Jeg har (hadde) en venninne som jeg har kjent hele livet. I mange år besøkte vi hverande nesten hver dag. Så mistet hun en svært nær slektning, og gikk gjennom en tøff periode. Hun hadde ikke mange venner på denne tiden, i tillegg til et par ugreie kjæresteforhold, men jeg var alltid der for henne. Vi brukte mye tid sammen, hadde gode samtaler, overnattinger, turer, fester, og mye mer. Vi ble svært nære, og jeg anså henne etterhvert som min beste venninne. Så begynte jeg på folkehøgskole. Når hun så meg i ferier, kunne hun begynne å gråte av glede. Likevel merket jeg mindre og mindre kontakt fra hennes side. Denne absurde kontrasten forvirret og såret meg. Hun begynte å komme litt "videre" etter tapet av slektningen sin, og fant "sin" vennegjeng som hun brukte mye tid med. Jeg hang meg på en del ganger da jeg ble invitert (når jeg var hjemme i ferier osv.), men følte aldri jeg passet inn. Jeg ble alltid hun litt kleine, stille og rare (noe jeg egentlig aldri ellers assosierer meg med, vil påstå jeg er en vanlig og oppegående jente).

Jeg sendte ofte meldinger og forsøkte å holde kontakten, og spurte ofte om å møtes. Men hun viste lite engasjement tilbake. I dag har vi ingen kontakt, og det har vært slik i ca. 3 år nå. Det føles ekstremt sårt for meg fortsatt, at hun betydde enormt mye for meg, mens jeg ikke betydde noe for henne. Jeg har grått uttallige kvelder over dette, og analysert ting jeg kan ha gjort/sagt osv., som har fått henne til å ikke lenger ville være venn med meg. Jeg vet at jeg f.eks. har gjort dumme og (ekstremt) pinlige ting i fylla. Og flere ganger når jeg opplevde å ikke ha noen venner på fester, oppførte jeg meg litt som en klegg på henne. Men likevel, jeg har jo alltid vært meg, hennes (hvertfall det jeg trodde) beste venninne!

Jeg kjenner ekstremt på det at jeg har vært der når HUN har trengt noen, men hun har ikke vært der når JEG har trengt noen. F.eks. når jeg har vært ensom, var hun sjelden åpen og tilgjengelig. Samtidig så jeg stadig at hun var ute og gjorde morsomme ting på sommeren med sin nye gjeng, noe jeg aldri fikk invitasjoner til. Fr et annet eksempel på en fest, hadde jeg blitt stup full og blitt med en fyr hjem. Jeg hadde ikke en gang sko på meg. Dette hadde hun syntes var gøy, filmet, og hadde ikke en gang prøvd å stoppe meg (noe jeg absolutt hadde gjort, hvis det hadde vært henne det var snakk om!). Det virket aldri som om hun tenkte tanken på at slike ting såret meg. Jeg har såklart ansvar for meg selv, men venner skal jo passe litt på hverandre! For en uke siden ble jeg invitert til en sosial sammenkomst hos henne. Jeg føler at det var mer av høflighet, enn fordi hun vil (har jo strengt tatt ikke hengt med henne på 3 år). Jeg er dessverre opptatt da, og skrev på arrangementet at jeg ikke kunne komme. Alle andre som har skrevet lignende, har fått en like og kommentar fra henne. Alle utenom meg. Til og med de som har postet innlegg etter meg, har hun svart på. Jeg opplever det som en ydmykelse, og at hun er likeglad for at jeg ikke kommer.

Hun jobber på et velkjent sted i hjembyen, og jeg ser henne derfor ofte når jeg er hjemom på ferier. Det er som et stikk i hjerte hver gang jeg ser henne, og hun oppfører seg vennlig og som om ting er som før. Det får meg til å tenke "Hvorfor kan du ikke ta kontakt med meg?". Jeg har jo prøvd så mange ganger, men gitt opp. Det føles virkelig som om hun lot meg i stikken, og bare brukte meg helt til hun fant noen bedre! Jeg føler meg bitter, såret, lei meg og flau. "En venn som henne er ikke noe å samle på", vil noen si. Men det å miste sin beste venn, og se at man nesten er som luft for dem den dag i dag, gjør så vondt! Jeg antar at hun ble flau og lei av meg, og følte for å "dumpe" meg på et passende tidspunkt. Uansett gjør det vondt å ikke vite hvorfor hun sluttet å "like" meg, og jeg klarer ikke å komme over dette "vennskapsbruddet".

Hvordan skal jeg komme over dette? Er det noe vits å ta noe av dette opp med henne? Hva skal jeg gjøre?

Så fint å lese innlegget ditt. Dette er noe som blir debattert altfor lite. Sorgen over å miste mennesker som lever. Jeg har mistet noen venninner oppigjennom årene som jeg var sterkt knyttet til. Da jeg skulle gifte meg var jeg ikke i tvil hvem som skulle være min forlover, men så giftet min venninne seg først og jeg ble ikke engang invitert i bryllupet. Så skeivt var oppfattelsen av vårt vennskap. Jeg har også selv sagt nei til å knytte gamle vennskapsbånd. Ja, det er sårt og jeg kan gråte og være fortvilet, men innerst inne så tenker jeg at det var noe som skurret i vennskapene. Det var noe mellom oss som ikke passet sammen. Noe av det som var viktig for meg var veldig uviktig for dem og via versa. Følelsen av å ikke høre til. Slik du beskriver i møte med hennes nye vennegjeng. Men det er noen for deg der ute. Vær ærlig mot deg selv så dukker det opp nye mennesker i livet ditt. Lykke til.

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver.

Egen erfaring er at det hjelper lite å ta det opp med vedkommende. Og det tar tid før man er over dette bruddet.
Ikke gøy å høre sikkert, men du vil komme over det og du vil finne noen bedre.
Noen som ser på deg som en like god venn som du ser på de som.
:)

Desverre kan man ikke endre andre, og det er nok lite du får gjort, enn å brutalt det er å høre. For jeg tenker at hvis hun ikke har skjønt tegninga til nå, og hun ikke ser hvor skjevt dere har kommet ut, så tror jeg ikke hun er villig til å skjønne det heller. Da ville jeg spart meg bryet for samtalen med henne. Fokuser på deg selv, du fortjener en god venn!! Og dette svaret med full forståelse for at du har mistet din beste venn <3 sender deg en god klem!