Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sosial omgang en utfordring

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sosial omgang en utfordring

mai 31 2010 - 05:15
Hei

Jeg har vært innen psykiatrien siden 1997, og per dags dato ser det ut som jeg skal bli permanent ufør, akkurat nå er jeg på den midlertidig ufør.
Det har vært en lang vei hit, og det tok en stund før jeg selv kom til den erkjennelsen at jeg er syk, og noe av dette skylder jeg på stigmaen som foreligger rundt dette med å være ung og ufør.
Spesielt på det sosiale planet er der veldig utfordrende å være åpen og direkte om det i møte med både kjente og ukjente personer, det er enkelte ting man ikke skal si om seg selv har jeg skjønt, helst skal man glatte på fasaden sånn at andre ikke tror man er lat, eller kanskje enda verre gal.
Men nå har jeg bestemt meg for å gi meg faen, jeg er nå enda bare den personen jeg er, og at jeg er syk er jo noe som er utenom mitt ansvarsområde, jeg har jo ikke bedt om å bli akkurat slik, menn sånn er det jo.
Dette stigmaet har bidratt til at jeg har gjemt meg i sosiale lag, og det har også øket min sosiale angst fordi man er redd for å bli dømt av andre.
Men nå kommer jeg ut av skapet, jeg er gal...haha
Så når jeg treffer folk så sier jeg det som det er, ikke det at jeg utbroderer om diagnoser eller lange handlingsforløp/rasjonalisere, men jeg sier det som det er, jeg er psykisk syk og jeg blir veldig fort sliten hvis jeg ikke har dagen, at enkelte dager er slik at jeg syns det er ett helvete å gjøre noe såpass bagatellmessig som å handle mat på butikken, men i dag har jeg tatt meg fri fra mine problemer å tar meg ett par øl så jeg kan sosialisere med vanlige godtfolk, for det syns jeg strengt tatt alle burde unne seg i ny og ne.

Det var altså dette jeg sa til ei dame jeg traff ute på byen forleden
Reaksjonen til denne dama var følgende, hun spurte meg rett ut om jeg var farlig, og kort tid etterpå var hun forduftet :)
Da jeg fortalte dette til kompisen min som var med meg ut så sa han hvorfor jeg kunne si noe sånt, og at det ikke var rart hun ble redd, faktisk blir jeg oppfordrert til å lyge om meg selv.
Men hva er egentlig galt med dette scenarioet ?
Er det min åpenhet rundt min egen hverdag eller er det stigmaen rundt dette å være psykisk syk som det er noe feil med ?
Skal feks en bussjåfør skamme seg over at han er en bussjåfør ?
Dette er bare en bagatellmessig situasjon mot andre ting jeg har opplevd i mitt sykdomsforløp, men jeg syns det forklarer litt om det mange av oss psykisk syke opplever i hverdagen.
Hvor mange har ikke blitt uglesett, pratet dritt om, dolket i ryggen av gamle venner, blitt kalt lat, latterligjort for våre svakheter, stereotypisert og kategorisert.
Akkurat det er ikke noe å le av, vi har en lang vei å gå.
Avatar

Re: Sosial omgang en utfordring

aug 7 2010 - 07:33


Jeg er en jente på 21, som kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg sliter med sosial angst, og har gjort det en god stund tror jeg. Det er først nå i det senere at jeg har klart å innrømme for meg selv, og andre, at jeg har et problem. Det er en lettelse, samtidig som jeg føler det litt som et nederlag, at jeg liksom kaster inn håndklet. Roten til problemet er nok at jeg har et litt annerledes utseende, og har opplevd å få slengt kommentarer etter meg oppgjennom årene. Dette har avtatt mye i det siste, men det har satt dype spor.

Jeg syntes du gjorde rett i å si det som det var, og ikke legge noe imellom. Ærlighet varer trossalt lengst (selv om man ikke alltid skulle tro det) Men det er nå ennå sånn at noen mennesker har et feil bilde av det å være psykisk syk. Selv om dette har blitt bedre opp igjennom årene. Det er ikke like tabu å snakke om det, som det var før. Men det er fortsatt mye fordommer ute å går. Vi lever trossalt i et samfunn hvor det er viktig med status og penger. Noe som er helt idiotisk, spør du meg. Men at noen kan ha den vrangforestillingen om at det hjelper at du skyver problemene dine under en stol, isteden for å snakke om dem, er utenfor min fatteevne.


Jeg syntes heller man skal applaudere de som faktisk tør å snakke, å tør å være seg selv, på godt og vondt. Min mening er at det å være åpen om sine svakheter viser at man i utganspunktet er sterk. En veldig god egenskap spør du meg.

Min erfaring er at hvis man har opplevd litt motgang i livet, blir man ofte mer reflektert, og har lettere for å sette seg inn i andre menneskers situasjoner.


