Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Unngår steder og situasjoner

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Unngår steder og situasjoner

juni 1 2018 - 19:41
Jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Strengt talt vet jeg ikke engang hvilket budskap jeg skal formidle, eller på hvilken måte. Vi kan jo forsøke.

Jeg har hatt mange problemer opp igjennom som sikkert har hundre forskjellige årsaker. Stort sett er essensen en ensomhet, både fysisk og psykisk. Hundrevis av terapitimer senere må jeg innrømme at det går ganske fint. Det vil si, jeg fikk aldri helt det jeg ønsket av relasjoner. Det er mer det at det går helt fint å være uten nære relasjoner, gjøre ting på helgene osv. Har en fin jobb, relativt god råd og en hund jeg er veldig glad i. Tidligere var det depresjon på depresjon, men nå går det stort sett langt mellom hver gang. Når de først oppstår er det ikke lenger som å være lenket fast i bunnen av et basseng som sakte fylles opp. Det er mer som "okei, nå må jeg ut av denne sonen". Stort sett går det fort over. Sånn sett fremskritt og en helt annen verden enn jeg var i hvor det mest sentrale spørsmålet var "når skal du ta livet ditt?"

So far so good. Men nå er det vanskelig. Ikke så veldig depresjonsvanskelig, men mer håpløshet på sett og vis. Ikke helt håpløst heller, men det er kanskje det nærmeste jeg kommer å sette ord på det.

For ca. ett år siden var jeg på en date etter noen år uten noe sånt. Da jeg møtte damen og så skuffelsen i ansiktet hennes (dette var en blind date) innså jeg at det ikke er noe poeng i å fortsette å håpe og forsøke. Den følelsen er ikke god. Fra da til nå har jeg flere erkjennelse, som at gapet mellom det jeg ønsker og det jeg kan få er for stort. Har egentlig ikke tenkt så mye på kjærlighet, sex eller noe sånt. Faktisk har jeg lurt på om jeg på merkelig vis har blitt aseksuell.

...Men nei. Da varmen kom, kom alle folkene frem. Og de er på stranden som jeg må passerer hver dag til/fra jobb for ikke å gå 20 minutter med omvei. Det er her problemene kommer: Jeg klarer ikke lenger gå forbi stranden, for hver gang jeg ser noen av det andre kjønn fylles jeg opp av denne nedstemte håpløsheten. "Du er ikke i nærheten av god nok for henne, så ikke tenk på det"..Men man tenker på det. For noen ting klarer man ikke fortrenge. Hver gang jeg går forbi stranden etter jobb kommer jeg hjem deprimert. Nå har jeg begynt å gå omveier. Faktisk så mange omveier at jeg bruker halvannen time hjem fra jobb - når gangturen egentlig tar rundt 20 minutter.

Jeg aksepterer egentlig at det er sånn. At jeg får de følelsene jeg får, og at det er mitt ansvar å håndtere situasjonen på best mulig måte. Jeg tenker jo at jeg har jobben min, som jeg er veldig stolt over, og det er det eneste i livet mitt som betyr noe (bortsett fra nevnte hund). Valget er tatt for meg: Det skal prioriteres, fordi det er det eneste jeg kan.

Og nå kommer jeg til hovedproblemet mitt. Alt dette fører til at jeg har mistet helt selvtilliten på jobb og slik jeg ser det kan ikke dette fortsette for at jeg skal oppnå de tingene jeg vil oppnå. Til det kreves det selvtillit, men fordi jeg stadig blir påminnet om at jeg ikke er bra nok har selve selvfølelsen min forsvunnet helt - slik at det ikke er noe selvtillit igjen. Prøver ulike ting hele tiden for å finne en løsning, men nei. De vanlige verktøyene mine fungerer ikke. Så da skriver jeg her. Kanskje hjelper det å få skrevet ned i et åpent fora. Jeg vet ikke engang om jeg vil ha svar på dette, for det er egentlig bare et slags desperat forsøk på å komme på noenlunde rett spor igjen.
Avatar

Re: Unngår steder og situasjoner

juni 2 2018 - 05:46
Hei.

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du sier. Det er vondt å ha det sånn. Noen av tingene du sier opplever jeg at jeg er friskere/bedre i og andre ting du sier opplever jeg at du er friskere/bedre i. Håper du har lyst til å legge meg til så kan vi prate litt. Mange ganger hjelper det å bare si det sånn som du har gjort nå. Hva liker DU å gjøre?

Hvis du ikke bor så langt unna blir jeg med deg på stranda, høres ut som du vil det? Våga meg litt ut i sola denne uken og jeg angrer ikke. Vet det er ett langt steg faktisk, men hva om du bare går ned på stranda etter jobb, se litt på havet, slapp av, tenk på hva du skal lage til mat når du kommer hjem, tenk på hvor heldig du er som kan sitte der etter jobb før du går hjem. Les noe, VG, Plato eller Alt om hund. Samme det, bare ta 5 min for din skyld. Ta en tur dit på natta med bikkja.

DU har helt rett i at du ikke er god nok for noen andre så lenge du ikke er god med deg selv. Hvor stort spillerom kan du egentlig gi deg selv til å bli frisk? Søker du det? Det jeg synes hjelper er ikke det samme som hva du synes sikkert så du må faktisk prøve å finne ut hva som hjelper, helt på egenhånd. Du er jo alene allikevel er du ikke? Mange skriver dagbok igjennom prosessen, det er nesten en sikker vinner.

Hvis jeg leser litt mellom linjene dine så mener jeg helt ærlig at du er godt på vei til noe nytt, dette her er ett stort steg.

Jeg satt litt fast i å ville oppnå noe jeg ville oppnå fra "før", men nå vil jeg oppnå helt andre ting. Sliter veldig med å formidle akkurat det til de rundt meg at jeg "plutselig" vil noe helt annet, og har møtt motstand på det men det faller da på plass, og gjør det ikke det og jeg vil noe annet istedet så er det greit også, jeg gir meg det spillerommet jeg trenger så får det bare bli som det blir. Det har ihvertfall blitt mye bedre, overraskende mye bedre. Detter jo tilbake 1 time, 1 dag eller 1 uke her og der men det er noe å lære av det også.

Blei lengre enn jeg tenkte men det blei en reise for meg også.

Takk for ærligheten din, for at du er tøff som sier det.

Til forsiden