Ja, syntes det er vrient og ta opp. Føler meg så bitter og sinna for tiden. Egentlig er jeg vel bare heldig som har så mye bra livet. Men er så sinna på så mange, sjalu for de minste ting, bitter når det går bra med eksen mine, missunerlig når andre får og ikke jeg.

Det er ganske vanlig å føle det på den måten når man er i psykisk ubalanse (kan relatere). De fleste kan nok kjenne på misunnelse o.l. innimellom, men hvis det oppleves intenst over tid, kan det kanskje lønne seg å oppsøke terapi. Fint at du er bevisst på det iallfall, det er et viktig første skritt på veien til å gjøre noe med det.

Synes det er ganske modig å innrømme sånne følelser åpent, jeg. Da er en kommet et stykke på veg til å løse utfordringene sine.

Heia! Takk for svar. Jeg er nok veldig ustabil psykisk. Sliter med ensomhet og sinnemestring. Det tar litt av i toppen. Jeg vil jo ikke være misunnelig. Jeg vil ikke være sinna og sjalu på når folk som står meg nær lykkes i kjærlighet feks. Jeg unner dem det, men disse følelsene kommer krypende. Jeg føler meg som en utenfor. Det mislykka vesenet på sidelinjen. Og da kommer troll følelsene. Hater folk da! Selv om jeg helst vil ha en klem. Har så mye kjærlighet og gi. Men den blir for stor når noen møter meg. Forelsket, ja for mye kjærlighet blir som for mye godteri. Du blir kvalm av det. Så ikke si at jeg ikke gir. Jeg har gitt masse og gir fortsatt. Jeg er nok mørkere en noen sinne nå og gir ikke så mye. Jeg er sliten.

Føler mye det samme som deg. Samtidig så føler jeg at samfunnet ikke vil ha ærligheten og at folk flest ikke ønsker å faktisk si hvordan de har det.
Hvis noen spør hvordan du har det, klarer du da svare hvordan du har det eller lar du vær å gi dem sannheten? Om en ikke gir dem sannheten, er det fordi en ikke vil ha flere spørsmål eller fordi en vet at mottaker ikke er moden for svaret?

Jeg synes det er svært vanskelig. Jeg har hatt det tøft i flere år men klarer leve med det, men det hjalp ikke med å fortelle folk at jeg hadde det vanskelig.. Har og en psykisk syk kamerat som er veldig innelukket. Folk tror jo at det skal gå over av seg selv, selv om en har slitt i mange år...
beklager, sporet litt av her men jeg synes det er så mye forventninger av folk i samfunnet at slike følelser som du har kommer som et press. Samfunnet krever at du skal ha er bosted, en bra betalt jobb, huset skal være moderne, pent innvendig, du skal ha en fantastisk kjærester, barn bil osv osv. Hvis en da ikke havner inn i noen sv disse gruppene men stadig får spørsmål: når er det din tur? Så får ihvertfall jeg slike følelser som du nevner, nemlig sjalu, sinna osv når dine venner sier at de er gravid... Kanskje ting hadde ligget i kortene for at nettopp du skulle bli mor/far lenge før dem men at det plutselig ikke gikk slik...
nei.. vet ikke helt jeg men ville bare si jeg føler det samme som deg..

Takk for fin melding. Prøver og være åpen og ærlig. Men føler at folk ofte ikke er klare for og høre at livet er dritt. Samtidig,når jeg går rundt som en tikkende bombe,må det bare noen ganger ut. Da blir det enten som et voldsomt panikkangstanfall eller et overdrevent følsomt utbrudd. Det vil si at jeg griner, sier stygge eller sårende ting. Og den gripende talen til Maud Angelika på TV om at det finnes hjelp og en løsning om en bare ber om det kan jeg ikke si jeg kjenner meg igjen i. Når det er sagt prøver jeg og ta litt ansvar selv nå. Skal prøve meg på frisklivs sentralen for og prøve bli litt bedre form. Håper og få noe typ støttekontakt ordning med en miljøterapeut eller noe så jeg kan slippe og bli innlagt på døgnpsykiatrisk når det går helt i stå.For det har ikke vært noe særlig for meg sånn i ettertid. Og ja:fy f så lei jeg er den neste gang blir det deg osv. For det gjør jo ikke det. Mister jo helt motet av og få sånne beskjeder.