Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

"Skadeskutt" av psykopat

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

"Skadeskutt" av psykopat

juli 20 2008 - 14:43
Jeg er en 40 år gammel kvinne som nå lever i et samboerforhold sammen med min datter fra tidligere ekteskap og hans to døtre (50 % omsorg) fra hans tidligere ekteskap. Jeg har tidligere vært gift i 5 år med en mann som viste seg å ha sterke psykopatiske trekk. Hans konstante nedvurdering av meg som person, hans manglende respekt for meg og hans konstante forsøk på å få meg til å føle skyld for hans elendige liv, har satt tydelige spor i meg. I løpet av ekteskapet pådro jeg meg kroniske muskelsmerter/fibromyalgi. Jeg har gått til psykolog i flere år for å forsøke å "rydde" opp etter ham, men jeg har tydeligvis ikke lykkes.

Situasjonen nå er at jeg plages av depresjoner og angstlignende følelser i mitt nye forhold. Min nye partner er snill, trofast og full av respekt for meg. Jeg er svært glad i ham og ønsker ikke noe annet enn å tilbringe resten av livet med ham. Han har imidlertid veldig vanskelig for å forholde seg til mine nedturer og mitt behov for gjentagende positiv bekreftelse. Selv kjenner jeg at jeg har svært lav selvfølelse, stor selvforakt for kroppen min som jeg stadig forsømmer ved trøstespising og en hang til å føle angst dersom han avviser meg i konfliktsituasjoner og dersom han svarer meg med irritasjon/sinne/frustrasjon. Da føler jeg at han egentlig ikke elsker meg - hele meg - og jeg blir veldig redd. Mine tanker er en blanding av sinne for (min opplevelse av) at han "forventer solskinnspike hele tiden" og skyldfølelse og skam for at jeg ikke er den glade jenta som han ønsker seg og som kan rydde opp i følelseslivet sitt selv. Og når jeg føler at jeg ikke er på "nett" med ham, blir jeg veldig ensom. Der ligger altså problemet: jeg føler meg avhengig av hans bekreftelse, kjærlighet og omsorg for å ha verdi og for å føle energi. Jeg sliter veldig med å finne dette selv. Jeg skjønner at jeg må gjøre noe, men jeg får det ikke til. Jeg leser mengder med bøker rundt temaet, så innsikten er relativt god. Men når jeg blir overmannet av destruktive, depressive og angstfylte tanker, stopper liksom alt opp.
Dere skjønner sikkert at dette skaper store problemer i mitt nye forhold - særlig med tanke på at jeg har en konfronterende og søkende tilknytningsform, - og min samboer er litt motsatt.
Hvis jeg bare hadde meg selv å passe på, ville jeg kanskje søkt den totale ensomhet hvor jeg ikke lenger kan "plage" noen med mine følerier. Men min datter er inne i bildet,, hun har byttet skole og flyttet. Jeg har satset på dette nye forholdet nå og føler at jeg må jobbe hardt for å få dette til.

Jeg har forsøkt ny psykolog. Hun så ut til å kjede seg når jeg snakket, så det fungerte ikke. Jeg har ringt mengder av andre psykologer på listen over de som har avtale, men ingen har tid til å ta meg inn. Jeg har ikke råd til å betale 600 kroner timen.... Men jeg føler så sterkt at jeg trenger hjelp til å komme videre.....så jeg slipper å sitte "fast" i psykopates grep (han er fremdeles inne i bildet pga samvær med datter.....tidvis angriper meg han på sms eller telefon for ting han mener jeg gjør helt galt. Han fortsetter med å fortelle at jeg har ødelagt livet hans....)

Har dere noen råd???
Avatar

Å svare på et liv

juli 25 2008 - 19:18
Det er ikke så lett å komme med råd. Jeg har ikke vært i samme situasjon selv. Men en ting vil jeg råde deg til - legg bort de bøkene. Du har sikkert lest nok nå. Det viktige er dine opplevelser, ikke alle andres. Prøv å finn noen å snakke med igjen. Et lite råd, som er verdt å sjekke ut når du ikke får plass hos psykologer, er psykisk helsetjeneste i kommunen du bor. Det er en slik i alle kommuner. Der jobber det psykiatriske sykepleiere som har normal kontortid. De kan du enten komme ned til, eller hun/han kan komme hjem til deg. Synes du det er enklere å snakke ute, har de også muligheter for å gå tur med deg, sitte på kafé eller noe annet (dette er vanskeligere å få til på en poliklinikk). Terskelen for å få plass og et tilbud der er langt lavere enn på poliklinikkene, og liker du ikke den første, er det ofte ikke så vanskelig å få prøve å starte en allianse med en annen. Det er ingen leger der, men de samarbeider ofte med fastlegene i kommunen. Det virker også som du forstår at din nye partner er glad i deg men ikke har helt samme måte å vise det på som du trenger. Kanskje du kan si noe om hva du trenger? Og når du ikke får det prøve å tenke at han ikke tenker akkurat slik og at det ikke betyr noe mer enn at han har sin væremåte og sitt tankesett. Han kan være like glad i deg likevel. Og husk - han har valgt å bo med deg - hele deg.
Avatar

Re: " skadeskutt" av psykopat.

sep 24 2008 - 11:30
Hei.
Det var utroligt trist / interesant og lese din historie og du kommer til og nå langt fordi du har så masse egen kunnskap og evnen til og sitte ord på tingene.Klarsynt om din egen situasjon og også et ønske om og " se" partneren din og ønske at han skal få være seg selv.Da har du allerede nådd langt.MEN det første jeg tenkte var at du skulle prøvd Tankefelt terapi. Glem psykologene...for du vet jo alt, men trenger hjelp til og tenke kognetivt. Masse lykke til!!!!
Avatar

