg klarer ikke å være mannen hun trenger. Fordi jeg unnviker problemene.. Jeg luller meg inn i en falsk trygghet når alt er bra på overflaten og tør ikke å spørre for og sjekke ut tilstanden..

Denne teksten ble litt rotete.. Jeg håper noen her skjønner hva jeg skal frem til. For jeg trenger en annens perspektiv, kanskje noen som har vært gjennom noe lignende? For alt jeg vil er å være med konen min og passe på hu, sørge for at hun har det bra, men det føles ut som at hjernen min jobber mot meg..

Heisann. Vettu de følelsene om å ikke strekke til tror jeg mange føler på, selv om de er friske eller ikke. Det jeg tenker hvert fall, er at du bør slutte å føle at hennes psykdom er ditt ansvar. Du vet jo at hun får hjelp fra profesjonelle, så alt hun trenger fra deg er vel en varm armkrok på de mørkeste kveldene. Skulle du gått rundt og spurt hva hun tenker på, eller om du kan gjøre noe for henne hele tiden så tror jeg nok raskt hun ville blitt sprø. Og når hun begynner å prate om hvordan hun har det eller hva hun har opplevd, så bare lytt til hva hun har å si...det er så typisk oss menn at vi føler vi må fikse alt, men i dette tilfellet så går ikke det. Du mangler helt sikkert både kompetanse og erfaring til å hjelpe noen å bli frisk fra spiseforstyrrelser, så alt hun trenger fra deg er at du er en god venn gjennom det hele.

Du burde kanskje prøve på å fokusere på deg selv og hva du kan gjøre for å få det bedre, for jeg tror nok at når du begynner å føle på mestring og selvtillit igjen så vil nok hun også merke det. Dere er jo på denne reisen sammen, og man ønsker jo det beste for sin partner, sånn at hvis du fokuserer på deg selv og blir den beste versjonen av deg selv som du klarer så vil dere stå sterkere sammen etter hvert som hun også får det bedre.

I kveld har jeg blandet meg oppi mange spørsmål om damer og sånne ting som jeg egentlig har bortimot null erfaring med, så du får ta det jeg skriver med en klype salt om det høres helt feil ut.