Hei!

Jeg sliter mye med angst og depresjoner. Dette har jeg gjort i mange år, og går i behandling for dette. Samboer vet godt om problemet og har alltid vært støttende. Problemet er at den psykiske tilstanden min forverres av hans sinne. Vi har bodd sammen i bare et halvt år, men sinne hans gjør at tankene mine blir tyngre. Han blir sint og irritert for små ting, og har da lett for å ta det utover meg. Jeg blir en idiot, jeg blir ubrukelig, fæl, slem og en hel del andre ting. Et unnskyld etterpå betyr ingenting lengre. Noen ganger er det greit, og jeg vet at jeg var dum, men ofte er det uten mening at jeg får kjeft.

Problemet mitt er at jeg elsker ham over alt på jord, og ville aldri dumpet han. Men nå er tanken kommet om at det er bedre å bare ta livet av meg selv. Har hatt forsøk på dette også. Jeg blir skremt av egne tanker, og vet ikke hva jeg burde gjøre. Noen med lik situasjon, eller kloke ord å komme med?

Takk.

Hei Pipp! :) Så innlegget ditt denne morgenen, og tenkte atte her må jeg svare :)

Jeg kan ikke komme med noe svar på hvordan du skal "fikse" dette, for det klarte jeg ikke selv i mitt eget forhold. Men, jeg kan fortelle deg litt om hvordan jeg hadde det i det som ser ut til å være et lignende forhold. Som sagt så forklarer jeg ting ut ifra det som skjedde i mitt eget forhold, og det er ikke sikkert noe her stemmer i det hele tatt, kanskje noe gjør, eller kanskje det er veldig likt.

Kjæresten hadde mye angst og depresjon, mens jeg bare har sosial angst. Det som ble vanskelig for meg i lengden av jo at siden hun hadde depresjon så fikk hun til veldig lite, og det endte opp med at jeg måtte gjøre veldig mye. Jeg kunne spørre om hun ville ta oppvasken, men hver gang det ikke ble gjort (som var ganske ofte) så lurte jeg på hvorfor, og da sa hun at hun ikke klarte det. Det er jo bare et eksempel, men det skjedde gang på gang at hun ikke klarte å gjøre hennes del av husarbeidet. Tilslutt så følte hun det slik at jeg passet på at hun fikk ting "gjort". Viss jeg var på kjøkkenet så følte hun at jeg var der for å se om oppvasken var gjort, og det gjorde henne veldig ukomfortabel. Det stemmer nok at jeg gjorde det noen ganger men ikke alltid selvfølgelig. Det blir slitsomt for begge parter fordi den ene personen har psykiske problemer, mens den andre føler at de må gjøre alt, og det ble mye krangling etterhvert.

Jeg elsket henne selv om jeg ble veldig irritert etter månedsvis med vanskelige situasjoner. Tilslutt så reiste hun, men du skal vite at jeg aldri ville gi henne opp. Jeg følte jeg prøvde, og jeg prøvde, og jeg prøvde, og jeg ville prøvd mer viss hun hadde latt meg. I min situasjon så var det kanskje for det beste (det betyr ikke det at det er lignende i din situasjon nødvendigvis), siden hun nå ikke lenger har noen til å "hjelpe" seg, og har muligheten til å komme seg litte grann.

Viss dere sliter med noe av det samme som oss så tror jeg dere burde lage en liten plan, bare en liten en, slik at du klarer det uten noen problemer. Det er også viktig at dere gjør dette før kjæresten din mister tålmodigheten sin, for jo lengre tid som går, jo vanskeligere blir det å fikse ting for dere begge. Du blir mere irritert på han, og han blir mere irritert på deg.

Start i det små. Gå til en psykiatrer for å prøve å komme på bedre tanker. Mens du gjør det må kjæresten din prøve å slutte å bli så sinna. Viss dere begge klarer dette kan dere prøve på en neste "fiks".

Husk på at det er vanlig med problemer i et forhold, men det som bestemmer om dere klarer å holde sammen eller ikke, er hvordan dere håndterer problemene sammen.