Re: PSYKOPAT

des 5 2008 - 21:14
Jeg er i en lignende situasjon. En av mine søstre er psykopat - kanskje to. Iallfall oppfører de seg nesten likt. I egne øyne er de perfekte, vet alt, kan alt. Alle andre er lavpannede idioter. De skryter av egne bedrifter og dummer seg så til de grader ut i de fleste sammenhenger. De er spesialister på pønske ut intriger og ondskap - som de sprer utover i familien. Den ene har også latt det gå ut over egne barn i årevis. En datter var så ødelagt at hun måtte skifte navn og forsøke å bygge seg selv opp på nytt, en sønn følte seg så mislykket at han ville ta eget liv på grunn av morens herjinger....DET ER BARE EN TING - man kommer ikke unna sånne mennesker - man kommer ikke unna. Jeg har ligget lavt og ikke tatt kontakt - det hjalp ikke. Helvete ble det uansett. Det er en del av livet. Heldig er den som går fri. Slik jeg forstår er det de færreste. Så vit i all fall at du er ikke alene om å ha en PSYKOPAT i hælene...
Avatar

Re: å befri seg frå det vonde.

jan 5 2009 - 14:44
Kjære deg.

Det vanskeleg å gi råd. Det er verkeleg sant. Like vanskeleg å gi råd, som det er å vite korleis ein skal håndtere ein psykopat eller aller helst seg sjølv etter å ha levd saman med ein.

For min eigen del, sånn sett i etterkant, så handler det om kven eg skal gi min kjærleik til, min godheit. Kven eg skal dele meg sjølv med. Kven som skal få innsikt i mitt hellige.
Å vite at eg kan velge. At det er eg som bestemmer.
Eg seier ikkje at det er lett. Det skal eg ikkje gjere. Mange ord er lette å skrive, men vanskeleg å gjere i praksis.
Men mykje hjalp meg, når eg fann ut at eg bestemte, at eg har kontrollen over meg sjølv. At eg faktisk kan la vere å gi til nokon, faktisk la vere å smile til alle.
Det er hardt. Det er det verkeleg. Men eg prøver å oppmuntre meg sjølv med steg for steg. Ting tek tid liksom.

Eg har gjort mykje. Eg har prøvd mange kanaler.
Eg blei óg sjuk som eit resultat av å leve med feil person. Poly Artritt. Betennelse i fleire ledd. Kne som eg ikkje kan bøyge. Kuler på håndleddet. Tårer som aldri slutte å renne. Utømmeleg kilde. Men med tårene blei eg bedre. Dei rensa mitt indre. Eg gråt og gråt, i 3 år. For meg sjølv eller hjå forskjellige behandlere. Eg skreiv sider opp og sider ned, sider langs og på tvers, med ord og følelser. Eg kasta ting i veggene. Slo i golvet. Alt for å få ut minnene. Alt for å komme videre. For å sjå framover. For å leve her og no.
Min erfaring er at det er godt å dele, godt å kaste saman med nokon, godt å få støtte.

Min lærdom på vegen, som eg kan gi videre, er å få ein god samtaleperson, med god fagleg, så vel som menneskeleg erfaring. Og med takhøgde, for å vere akkurat den du føler for den dagen.
Bruk tid. Sett deg ned og skriv kva du vil Psykologen/terapeuten skal vere for deg.
Kva eigenskapr du vil han/ho skal ha. Som DU trenger for å bli bedre.
Skal det vere ein mann? Ei kvinne?
Kva vil hjelpe deg mest?
Kven er du mest redd for å vise dine følelser for?
Kanskje det kan vere godt å få hjelp av det same kjønnet som har såra deg?
Kanskje ikkje? Skal det vere ein person av eldre sort? Yngre garde?

Når du har skrevet ned orda for kva du vil Psykologen7terapeuten skal vere for deg, så kan du byrje å finne han/ho. Og stol på deg sjølv, på di indre stemme.
Følg magen din mot å finne den rette personen, som skal støtte deg videre.
Det er viktig at han forstår deg, at den personen kan gjenkjenne din veg, din visdom, din prosess.
Med din indre visdom og erfaring, vil du merke dette, akkurat som du merka at den første du prøvde, "gjespa" mens du fortalte.

La Psykologen/terapeuten vere ditt utløp. Og her inne.

Og lev ellers. Nyt. Le. Elsk. La deg sjølv få lov til å skinne. Tillat det.
Til å vere den styrken som du er. La kjærleiken i deg få komme ut.
Og gi den til dei som FORTJENER den. Dei som er din kjærleik verdig. Noko din nye mann tydeleg er, slik du beskriver han. Og dine barn.

Akkurat som med Psykologen/terapeuten, ho/han skal óg vere dine ord verdig.
Don`t settle for less. You deserve more!

Du er sterk som har møtt ein ny mann, som torer å gå inn i det på nytt - det er styrke! Det er mot! Du deler her inne. Det er endå meir styrke.
Røys deg opp, rist av deg løvet og sjå at det ligg på bakken. Dei gamle blada. Visne og med sår i kantane.
Kanskje Psykologen/terapeuten kan hjelpe deg til å sortere dei?
Kanskje nokon er verdt å ta vare på? Kor skal du evt legge dei?
Kor skal du evt dumpe dei som er visne?

Kanskje dette hjalp litt på vegen? Kanskje ikkje? :)
vi er alle forskjellige og har forskjellige behov.
eg håpar du finner din veg.
varm klem med støtte i.










Til forsiden