Dette innlegget ble kanskje litt rotete, men dette er første gang jeg legger ut noe her, så jeg er vel kanskje litt unnskyldt?
Avatar

Re: Sosial omgang en utfordring

nov 2 2010 - 15:09
Både det å "pynte" på seg selv og å være "brutal" og ærlig har sine gode og skumle sider. Jeg sliter med å stole på folk, og stoler hverken på familie eller venner like mye som kjæresten min, men jeg stoler ikke fullt og helt på han heller. Men han er den eneste som har sett mine sære sider, og veit hva som foregår. For å være helt ærlig med folk og være meg selv må jeg enten være i toppform når det gjelder dagens selvtillit, eller så må jeg ty til flaska for å si det sånn.
Til det daglige etter at jeg har begynt å akseptere at jeg har problemer har jeg prøvd å være åpen med de jeg føler det er nogenlunde trygt å si det til. Men reaksjonene deres kan være samme faen, for uansett hvor fint de håndterer det eller sier "jaja, alle har problemer" og det jeg har sagt flyr ut andre øret så tenker jeg det er lite populært uansett å si. Men det å få sagt det er litt løftende. Selv om jeg hater å vise svakhet. Så da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg viser svakhet. Men tja. Noen ganger driter jeg i det. Hvis vedkommende jeg retter meg mot er en hvemsomhelst som hvilke tanker om meg måtte komme er ubetydelig. Vedkommende kan ikke såre meg eller forårsake noe tap, så da er det likegreit. Men så sier man også at man skal passe på hvem man forteller.... Jeg aner ikke. Først vil jeg ha hjelpen jeg trenger før jeg virkelig kan føle på hva som er riktig og galt å gjøre for meg. ><
Avatar

Re: Sosial omgang en utfordring

des 26 2010 - 22:45
Folk kan fort bli skremt når man sier for mye om seg selv helt i starten av et venneforhold, eller om det er folk man møter tilfeldig. Jo mindre man kjenner hverandre, jo mindre bør man "blottlegge" seg selv.
Selv om jeg ikke har store psykiske problemer, kun ett som fratar meg all livsglede, ville jeg aldri sagt alt om meg selv til å begynne med.

Som eksempel ble jeg kjent med noen folk i en idrettsgruppe på skolen jeg går/gikk på. Vi startet alle samtidig og ble etterhvert kjent med hverandre. Vi fant på ting i fellesskap (jeg hang bare på og var ingen drivkraft, men fikk i alle fall sosialisert meg) og etterhvert, lenge etter de andre, følte jeg at jeg var en del av gjengen.
Jeg klarte etterhvert å vise at jeg ikke hadde det bra ved å bl.a. ikke delta på mange ganger på idretten, ikke være så mye på skolen (ganske drastisk, men et must) og se litt nedtrykt ut når vi hang sammen.
Til slutt var det noen som sa ifra til meg om at jeg måtte si ifra om jeg trengte å snakke (ja, de menneskene finnes!). Det gikk et par uker og jeg tok kontakt med personen og sa jeg trengte å snakke.

Siden da har jeg følt meg mye bedre. Jeg plompa ikke ut med alt jeg slet med, men fortalte noen ting til å begynne med. Så sa jeg litt og litt mer etterhvert som jeg og han fant på ting sammen.

Vet ikke om dette er noe du kan bruke, men for meg har det funka å se meg fra andre personers øyne. Men igjen, om man er psykisk syk blir det kanskje vanskelig. Håper uansett dette ga deg noe =)
Avatar

Re: Sosial omgang en utfordring

des 26 2010 - 23:58
Takk for alle tankene og refleksjonene dere deler rundt temaet om å være ærlig, fortelle eller ikke fortelle andre mennesker om psykisk sykdom osv.

Jeg tenker på noe en terapeut sa til meg mht til det å fortelle/dele og når si hva osv - "det kommer an på hva relasjonen tåler eller er klar for" sa han. Dette har hjulpet meg mye i forhold til de tingene jeg sliter med av fysisk sykdom og psykiske påkjenninger.

Jeg ønsker på den ene siden være "brutalt ærlig" for jeg har faktisk ikke noe å skamme meg over og har ikke gjort noe galt. Tvertimot - jeg har gjort og gjør en kjempeinnsats selv for å fremme min helse. PÅ den andre siden, så nekter jeg å utsette meg selv for andre mennesker som blir pinlig berørt eller skeptiske pga av DE ikke er mer reflekterte enn de er når jeg evt forteller at jeg har slitt med alvorlig depresjon i det siste. Sorry, men realitetene er at mange mennesker fortsatt ikke klarer å forholde seg på en empatisk, støttende og god måte når de får en slik informasjon eller betroelse. Jeg kan ønske at det var annerledes, men det er ikke det. Det finnes mennesker som reagerer på gode måter, og takk for dem! Men jeg vil ikke utsette meg for andres begrensende overbevisninger og stigmatisering om jeg kan slippe.

Derfor er jeg blitt mye mer selektiv mht hvem jeg forteller hva til. For det er faktisk ikke alt andre mennesker trenger å vite om meg og deg. Om jeg er sliten, ja, så er jeg sliten, jeg har ikke plikt til å forklare og de får tro det de vil. Om jeg tar til tårene, ja vel, da er jeg lettrørt eller litt emosjonell eller sentimental eller hva det er akkurat da. Sånn er det bare. Om noen spør om jeg ønsker/trenger å snakke, da deler jeg, men kun det som er riktig for meg.

Personlig tenker jeg noen ganger at dette med å være åpen om alt kanskje kan gå litt for langt og. Jeg mener IKKE at vi skal mure oss inne og ikke si noe om hvordan vi har det. Det jeg tenker er at visse ting, som kanskje diagnose, symptomer, traumer osv er det ikke alle som har noe med. Det er kun noen som har noe med det å gjøre, og de deler jeg med.

Det var noen tanker fra meg en sen kveld. Om du finner noe du tenker er interessant og nyttig her, så ta det med deg. Om du ikke gjør dte, please la det ligge. Spis bare av det du like rpå koldtbordet. God natt!
Til forsiden