Hei folkens! Jeg har lenge slitt med sosial angst. En ting er å ha sosial angst for andre enn min egen familie, men nå er jeg redd for å ikke møte blikket til moren min om hun søker det, og er redd for at hun ikke vil møtte mitt. Det er veldig vanskelig å ha det slik. Jeg er også redd for at jeg har gjort henne usikker på meg. Jeg må si jeg nesten håper det er bare i mitt hode og at jeg ikke har påvirket moren min i noen grad.

Jeg har den siste tiden prøvd å hjelpe meg selv med selvhypnose og meditasjon hver kveld. Da føler jeg at jeg slapper skikkelig av og at hodet "kobler ut". Det varierer litt hvor mye jeg klarer å koble ut, men det har gjort den sosiale angsten bedre. Jeg har kjent meg trygg i egen kropp.

Det har virket en liten stund, men de siste dagene har angsten meldt seg igjen. Jeg er redd for å virke avvikende ovenfor andre derfor analyserer jeg veldig slik at jeg ikke skal skuffe dem. Slik er jeg til og med ovenfor min mor!!!

Jeg fikk ikveld følelsen av at mamma prøvde å komme seg unna meg.

Helt forferdelig følelse, jeg må si jeg håper det bare er en følelse og ikke noe reelt.

Er det noen som kjenner seg igjen, og kan dele noen erfaringer? Jeg tar i mot alle tips med åpne armer.

Jeg vet ikke om det er sosial angst. Men jeg overtenker, når jeg er nede overtenker jeg masse negativt. Jeg kan tenke "Nå er personen (jeg er glad i) lei av meg", "nå liker ikke personen meg lengre", "nå unngår personen meg" osv. Når jeg tenker er det som å få ett slag i magen. Det er så fryktelig ubehagelig.

"Så ikke tro på alt du tenker" . Hvis du hsr hatt ett godt forhold til mammaen din før cille jeg kanskje snakket med ho. Antagelig blir det en god samtsle der dere begge kommer nærmere hverandre. Men lett er det ikke!

Ja, jeg håper det bare er i mine tanker. Men jeg klarer liksom ikke slappe av, jeg er "on edge" hele tiden. Ufattelig slitsomt. Hvertfall når jeg tidligere har hatt en ro.

Jeg burde sikkert snakke med noen. Men JA - Det er vanskelig.

Hei, jeg forstår hvordan du har det - jeg har hatt behandling for angst og kan kjenne meg igjen i det du beskriver med at du behøver en form for aksept ofte.

Behandleren min har fortalt meg at dette er en blanding av Sosial angst og lav selvtillit.

For å takle angsten burde du fortsette å se opp og ut i rommet, men kanskje ikke stirre intenst inn i øynene på folk, da dette kan gjøre dem unnvikende og gi deg feil inntrykk. - Husk at alle mennesker har sine egne tanker og problemer, så hvis moren din oppfører seg unnvikende så spør henne; «har alt gått fint i det siste?».

Selvtillit kan være grunnet så mangt.
Det kan være godt å lete litt i sjelen sin for hvor man er misfornøyd, og hva man eventuelt må akseptere. - det er ikke alt som må fikses fysisk!

Takk for innspill.

Ja, jeg burde snakke med moren min om det. Det er bare at jeg ikke egentlig ønsker å bry henne med det, selv om jeg vet hun kanskje hadde satt pris på det... Hvis det skulle gi noe mening?

Jeg bare skjønner ikke hvorfor jeg har denne uroen og opplevelsen av henne. Søsteren min sliter også (med andre ting enn sosial angst vel og merke) og hun virker helt avslappet rundt henne. Hun kan ikke ha denne opplevelsen av moren min, som jeg har...

Det vipper mellom å være redd for å få øyekontakt og redd for å ikke få øyekontakt om jeg vil ha det...

Det er nødt til å være NOE med meg...

Hva tenker du er det verste som kan skje hvis du spør henne?

Mulig du har oppfattet moren din som dømmende, utifra tidligere opplevelser, og dette spiller inn nå i senere tid.

Du kommer ikke til å finne ut om det er henne, eller deg, med mindre dere kommuniserer. - Kanskje du kan snakke med søsteren din først, eller ha henne med på samtalen, så det blir enklere for deg?

At hun bare sier «ikke tenk på det» e.l. at hun ikke ser problemet.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til moren min. Jeg er bare redd hun skal se at jeg har angst. Og at hun skal blir påvirket av det.

Kunne kanskje ha snakket med søsteren min først.

Jeg forstår jo nå at det ikke vil bli bedre om jeg ikke foretar meg noe. Selv om det aller helst skulle gå over av seg selv..

Angsten din kommer nok ikke til å gå over av seg selv, ofte når vi ignorerer angsten så bygger den seg opp, til den plutselig er ukontrollerbar.

Husk også at du kan ta denne samtalen med en spesialist, du må ikke gå gjennom moren din først, men du kan ikke ignorere problemet uten at det vokser.

Du virker som étt veldig rasjonelt, fornuftig menneske, jeg er helt sikker på at du finner løsningen til det problemet her.

Og husk at mødre ofte vet mer enn vi tror, kanskje hun allerede har sine tanker, men ikke tørr å nevne det.

Håper det ordner seg!

Jeg må nok innse at jeg ikke klarer å fikse dette på egenhånd.

Jeg må spørre om hjelp...

Det virker veldig som Mamma skjønner greia.

Takk for gode og støttende ord.

Det betyr mye. <3