Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sjenert

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sjenert

okt 12 2007 - 08:25
Jeg synes det er så vanskelig å bli kjent med nye folk. Bruker flere år før jeg virkelig tørr stole på at folk liker meg. Jeg blir så anspent og nervøs i mange sammenhenger.
Noen ganger er det lettere å forholde seg til mennesker jeg ikke har møtt før. De forventer ingenting av meg. Men når vi blir litt mer kjent, trekker jeg meg ofte litt tilbake. Det er akkurat som om jeg motarbeider meg selv. Det er jo normalt å prate mer, bli mer avslappa osv når man blir kjent. Men jeg føler det bare som et forventningspress. Får ofte "sperre", og finner ikke på noe å si. Alt blir bare dumt. Også føler jeg ofte at jeg blir avvist, og det er det værste jeg vet. Noen ganger virker jeg nok litt avvisende og overlegen selv. Men det er jo fordi jeg er så nervøs. Jeg er jo egentlig veldig glad i mennesker, og vil så gjerne bli kjent med flere.
Avatar

Re: Sjenert

okt 19 2007 - 21:44
Wow! Det er akkurat som å lese mine eigne tankar! Eg har og veldig vanskelig for å stole på at folk likar meg, og er så sjenert at eg knapt snakkar med andre enn dei få eg trur eg kan stole på. Blir mest sånn ja og nei til dei andre. Skulle ønske at eg kunne hjelpe deg, men er i samme situasjon sjøl, så... Men stå på. Kanskje det blir bedre ein gong?
Avatar

Re: Sjenert

okt 21 2007 - 21:04
Hei, jeg er en gutt i 9. klasse på 14 år.

jeg vet hvordan du har det, og jeg tror grunnen er at siden du avviser dem, avviser dem deg tilbake. du trenger ikke noen spesielle egenskaper for å være venn med noen. bare vær der for dem. slik som jeg opplevde det var at jeg trodde jeg var for kjedelig eller hadde for snål humor til at de ville være venner med meg, at hvis de ikke lo av meg, så torde jeg ikke henge med dem mer...

Bare tenk slik: Du er ikke der for å underholde dem eller tjene dem. du er der for å snakke med og forstå dem.

Håper det var til noe hjelp...
Avatar

Re: Sjenert

okt 31 2007 - 11:13
Takk for fine svar : )
Blir så oppgitt over meg selv.... Har vært deprimert en stund nå, og får hjelp på flere måter. Ser fram til hver gang jeg skal til psykolog, eller prate med noen andre. Men når det nærmer seg, begynner jeg å grue meg. Og jeg er så anspent hele tiden. Tenker så mye over hva jeg skal si, og hvordan jeg skal si ting. Som regel blir det til at jeg sier veldig lite. Føler meg som idiot etterpå. Og så ensom. Jeg klarer jo ikke å prate med folk! Må være utrolig kjedelig og vanskelig for de som skal forholde seg til meg... Er så redd folk skal gi meg helt opp. At jeg er en person som ikke kan hjelpes, for jeg klarer ikke/vet ikke hva jeg skal si og gjøre. Vet jo ikke hva som er problemet mitt en gang... Føler at jeg er ingenting.

Når jeg er sammen med kjæresten min, kan jeg slappe av og være meg selv. Og når jeg er sammen med venner, og drikker litt.... Da kan jeg endre personlighet ganske mye. Blir SÅ selvsikker, prater masse, og ler... Så jeg har det jo i meg på en måte. Jeg KAN være sosial bare jeg klarer å slappe av. Men det føles helt umulig i hverdagen.
Avatar

