Hvorfor har jeg det så vondt, når det er jeg som vil vi skal skilles?

Jeg er jo så kald ellers.. Men det er for å holde maska og at hun skal skjønne at det ikke er noe håp for oss.

Samtidig skulle jeg ønske vi kunne gått fra hverandre som venner! I hvert fall for datteren vår sin del!

Hei@Mannen80!

Samlivsbrudd er vanskelig og det er helt normalt å kjenne på følelser som man nødvendigvis ikke ha kjent på en stund. Det er mye man deler i løpet av et samliv og det å bli foreldre er spesielt. Det er et ansvar som dere begge vil dele resten av livet og derfor er det utrolig viktig at dere kan finne en form for vennskap for å ivareta deres datter på best mulig måte.
Jeg tror at noe av det vanskeligste man gjør som foreldre er å skille seg. Det er vanskelig å bli forlatt og det er vanskelig å være den som drar. Som regel så forlater man jo også hele svigerfamilien i samme slengen og det kan også føles som et tap.
Jeg tror det lureste du gjør nå er å spille med åpne kort og svare på de forskjellige spørsmålene som måtte melde seg. Om du er ærlig mot deg selv, så vil du stå stødig når det blåser som mest.
En som blir forlatt vil som regel ikke skilles som venner, men med tiden så tror jeg det er gode muligheter for å utvikle et vennskap igjen - de aller fleste mennesker vil ''tilgi'' med tiden.
Ønsker deg lykke til i denne vanskelige tiden!

Jeg har det nok litt som deg (da mitt forhold ikke er noe særlig for tiden) - går rundt med en vond følelse. Vær ærlig mot deg selv, som det blir sagt. Og hvis begge er ærlige, er nok sjansen større for å skilles som venner.

Det er vel sjelden godt å bryte opp. Det er en stor og viktig del av livet ditt som er i ferd med å avsluttes. Og det er vel for de fleste en del skyldfølelse innblanda hvis man initierer et brudd. Det er fryktelig vondt å vite at man er på sett og vis årsak til en annens smerte. Selv om det kanskje ikke er noen vei utenom for deg.
Alle som går fra noen ønsker vel å skilles som venner, og det er kanskje delvis fordi det ville letta på skyldfølelsen. Men den smerten er en del av det som vi ikke kommer unna. Det er fælt, og det tar tid. Men hvis du vet at det er det riktige å gjøre, så må du gjennom det.
Jeg kjenner deg ikke og kan ikke bedømme situasjonen, men at du har det vondt nå, er nok bare naturlig, og noe som du neppe kan rømme fra. Det er en utfordring å akseptere at den vonde følelsen er der, men jeg tror det er viktig å gi seg selv lov til å kjenne på akkurat det. For sånn er det akkurat nå.