Jeg har i mange år slitt med å danne trygge relasjoner, spesielt med menn.

Min far har vært notorisk utro med min mor, i tillegg opplevde jeg et sexuelt overgrep av en i nær relasjon som barn.
Derettr startet jeg voksenlivet med å gå inn i noe som ble et svært voldelig forhold, både med psykisk og fysisk vold.
Da jeg endelig kom meg ut av det forholdet, ble jeg sammen med en som på daværende tidspunkt virket helt fantastisk. Vi rakk å få et barn sammen, og leve sammen i ca 6 år før han var utro mot meg, og jeg oppdaget at han hadde hatt nær kontakt med flere jenter i løpet av vårt forhold.
Så var jeg singel noen år, for jeg mistet helt troa på at det fantes ærlige, gode menn.

Men, så ble jeg for noen få år siden sammen med en helt herlig mann. En som tar i mot meg, og barna mine, i tillegg til sine egne på en fantastisk måte.
Han støtter meg på måter jeg aldri før har opplevd, og vi har gode samtaler flere ganger i uka.

Utfordringen er at han reiser i jobben. Vi har flere ganger snakket om at jeg trenger trygghet i form av at han gir lyd fra seg på reise, slik at jeg i alle fall føler meg tenkt på. Utover det har jeg hverken vært mistenksom, eller gitt han noen begrensninger. Jeg har valgt å stole på han, og det har gått fint.

MEN, så skulle han ansette en ny på jobben, han skulle ansette en kollega han må reise sammen med, både på utenlandske turer, og innenlands.

Han har hele veien vært ærlig med meg om alle mennene som søkte, og fortalt litt om de (med unntak av navn og personlige ting), så sjokket ble stort da han fortalte en venn av meg at han har ansatt ei relativt nyutdannet og uerfaren jente til stillingen.
Han har bevisst latt være å si at en jente har søkt, og aller minst at han har ansatt henne til meg.

Han har sagt nå i ettertid at hun var den beste kanditaten, men hun har ingen erfaring innenfor det han påstår at hun har til meg. Han har også sagt at han synes hun er pen, og det er hun virkelig!

Å ansette henne er i all hovedsak ikke det verste han kan gjøre, men han har bevisst utelatt å si det til meg.

Da kunne jeg nemlig fortalt han at å reise sammen med en jente, vil gjøre reisene hans fryktelig vanskelig for meg å håndtere.
All min erfaring tilsier at dette ikke er bra, og selvom jeg egentlig tror han ikke vil gjøre noe, så sier kroppen min og erfaringene mine noe annet! Hele meg skriker av håpløshet.

Det hører også med til historien at han har unnlatt å fortelle meg flere ting, han lar være å si ting som han tror kan føre til konflikter - da han kommer fra et forhold hvor ALT ble en konflikt... det er liksom hans bagasje. Men disse "unlatelsene" gjør at jeg med min historie, nå sliter så mye med å ha tillit til han. "Hva er det han ikke sier nå".

Jeg gråter på jobben hver dag, og har gjort i 3 uker... jeg har vondt i brystet, i magen, og sover ikke.
Det føles ut som jeg er blitt satt i en livssituasjon jeg ikke vil ha, hvor valget er å bli - å takle alle disse vonde følelsene hver gang de er på reise, eller å forlate han, han jeg elsker så høyt.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen der ute har vært igjennom noe lignende, og kan komme med sine erfaringer, eller tanker...
Jeg føler meg i alle fall helt nummen, og rådvill sånn som det er akkurat nå.

Vi har bestil parterapeut, og jeg håper vi kommer over dette, at jeg klarer å stole på han, bygge den tilliten, og at vi kan fortsette å ha det fint sammen.

For utenom denne avgjørelsen, er han det fineste menneske jeg vet om.

Uff, dette høres ikke godt ut. Jeg har ikke så mye gode ideer å komme med akkurat nå, men det kan hende noen andre har her og jeg kan også tenke litt på dette. Har opplevd nok utroskap selv, og følte at jeg kom til kort med det. Det er en veldig god ide du har der med å prøve par-terapi, heia for det!