Re: Sjenert

nov 5 2007 - 01:37
Kjenner meg veldig godt igjen i den der ja... I min omtale i russeavisen ble jeg omtalt som "alltid mumlende". Blir jo fort pirket på av andre hvis du er stille... Jeg har hele tiden trodd at det jeg har å si ikke er like viktig som det andre sier. Tror det skyldes dårlig selvbilde..."jeg er ikke så viktig og verdifull som de andre". Derfor har jeg alltid tenkt at ingen har lyst til å høre på det jeg har å si. Sammen med venner, kjæreste osv har jeg alltid vært en annen mer livlig person. Det kom en endring for meg da jeg var ferdig utdannet og gikk ut i jobb. Plutselig ble jeg behandlet likeverdig! Andre spurte meg om råd, og vi må ta diskusjoner om hvordan jobben skal gjøres. Jeg vokste meg trygg i jobbrollen min. Men på fritiden er det samme...jeg blir aldri med de andre ut for å feste. Jeg har ikke lett for å bygge vennskap, og trekker meg automatisk ut av situasjoner der vi møtes på et privat basis. Jeg jobber intenst med meg selv for å bli med på tilstelninger. Men kun de i regi av jobben, ellers tenker jeg at de andre kanskje ikke har lyst til å ha meg med.... Jeg tar et museskritt i riktig retning av gangen. Mitt råd må være: Prøv å si noe. Husk at ALLE sier noe dumt av og til. Skulle det skje, må du bare kaste følelsen over skulderen og se fremover. Verden går ikke under samme hva du sier, og vi gjør det mye skumlere enn det virkelig er.
Avatar

Re: Sjenert

nov 6 2007 - 17:06
sånn er det med meg også =/
Avatar

Re: Sjenert

nov 8 2007 - 19:28
Oi det føles litt bedre å se at det ikke bare er jeg som har det sånn!
Utrolig dumt at vi skal ha det som dette!
Men det vi alle trenger å jobbe med er: oppe i hodet vårt er den stemmen som forteller oss hele tia at vi er dummere og dårligere enn alle andre!
Ikke høre på denne stemmen men trosse den innimellom med små skritt..
Lykke til alle sammen:)
Avatar

Re: Sjenert

april 1 2008 - 20:39
Vil bare si Hvasadu?-gutten på 14 år hadde et veldig klokt syn på hvordan man skal tenke. Tenk at du som er halvparten så gammel som meg kan lære meg noe så viktig! Jeg skal ha dette med at jeg ikke er der for å være morsom eller tjene noen i bakhodet neste gang jeg møter mennesker. Jeg var nemlig en "klovn" som egentlig er veldig sjenert. I mange år skjulte jeg meg bak en morsom og masete maske, men nå når masken er borte føler jeg meg naken og at jeg har lite å komme med. Og unngår jeg situasjoner der jeg må snakke om personlige ting.
Avatar

Re: Sjenert

mai 30 2008 - 23:51
det er forbanna urettferdig at man skal ha det sann!!:(

jeg er en jente som er veldig livlig og liker å være med andre mennesker, men jeg har det akkurat sann som dere. jeg er litt sjenert for å bli kjent med andre.

Jeg er redd for va de tror og tenker om meg. jeg blir så sur og deprimert og tenker mye på det.. jeg hadde psykolog hun hjalp meg veldig mye. hun sa at jeg måtte bare jobbe med dette å bare ta sjanser.

du må aldri si NEI til noe du ikke tør feks: gå på en vennekveld med kjente og ukjente. må bare gjøre det å prøve å være deg selv smile og lytte på hva de har å si.
du må prøve å ikke se ned, bare tenkt at du er med greie folk som ikke er farlig de forventer ingenting av deg.

jeg var mye mer sjenert før, for jeg tenker at jeg skal klare dette for jeg orker ikke å ha det sann! hvis du har den innstillingen då klarer du det. men det er ikke lett! men du må jobbe med det.

ingen fortjener å ha det sann for det er helt jævlig.. men jeg sliter litt enda. men det går mye bedre enn før, fordi jeg har ikke sagt nei til noe jeg ikke tør.. jeg har prøvd å være glad å ikke tenke på det, bare prøvd å være positiv.

jeg har god selvtlitt, men sliter selv med sjenerten min.. men du må JOBBE med dette selv! så LÅVER jeg at du blir MYE bedre. men det tar litt tid.. men bare hvert tålmodig!

TA SJANSER OG ALDRI SI NEI TIL NOE DU IKKE TØR! tenk bare det positive ikke det negative. For da blir det negativt.

håper det kan hjelpe dere litt mere.. (husk at du må jobbe med det! det kommer aldri vekk av seg selv!)

