Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Selv isolering og den onde sirkelen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Selv isolering og den onde sirkelen

nov 25 2019 - 01:55
Jeg våkner igjen og igjen med hjertet galopperende i halsen. Igjennom hodet mitt renner det en elv av folk jeg ønsket meg nær relasjon til, men som jeg bevist eller ubevisst skjøv unna. Dette er noe jeg har lært å gjøre for å unngå å bli avvist, noe som skjer når jeg risikerer å slippe noen såpass innpå meg. Jeg må være vanskelig å forholde seg til, men jeg har vansker med å finne ut hva nøyaktig jeg gjør galt.

Jeg prøver å sove, men tåpelige "bevis" for at jeg ikke er bra nok dukker opp i det jeg lukker øynene. Posten min på Facebook om Hong kong som fikk 2 likes mens ei jeg var venner med men som fant ut at jeg var for slitsom (?) Om en hyttetur fikk 83.
Søsteren min har tilbrakt mange hyggelige kvelder med venner på familiens hytte, men jeg har ikke klart å gå med meg en eneste venn dit.
Det er min egen skyld. Jeg unngår å skape relasjoner fordi jeg ikke aner hvordan jeg skal bli kjent med folk. Før var det fordi jeg kunne bli så gira at folk ble litt avskrekket av energien min.

Nå er det fordi jeg ikke klarer å smile eller le lenger. Ingen gidder å bli kjent med noen som går å ser lei seg ut hele tiden. Som ikke klarer å holde en samtale gående fordi hjernen går i lås og jeg blir sliten etter få minutter.

Jeg føler meg egoistisk fordi jeg føler meg ensom og drømmer om å skrike ut at jeg har det vanskelig. Hele problemet er min egen skyld. Det er jeg som ikke tar initiativ å spørre om noen vil tilbringe tid med meg. Det er jeg som lar de grå dagene dra andre ned. Det er jeg som er awkward og gjør folk utilpass. Det er jeg som har en offer mentalittet og skylder på alt mulig rundt meg i stede for å ta tak å jobbe med meg selv.

Jeg vet alt dette, likevel klarer jeg ikke engang begynne å prøve å forbedre situasjonen. Jeg kommer til å ende opp her igjen, hvor jeg oppdager at jeg har skjøvet alle de meg eller mistet de jeg trodde jeg hadde. Jeg er ikke meg selv som jeg var for få år siden. Folk likte meg da. Hvorfor er jeg så u-elskbar nå?

Så fortsetter den onde sirkelen. Bursdagen min som snart kommer er noe jeg genuint gruer meg til og som sender meg en i mørket bare jeg prøver å tenke på noe hyggelig jeg kan gjøre.

Skulle ønske jeg bare kunne slutte å eksistere tenker jeg. Også tenker jeg på menneskene som skulle gitt hva som helst for å ha en sunn og frisk kropp og være under 30 år igjen. Så skammer jeg meg, og gjemmer meg vekk med hemmelige ønsker om at noen skal finne å redde meg.
Vise meg veien...

Men ingen kommer, fordi jeg har skjøvet alle vekk.
Avatar

Hei du Hannemg90

nov 30 2019 - 18:08
Synes du skriver veldig reflektert. Det er så vanlig å skyve folk unna for å beskytte seg selv. Jeg har gjort det selv. De få vennene jeg har nå har rett og slett overbevist meg om at de vil være i livet mitt. Gjerne utadvente mennesker noe jeg ikke er.
Før hadde jeg det sånn som du beskriver, over mange år. Men for meg har det gått fra fryktelig vondt til at det bare blir bedre og bedre.

Lurer på hvordan du var da du følte du hadde venner og sånt ?
Til forsiden