Men en kan aldri sikre seg helt heller. Partneren ens kan f eks være bifil uten at det er fortalt. Så alt står og faller på tillit egentlig. Det må bygges sakte men sikkert, og kan lett rives ned. Så hvor godt kjenner du han, egentlig? Det er vel dette som er uklart kanskje.

Bring inn i terapien hvordan dere kan gi hverandre trygghet uten lenker på hverandre, kanskje...

Takk for svar.
srubborn; jeg trodde jeg kjente han , men ja, det er vel der problemet ligger mye nå, for når han klarer å unnlate flere ting til meg, vet jeg ikke helt hvem han er lenger.

Superdame22; Hvordan forholdt du deg til det?
Av en eller annen grunn er jeg lite sjalu og engstelig i utgangspunktet, men så snart noen er uærlige, eller holder tilbake info de ikke bør, da våkner varsellampene mine, og da er jeg på vakt og ser etter tegn...

Litt av problemet er også at han ikke skjønner problemet med å ikke fortelle alt... han er vant til å leve livet sitt, og ta lite hensyn til andre da det sjeldent har vært noe han må forholde seg til.

Det tar tid å bli kjent med et menneske såpass at en kan bli trygg nok. To må være villig til å snakke sammen om de litt vanskelige tingene, så å gå i parterapi høres klokt ut.

Du vet sikkert om det og er oppmerksom på det, men det er en en type menneske, dog ganske sjelden, som i begynnelsen klarer å sjarmere noe veldig. Men etter hvert slår denne fine fasaden sprekker og noe av et monster tyter fram, egosentrisk og beregnende.

Når det er sagt så har jeg erfart at det finnes mennesker som er veldig gode og snille helt på bunnen også. Der har jeg opplevd at en kan ta de vanskelige samtalene og det blir bare tryggere etterpå.

Jeg tror jeg ville spurt han om hva er hans dypeste behov, utforsket hvilke behov har hans livserfaring meislet ut? Hva er hans historie, hva er hans erfaringer fra han var lite barn, som jo unektelig preger oss. Er han en trygghetssøker, eller søker han heller i overveiende grad spenning? Vet han hva som gir det han søker, eller har han ikke reflektert over noe sånt? Bruker han den tenkende hjernen sin godt, eller er det impulsene som styrer, osv. Klare han å sette seg et viktig mål og styre mot det, selv om det kommer fristelser i veien som en må unngå for å nå målet?

Det er jo noen ting i beskrivelsen din av ham som gir obs obs - varsel, men det behøver ikke være ensbetydende med at han er en "dårlig fyr" for deg heller. Men det kan være bra å undersøke en gang for mye enn en gang for lite. Og lytt til deg selv og din egen fornuft. Du trenger og fortjener å ha det trygt og godt. Viser han seg å være bare en julenisse, så tenk at det finnes bra menn der ute i verden som du kan gi trygghet og få trygghet av i et trygt og godt forhold der du blir verdsatt for alt du er. De er gjerne ikke sånne don juan - typer med stor ytre sjarm, men desto bedre i seg selv, litt roligere, ansvarlige og uten et oppblåst selvbilde.

Ja, jeg er veldig obs på akkurat dette, å være en, og bli en annen... en sånn mann har jeg hatt før.