PS: hehe, skrev mye av det samme omigjen.. hehe.. men det er for at dere skal HUSKE det;) hehe.. Klem Jente 18 <3
Avatar

Re: Sjenert

aug 6 2008 - 08:57
Her er mange gode innspill å lese, og akkurat de ordene som ble brukt her, - wow, det er akkurat som jeg har det, - er synonymt med manges og mine ord. Joda, som mennesker er vi sammensatte og har mye ulikt men det viser seg at når en går i dybden, noe en kan gjøre her i slike forum, så er vi mange som "har det slik" du beskriver. Og innspill som <jobb med det> kan jeg bare underskrive på. For det kan være knallhard jobbing med en selv som kan gi uttelling i plussfavør. Alt en vokser på skal en hugge i stein, det negative kan en skrive i sand, - noe sånt har jeg hørt en gang og det er vel verd å legge seg sånt på minnet. Så skal en ikke være sin egen dommer eller bøddel, det bare ødelegger en seg selv med. Kritikk er godt, men når selvkritikken destruerer deg. da er den ikke god og ikke verd å ta vare på. Du er like mye verd som enhver annen! Ser en BARE bjelken i eget øye så kommer vi ikke noe på frem og vi får ikke vokse i det hele tatt. Ethvert menneske er unikt og innsiden er så mye mer verd enn utsiden, det er noe denne gamle skrotten har fått lære seg i årenes løp. Så lær deg selv - bli glad i deg selv, da er det så mye finere å lære andre å kjenne uten å kjenne dommerens hammer i hodet. Lykke til videre i livet, og husk, du er elsket av flere enn du vet om. Den har jeg og lært meg. Ha et godt liv videre, alle.
Avatar

Re: Sjenert

nov 11 2008 - 18:01
Jeg har akkurat det samme problemet.
Tingen er at jeg har en god del venner som ser på meg som helt normal, at jeg er en person det er lett å snakke med. Men det er slett ikke lett å være meg. Jeg stresser for å være noe jeg ikke er, jeg ler av hva alle andre sier, og er redd for hva folk synes om mine synspunkter, og nesten alltid unnskylder jeg mine kommentarer eller fleiper dem vekk. Jeg går rundt med en klump i magen som bare blir verre og verre. Jeg hater denne følelsen, hvorfor kan jeg ikke bare slappe av?
Jeg føler ingen liker meg, og det at folk noen ganger ikke merker at jeg engang er der, er verre enn å få en slengkommentar i fjeset.
Vel, det er ikke så gale som jeg får det frem til å være, men jeg sliter med meg selv, psykisk. Jeg trivdes ikke, er veldig sliten, og gråter av og til for meg selv før middag, og drar på fotballtrening etter det med et smil som om jeg er den gladeste av alle på laget.
Min mor spurte meg her om dagen: "Er du ikke interessert i gutter du?"
Selvfølgelig er jeg det, men jeg kan aldri la noen like meg, før jeg godtar meg selv.
Jente 16.
Avatar

Re: Sjenert

juli 27 2009 - 04:53
Jeg har lest absolutt alle innleggene nå, og må si at jeg kjenner meg VELDIG godt igjen. Jeg rett og slett hater å være sjenert! Hvorfor akkurat meg liksom? Også med dårlig selvbilde på toppen av kaka, just perfect!

Jeg som de fleste jenter har en liten vennegjeng. Vi har ofte "jentekvelder" osv, noe som er ganske gøy. Men jeg har problem med å slå meg løs, selv med mine nærmeste venner. Jeg tørr for eksempel ikke å ta i alt jeg har når vi synger Singstar - greit nok, jeg har jo ikke sangstemme, men likevell!

Også hater jeg å være med folk uten å gjøre på noe (da mener jeg å bare prate). Eneste grunnen til det, er fordi da slipper folk å legge merke til at jeg ikke sier så mye "/
Om vi sitter en stor gruppe og bare snakker, blir det til at jeg bare ser på at de andre prater, i mens jeg smiler og ler. VELDIG GØY! Jeg har veldig lyst å si noe, få de andre til å le også videre, men jeg kommer ikke på noe å si. Dessuten er det vanskelig å komme til ordet når jeg er med vennene mine. Se for dere noen pratehøner også dobler dere det!

