Hei! Jeg har en far med kompleks posttraumatisk stresslidelse, som følgelig sliter mye i hverdagen. Oppveksten med han var vanskelig, med mye alkohol for å takle det han synes var/er vondt. Jeg måtte bli voksen tidlig for å ta meg av og skjerme mine yngre søsken da vi var hos han. Han ringer meg ukentlig for å snakke om hvordan han har det, for det aller meste negativt. Sånn har det vært i årevis. Jeg må nesten tvinge han over til andre samtaleemner, siden jeg blir helt utmattet av all negativiteten.

Jeg er i tillegg gravid med første barn, så nå er det ekstra slitsomt... Han spør meg sjeldent hvordan jeg har det, han har ikke plass til annet enn sitt virker det som. Tilogmed ikke sitt første barnebarn synes han er noe å snakke om... Dette er vondt for meg.

Jeg blir stressa og sliten så fort jeg ser at det er han som ringer, og mange ganger må jeg bare la den ringe og puste til jeg orker å ringe opp igjen. Da er det gjerne 1-2 timer med "dritt" jeg får spadd over meg. Jeg vet at han sliter, og har gjort det helt siden han var liten. Men å være den som dette går utover begynner jeg å få nok av.

Jeg har vært tålmodig altfor lenge nå, men begynner som sagt å få nok. Har nok vært mer ærlig mot han det siste året enn jeg noen gang har vært. Han vet at han sliter meg/oss ut, og sier at "hver gang jeg ringer er det for å klage, dere blir jo slitne", men han fortsetter likevel? Han har gått til psykolog i årevis, men har nå brutt kontakten med denne for å finne en ny. Det kan jo ta tid, og da blir det nok verre for meg i mellomtiden. Han har ikke så mange å snakke med heller, på grunn av mye negativitet og mas og han støter folk fra seg, i tillegg sliter han med sinnet sitt også... Så da føler jeg på et ekstra ansvar for å være tilstede.

I tillegg synes jeg det er kjipt at han ikke er stabil nok til å ha sitt fremtidige barnebarn på besøk, uten at noen av oss foreldrene er tilstede. Vi stoler rett og slett ikke på at han tåler ansvaret for et lite barn alene, om så bare for noen timer, sånn som tilstanden hans er nå. Han drikker heldigvis veldig sjeldent nå, men bruker sterke beroligende/angstdempende/søvnmedisiner.

Det må understrekes at når han er i god form, så er han en god mann som bryr seg masse om oss. Men de dårlige dagene er fler enn de gode, og vi er slitne. En av søsknene brøt kontakten med han i over ett år siden h*n ikke orket mer. Det var jeg som fikk opp kontakten mellom de igjen siden jeg fikk vondt av pappa, og nå vurderer jeg det samme. Føler meg som den dårligste datteren i verden nå, men som jeg har skrevet mange ganger før, er jeg utslitt.

Dette ble rotete...

Hva ville dere gjort?

En dårlig datter er du i hvert fall ikke, du har gjort MYE for han! Så slik må du ikke tenke.
Hvordan er familien ellers, er dere nære? Jeg ville satt meg ned med de og lagt en plan. Det høres ut som at det meste faller på deg, bare det at han ringer deg såpass ofte som han gjør er en belastning i seg selv. Nå er du gravid og skal først og fremst konsentrere deg om dét, det vil ikke dermed si at du bryr deg mindre om din far. Men her må flere på banen. Fremskynd prosessen med å finne ny psykolog til han. Man blir fort tiltaksløs og handlingslammet i den formen han er i nå, og behøver nok litt igangsetting hva gjelder psykiatrisk hjelp.

Gratulerer så mye med barn på vei, forresten. Håper inderlig at du greier å nyte graviditeten selv om faren din krever mye. Ikke glem deg selv oppi det hele