Vi har mange gode samtaler om mange viktige ting i livet, men i tilfellene der han skjuler ting, snakker vi sammen, også sier han at han forstår, uten å faktisk gjøre det... fordi det samme skjer igjen og igjen.
Et tilfelle er da han ikke sa ifra at han og xen var på besøk og sov over... de sov ikke på samme rom, (det vet jeg med sikkerhet), men dog! Han latet som hun ikke var der. (Det var veldig tidlig i forholdet vårt )
Han fortsatte å unlate å fortelle om mange ganger de møttes for å spise middag, gå turer, handle osv, helt frem til jeg knakk sammen i gråt, og satt og skalv på gulvet, nettopp fordi jeg har oppdaget "løgnene" underveis, og det bare sa STOPP for meg til slutt.
Jeg har ingen problemer med at de møtes, eller gjør ting sammen, for de har barn sammen, og jeg har tillit til at det ikke er noe mellom de, men jeg takler ikke uærligheten, og jeg forstår ikke hvorfor han lyver/holder igjen om ting han ikke trenger. Nå har gudskjelov dette tatt slutt, og han sier alt som det er - i denne sammenhengen!

I vinter inviterte han en venn og kjæresten, uten å spørre meg eller informere meg - med på vår date helg. En helg jeg fikk i julegave - hvor gaven var nettopp det, en helg sammen.
Jeg fant ut av at de skulle være med i en bisetning han sa noen dager før turen, og når jeg ble skuffet, og sa jeg ville være med han alene og hadde gledet meg til denne helgen,skjønte han ikke problemet. Han skyldte også på meg til vennen, over at han måtte avlyse...
Hvem er det som setter den de er glad i i et sånt lys? Det er sårende.

Jeg har mange eksempler, men bare ved å nevne to av de ser jeg jo at dette ikke er greit!
Han bedyrer at han ikke mener å holde ting skjult, men at han er redd for konflikter, og at han ikke alltid tenker eller skjønner at det ikke er ok, fordi han ikke ser på det på samme måte som meg.
Jeg tror ikke han har baktanker, eller er et monster, jeg tror rett og slett han har fått være ego nesten hele livet, og har problemer med å sette seg inn i at hans valg har en påvirkning på de rundt.

Det er gode forslag du kommer med! Jeg tror også han må finne ut hvilke behov han har, at det er viktig for veien videre. Både for han og meg.

Takk for utfyllende svar.

Tusen takk Superdame, jeg skal gjøre det! Gi det et ordentlig forsøk :)

Høres hvert fall litt umoden ut, det er mulig det er bare det. Men at du kanskje bør være forberedt på flere overraskelser, det tror jeg.

Jeg synes det er naturlig å trekke seg unna ekser, og holde samvær kun til det som er nødvendig i sammenheng med felles barn, så lenge de trenger det. Bestis med eksen, da ville jeg trukket meg rolig ut.

(jeg har redigert bort et innlegg i en debatt jeg syntes ble ufin.)

At eks-par klarer å være bestevenner er så, men jeg ville aldri vært sammen med noen som ikke vil ha meg i beste-posisjonen.

Nå føler jeg ikke at x er noe problem i dette forholdet, og at de har et ok forhold er fint. Overnattinger, ferier og annet har de sluttet med. Det er løgnene som er vanskelig å leve med...
Men, kanskje jeg aldri føler at jeg kommer i beste posisjon med denne mannen... alltid noe annet som veier mer enn meg.

Klart det er bra å kunne samarbeide med eksen om barna. Det vil være bra også for deg, eventuelt hvis du fortsetter i forholdet.

Hvis han ikke skjønner at du vil være den som er i beste-posisjonen og gir den plassen til deg, da ville jeg tenkt at det finnes nok andre menn som vil gi deg det. Og bare gitt litt og litt blaffen i denne "prinsen".

Enten det er exen, biler, spill, barer osv, som er i beste-posisjonen, det blir det samme resultatet, tror jeg. En partner må gjerne ha kamerater, familie osv som betyr noe, men slike situasjoner du har nevnt, hvis du alltid skal komme i n'te rekke, vil du virkelig ha det slik?

En ting er ord, handling er det som viser hva som bor i folk.

Vet du hva, jeg tror nesten du traff spikeren på hodet der!
Det er den følelsen, av å komme i nte rekke, sånn vil jeg ikke ha det!

Du og partneren din har vært sammen i flere år, dere har det fantastisk sammen. Du har stolt på han i forhold til jobbreiser til tross for at du har dårlige erfaringer i "bagasjen".