Jeg hater også å ikke bli lagt merke til, noe som skjer ganske så ofte. Det har faktisk skjedd at jentegjengen har feks Taco-kveld, også sitter vi rundt bordet og snakker og spiser. Også plutselig bryter det ut av en venn av meg: "Er du her?!". "Jeg så deg ikke, du er så stille, du må prate mer!"

Det stikker i kroppen min når folk sier: "Du må jo bare prate mer, blablabla". Det er faktisk ikke så jævla enkelt! Jeg får lyst å begynne å grine. Jeg har lyst å grine nå og, nå som jeg får ut alle tanken jeg har om det å være sjenert.

Vet ikke om det jeg skrev ovenfor ga noe mening, men jeg måtte bare få ut tankene mine "/
Avatar

Re: Sjenert

juli 27 2009 - 21:22
Jeg er glad for at jeg fant denne- jeg har omtrent det samme problemet. Nå går jeg jevnlig til rådgiver på skolen, slik at jeg kan lære meg opp til å komme i kontakt med de andre i klassen. Blir jo litt ensomt. Kanskje du burde gjøre det samme?

jeg har alltid hatt litt prblemer med det. Når jeg gikk på barneskolen ble jeg litt mobbet. Så jeg lærte meg ikke til å stole på guttene før på slutten av barneskolen. Og på ungdomskolen forstod jeg at jeg hadde tilgitt dem. Tror det er derfor jeg har store problemer nå. Begynte på vgs for et år siden. Jeg håpet på en frisk start- mange jeg ikke kjente, som jeg kunne gjøre et nytt inntrykk på... Så var jeg helt stille. Jeg var så redd. Og de andre oppførte seg som om de kjente alle fra før! Jeg følte meg helt utstøtt! Jeg valgte en linje, der de fleste ikke hadde samme interesser som meg- naturbruk. Håpet på masse miljøfolk, men nei... Rasister og ulvehatere. Noen greie da, men de har jeg heller ikke turt å kontakte.
Gruer meg litt til å starte igjen. Bare en av tre venninner er igjen i bygda, så er ganske ensom.

Men når jeg er på kurs er det ikke no' problem! Jeg er helt ADHD! Blir kjent med alle! Hvorfor greier jeg ikke å være sånn på skolen?

Så jeg håper å kunne finne noen råd jeg kan bruke, her på siden.
Avatar

Re: Sjenert

aug 3 2009 - 09:59
"Du må jo bare prate mer."
"Du må rekke opp handa mer."
"Så kort du er" (kommentar på å svare "kort" altså)
Avatar

Re: Sjenert

sep 19 2009 - 21:15
savannah : begynner og svette litt her.Leser minne egne tanker her,akkurat som om det er to av meg og mine problemer.jeg vet akkurat hva du mener og åssen du har det,jeg sliter så med dette selv og jeg vet ikke hvem jeg kan snakke med det om men å ser jeg at det er andre som sliter med det samme og ikke bare meg,jeg føler at jeg er dum eller noe for at jeg sitter helt stum i soffaen og trekker meg tilbake,blir jo nervøs for at folk skal misslike meg.jeg er overaskende komfortabel med folk jeg aldri har møtt eller kjenner,for da kan jeg være meg selv som sakt at di forventer jo ingenting men når man blir litt mer kjent så begynner jeg og bli nervøs og trur alle sitter og snakker kodespråk om meg og om di kanskje ikke liker meg.folk kan ta meg som overlegen og sur,men der kommer angsten.sitter for det meste aleine for da kan jeg være meg selv uten og tenke på om jeg gir godt nok intrykk.
Avatar

Re: Sjenert

sep 19 2009 - 21:28
BabySisn : Det å tro at alle forventer at man skal være pen, sporty, sosial og skoleflink, kan gjøre at man får dårlig selvtillit. Det samme gjelder hvis man stadig sammenlikner seg med de idealene som fremstilles på film eller i media. Man tror kanskje at alle andre har det bedre enn seg selv, eller man vil være glad hele tiden. Og så blir det ikke sånn, for hverdagen består av både gode og vonde opplevelser som igjen får oss til å føle oss bra eller mindre bra.

veldig bra skrevet jeg forstår det meste og du forklarte problemet ditt ganske godt å jeg vet akkurat åssen det føles.det er sånn jeg har det hele tiden.Det har noe med selvtilliten å gjøre,du må lære og være glad i deg selv,respektere og føle at du er trygg med deg selv.kanskje jeg kan hjelpe med noen tips- Tenk etter: Hva er det som gjør at du føler deg bra? Er det positive tilbakemeldinger fra andre? Det at du får til noe?

For å oppleve følelsen av å få til noe, er man nødt til å utfordre seg selv iblant. Man må tørre å prøve nye ting, og å gjøre ting man ikke behersker så godt. Men det er også viktig å gjøre de tingene man føler seg trygg på slik at ikke utfordringene blir for store.

Hvis du synes en oppgave er for stor eller for vanskelig, kan du tenke gjennom hva som skal til for å gjøre den overkommelig. For eksempel: Hvem kan være til hjelp eller hvordan kan du dele oppgaven opp i mindre biter?

Et annet råd kan være at du – istedenfor å sammenlikne deg med andre – kan vurdere egen utvikling og se at du får til noe du har strevd med tidligere.

håper det kan hjelpe om du prøver :)
Avatar

Re: Sjenert

nov 6 2009 - 02:04
Savannah: Jeg føler det på akkurat samme måte. Jeg vil så gjerne ha mange venner, men trekker meg bort når bli kjent fasen er over. Klarer ikke å gjøre noe mer med det. Det er veldig slitsomt, og jeg vil gjerne finne ut hva jeg kan gjøre for å få det bedre. Klarer det ikke stort sett lenger.
Avatar

Re: Sjenert

nov 6 2009 - 23:55
Kjenner meg bare så altfor utrolig godt igjen i det omtrent alle skriver her. Har selv veldig problemer med å bli bedre kjent med folk jeg møter på. Samtidig har jeg sosial angst som gjør problemet veldig mye verre. Begynte i 1vgs. i høst og føler jeg kommer på bølgelengde med alle i klassen, men samtidig har jeg veldig problemer med hvordan jeg skal forholde meg til og hvor fortrolig jeg kan være med de jeg har lyst å bli enda bedre kjent med. Har alltid hatt det problemet, men kanskje er det pga. sosial angst som jeg også alltid har slitt med? Også ser det jo så utrolig lett ut, når alle andre blir venner på en dag liksom.

Jeg har jo folk i klassen som jeg kan snakke med og er med på skolen/friminutter etc, men jeg karakteriserer dem ikke som venner enda - fordi det eneste jeg føler jeg kan snakke med de jeg snakker med er skole og kanskje hobby ting og lignende, men aldri slikt som egentlig interesserer meg...
Spesielt er det to jeg har lyst til å bli bedre kjent med, der begge de to har blitt venner i rekordfart og der jeg sliter veldig med hvordan jeg skal greie å bryte gjennom "isen". Alle tre kommer godt overens og alt det der, men jeg føler likevel at jeg ikke er kommet meg under den isen og vet heller ikke hvor jeg har dem. Jeg prøver virkelig, men samtidig har jeg ikke peiling på hvordan jeg skal greie det.

Ja, er enig med at det er ofte lettere å snakke med fremmede mennesker. Er også derfor jeg syns det ofte også er lettere å snakke med voksne fordi jeg føler de kritiserer og dømmer mindre enn hva mine jevnaldrende(16+) kan gjør. Men det der kan også gå begge veier da.
Avatar

Re: Sjenert

nov 13 2009 - 23:10
Jeg kjenner meg igjen, jeg også.. Jeg har alltid blitt definert som den stille og sjenerte. Jeg har alltid motsagt meg selv og rakket ned på meg selv. Jeg har aldri trodd på det gode folk sier om meg og alltid snudd det til noe negativt. Jeg er alltid redd for at folk snakker stygt om meg og jeg mistenker alle som snakker lavt til hverandre, for å snakke stygt om meg.