Mine umiddelbare tanker etter å ha lest teksten din og uten å kjenne dere, så det blir litt generelt selvsagt:

Jeg tenker at siden du ikke har oppført deg sjalu når han har reist tidligere, så er det rart at han valgte å ikke fortelle at han har ansatt en kvinnelig kollega og reisepartner, jeg liker ordtaket om at hvis man ikke har noe å skjule, så skjuler man ingenting. Jeg kan forstå at hvis man har en svært sjalu partner som lar en gjennomgå med jevne mellomrom, så er det naturlig å skjule slik informasjon, i alle fall tenker jeg det. Men alle er forskjellige og det at dere har et fantastisk forhold med gode samtaler flere ganger i uka, han inkluderer barna dine på en god måte og at han er villig til å delta i samlivsterapi pga dette, det lover veldig godt. Jeg ville forventet at min partner hadde ringt meg hver kveld og fortalt villig om hvordan dagen hadde vært, bare for å trygge. Jeg tror du merker om han er ærlig eller om han har noe og skjule og forandrer atferd. Jeg tror det er mye vanskeligere å oppdage utroskap hvis forholdet er dårlig i utgangspunktet. Men dette var bare mine tanker rundt det og jeg er ingen ekspert.

Ønsker deg masse lykke til og håper at dere fortsetter å ha det like fint sammen!

Jeg ser gjerne at du redegjør for allmenngyldigheten av disse konstaterende utsagnene dine. Ellers er det jo bare løse påstander fra en tilfeldig person på internett, og må behandles deretter.

Det blir ikke noe bedre om det kommer fra kvinner om menn, enn omvendt. Primitivt, vi er i 2022!

"For menn er vi grei å ha til det mest nødvendige.
Så ebber interessen av og vi kommer på bunnplasseringer i rekken.
MENN er bare primitive..:)
En må bare lære seg å leve med det når en er i et forhold."

Sånt kommer vel fort i konflikt med ytringsfriheten, i tillegg til å være dustete utsagn som faller dødt til stengrunn. Misunnelse er ikke sjelden bakgrunnen der det kommer fra.

Det er alltid minst 2 sider av et forhold. Det er ikke vanskelig å skjønne den ene siden akkurat her da.

Super: Falt litt av lasset mot slutten her, så jeg forstår ikke helt hvorfor du setter spørsmålstegn med hvem som lyver,
uansett setter jeg stor pris på tilbakemeldinger her, også håper jeg at jeg finner ut og forstår den andre av disse to sidene.

Heidi: jeg forstår heller ikke det, og kan ikke se hvorfor han skjulte det.
Skulle ønske han ringte hver kveld. Jeg har bedt om i alle fall en melding, men han glemmer til og med det… og sier at jeg ikke kan forvente at han alltid husker det.

Jeg håper det at vi har et bra utgangspunkt vil hjelpe oss til å klare oss gjennom dette ja…

Det var ikke deg og ditt problem jeg hadde i tankene da jeg skrev det svaret.
Gikk på mine egne tanker her.
Håper og ønsker du og mannen din finner ut av tingene hos en terapeut.
Om han er verdt å kjempe for så gjøre det.
Lykke til.

jeg leste bare det første innlegg i tråden når jeg svarte deg tidligere og "bet" meg da merke i at du syntes han var fantastisk sånn ellers og jeg forstod det sånn at det "kun" var den ene "utelatelsen" du var misfornøyd med. Det høres ut som at han ikke er helt ærlig mot deg sånn generelt? og jeg tenker også at det virker rart at han ikke kan sette alarm på mobilen hvis det virkelig er sant at han glemmer å ta seg et par minutter om kvelden etter arbeidstid for å sende en sms... Jeg kan forstå at han ikke orker å ringe hver kveld HVIS det er mye overtid på disse jobbreisene, men en kort sms...

Bra at du fikk igjennom parterapi i alle fall og at dere har det fint sammen i det daglige.