Jeg har alltid problemer med å oppføre meg normalt i store forsamlinger. Jeg sitter gjerne med et bord og forventer at folk skal snakke til meg. Jeg får alltid høre at jeg ser så sur ut og at jeg må smile mer. Tingen er at folk gjerne begynner å snakke til meg, men fordi jeg virker så overlegen og sur, gidder ingen å fortsette samtalen.Samtidig vet jeg liksom ikke helt hvordan jeg skal få samtalen til å gå uten at jeg må anstrenge meg. Alle andre har liksom så mye å komme med!

Hvis jeg skal kunne slå meg løs, må jeg helst ha litt alkohol innabords. Jeg har det såklart gøyt til et punkt, men problemet er at jeg har vanskelig for å styre inntaket og kvelden ender opp med litt for mange svarte hull. I min krets (i den grad jeg kan kalle det for det, jeg føler meg ikke hjemme der lenger) forventes det at man drikker, ja mye også..(en halv liter vodka og en flaske vin er ikke uvanlig). Jeg får høre er at jeg må drikke for jeg er så mye gøyere da, de nærmest stapper vinflasken i munnen på meg og forventer at jeg skal svelge!

Jeg er lei av å miste kontrollen, jeg har egentlig aldri hatt kontroll over meg selv når jeg drikker. Det har endt med noen uheldige episoder og nå har jeg fått nok. Jeg har derfor bestemt meg for å holde meg unna alkohol til jeg klarer å styre inntaket.

Dette ble kanskje litt utenom tråden, men, men.. Tingen er at jeg føler at jeg er i ferd med å komme inn på et nytt og positivt spor. Jeg begynner å finne ut av hverdagen og innser at alle er like forvirret i løpet av oppveksten, men at noen er bedre til å skjule det enn andre. Jeg har derfor trukket meg unna der jeg ikke føler meg hjemme og fokusert på de delene av hverdagen jeg liker. Det er kanskje feigt å trekke seg unna, men det gir meg fred til å sortere tankene mine. Kankjee det er det alle brude gjøre i blant, se seg rundt og finne alt som er positivt. Jeg vet det er vanskelig, men tar man et skritt av gangen, det trenger ikke være stort, bare det er i riktig retning, vil man vokse seg strekere. Finn noe du liker og få det bra med deg selv! Resten vil komme etterhvert, da som en naturlig etterfølger av at du går med hevet hode og har det bra med deg selv, endelig! Alt man trenger er positiv tankegang, tid og tålmodighet.

Forresten, (igjen litt utenom..) har noen vært den eneste edru personen i et rom fult av sørpefulle mennekser? Hvis det er i slike situasjoner man ikke tørr å snakke med folk, vær edru! Ja, det er mye morsomere!
1. Fulle folk aner ikke hva de holder på med eller sier, det blir så komisk til slutt! Da kan man faktisk, i ro og mak (og med god samvittighet) lene seg tilbake og bare oppservere, for ingen av dem krever at du skal si noe fornuftig!
2. Får du kommentar om at du ikke drikker, lat som! Så lenge det er et glass og noe flytende i glasset, blir du ikke mistenkt for å ikke drikke..og det er ingen løgn, for det er jo drikke..
3. Du vil få sjansen, ihvertfall etterhvert, til å snakke med noen og det er en måte å øve seg til å snakke med folk på! Ingen vil mistenke deg for å oppføre deg unormalt, fordi de er full og det er ikke du..så du kan lede ann samtalen og skulle du dumme deg ut, ja så har de glemt det dagen etter!

He,he..dette funker til et vist punkt, ja, som en øvelse. Det er ingen måte å få seg ordentlig gode venner på, men det kan fungere som en trening på føle seg tryggere i store forsamlinger. Man oppdager etterhvert at man ikke er så ulik likevel.

Så, fortsett treninge, jeg jobber jeg også! Og, husk..ta et steg av gangen! Alle blir voksen en gang! Ungdomstiden er en fin tid, etterpå. Det gjelder bare å komme over kneiken og stille seg spørsmålet: Hva vil JEG? Det er det som kommer til å gjelde til slutt. Fremtiden er resten av livet, tenk fremover og la hverdag bli en ny mulighet til å utvikle deg i riktig retning! Fortiden, den er forbi! Den er tiden før nå..hvert sekund fra og med nå er fremtid! Hvor bra er ikke det?

Denne tenkningen har hjulpet meg stort og jeg håper den vil komme til hjelp for andre som ikke har oppdaget den:-) Ting er alltid enklere enn hva man skulle tro!
Avatar

Re: Sjenert

nov 14 2009 - 19:02
Oj... kjenner meg altfor godt igjen :S
det er godt (på ein måte) å vete at andre har samme problemer så meg, for då er eg ikkje den einaste...

BabySisn og Blue Bird: det dere skriver, er dei same tankene som eg har, oppførselen også. skummelt...

Sparegrisen: eg skulle gjerne ha fulgt dine råd, men problmet er: korleis skal er komme på ein fest/eit arrangement med alcohol
1. visst eg ikkje veit om det. 2. om eg ikkje blir invitert på ein eller anna måte. 3. og få med meg andre, når min vennekrets er utroleg liten. MEN det var veldig genialt, skulle likt å prøvd det ein gong:)

anyway, skulle gjerne ha hjelpt, men ender opp med å skirve om mine eigne problemer.. men eg leste ein manga (japansk teikneserie(Fruits Basket)) for ei stund sidan, der stod det noko veldig interesant. vel eg veit ikkje om detter seier noko til dere som leser det, men eg kan skirve det ned a like vel. trur det var noko sånt som dette:

me ser bare det negative om oss. Det er først, når andre ser dine posetive sider og kommenterer dei, det er først då ein kan begynne å sjå dei gode tingene om seg sjølv. Og det er då ein kan begynner å like seg sjølv.
Avatar

Re: Sjenert

nov 15 2009 - 15:22
bloody_monster:
jeg skjønner hva du mener. Nå vet jeg ikke helt hvor gammel du er eller hvor du bor (det spiller egentlig ingen rolle), men hva med å benytte de anledningene man får? Jeg tenker ikke bare på fester med alkohol, men familieselskaper, konfirmasjoner osv. der er mange man kan snakke med, både gammel og ung.

Ellers kan du jo lage en anledning for det selv. Temafest eller utkledningsfest slår alltid ann. Dersom du jobber er feks. julebord en ypperlig anledning til å komme i bedre kontakt med dine kollegaer.

Du sier at du ikke vet om noe, hva med å opplyse seg litt og finne ut om evntuelle arangementer? Hvis du bor i en litt større by er det jo masser av kurs eller idrettsgrupper man kan melde seg inn i. Jeg tror det er viktig delta i noe man interesserer seg for. Det gir deg en mulighet til å snakke med folk som har samme interesse og da har man jo alltid noe å snakke om:-)

Hvis du er gammel nok og har økonomi til det kan du planlegge en reise til sommeren med et par av vennene dine?. Er man på reise opplever man så mye nytt og spennende. Du snakker med folk du aldri har møtt før, fra alle kanter av verden, det er absolutt å anbefale! Jeg har gjort det to år på rad og det er noe av det artigste jeg har gjort!

Mange forventer å få alt i hendene, ikke frekt ment (jeg tenker slik selv), men kanskje man må begynne å gjøre tingene på egen hånd, uten hjelp fra andre? Det er skummelt i begynnelsen, det vet jeg, men etterhvert som man får tingene til, går det bedre. Man føler seg friere og vokser på de erfaringene man får seg. Samtig blir humøret bedre og selvbilde vokser. Som sagt, bare ta tiden til hjelp:-)

Det er sant, det bare våre egne tanker som avgjør vårt eget selvbilde. Tanker har veldig stor tiltreningskraft. Prøv alltid å snu en hver situsajon til noe positiv.Tanker har også ringvirkninger, så start med en positiv tanke og det kommer raskt en til:-) Lykke til!


Til forsiden