Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Samlivsproblemer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Samlivsproblemer

nov 10 2020 - 20:37
Jeg skriver her fordi jeg ikke vet hvem andre jeg skal kunne skrive til, da dette blir veldig personlig og utleverende overfor den det gjelder, og jeg har heller ikke så nære venninner at det ville vært naturlig og tatt det opp med andre.
Jeg har vært gjennom et mislykket ekteskap som varte i tretten år, vi var et par i tjue år. Gikk fra han for tre år siden. Årsaken var sammensatt, men mye lå i at vi mistet følelsene for hverandre, vi hadde et ikke-eksisterende sexliv og null nærhet og intimitet. De siste årene klarte vi ikke snakke sammen uten at det endte i kritikk, forakt og skarpe ord. Da han var totalt uvillig til å gå til f eks samilivernkontoret eller lignende for å snakke med noen, løse opp i floker etc, endte det med at jeg gikk, etter å i flere år ha forsøkt å snakke med en som var uvillig og la all skyld for alt på meg. Jeg drøyde i mange år med å ta dette valget, pga barn, men når det endelig ble gjort, innså jeg at det var det riktige.
Traff etter noe tid en ny mann, som var totalt ulik min eks på alle måter. Han fikk meg til å blomstre, vi hadde det fantastisk. Lett å snakke med, vi hadde masse god sex, mye intimitet og nærhet når vi var sammen, vi hadde evne til å gjøre hyggelige ting sammen etc. det var som natt og dag.
Men etter hvert når forelskelsens rus gir seg noe, faller man jo ned på jorda igjen, noe som vel er en naturlig prosess.
Nå har jeg vært samboer med denne mannen i rundt et år. I forhold til mine barn er han en fantastisk partner og har tredd naturlig og fint inn i rollen som bonuspappa.
Men jeg føler at vi ikke har det så bra lenger. Og jeg spør meg selv om det er fordi jeg er preget av et langt liv med en som var passiv aggressiv, egoistisk og nærmest drev med psykisk mishandling, at jeg muligens er overdrevent sårbar. Jeg vet ikke.
Vi har nærmest et ikke eksisterende sexliv og lite intimitet, stikk motsatt av slik det var. Han er liksom ikke interessert. Jeg føler meg ikke sett. Om jeg gjør meg fin, barberer bena, pynter meg litt, har på parfyme, sminke etc, så legger han ikke merke til slikt. Om jeg tar initiativ til sex, avviser han ofte, akkurat som min eks gjorde, og jeg mister all lyst og motivasjon. Vi gjør mindre ting sammen.
Vi har snakket om dette utallige ganger, men kommer ingen vei. Han er ikke lenger lett å snakke med slik han engang var, og lukker seg inne. Jeg vet han sliter psykisk, og dette er noe han har vært åpen om fra starten, men dengang påvirket ikke det forholdet vårt slik det gjør nå.
Han sier han har nedsatt sexlyst og sliter med å få reisning pga medisiner (Vallergan), men dette var overhode ikke noe problem det første året vi var sammen. Heller tvert om, da var han den som var mest på av oss sånn sett.
I ettertid har jeg fått vite at det var slike problemer som var en sterk medvirkende årsak til at det ble slutt med han og hans eks. Dette har ikke jeg visst om før det siste halvåret.
Jeg er så redd for at vår mangel på intimitet skal føre til at kjærligheten blir borte, akkurat som sist. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å løse dette.
Jeg vil så inderlig gjerne ha et forhold som fungerer, og ikke at man bare skal være to gode venner som bor sammen.
Jeg går i tanker om at det er noe galt med meg, at jeg ikke går an å leve med som kjæreste. Jeg gjør der jeg kan for å være normalt attraktiv, jeg tror ikke det er utseendet mitt som er problemet. Jeg tenker mer på at jeg kanskje har en så kjedelig personlighet at de jeg knytter meg til rett og slett går lei.
Dette med nedsatt lyst og slikt, det er jo noe han åpenbart har visst om lenge. Jeg tenker at det må jo gå an å søke hjelp for dette, istedet for å dømme forholdet vårt nedenom og hjem, for det er det jeg føler skjer på lang sikt om man ikke klarer å komme ut sv dette. Vi er unge mennesker begge to, og det er ikke riktig overfor den andre part å ikke gjøre noe med dette. Han er i behandling for sin psykiske lidelse, og har prøvd ut litt ulike medisiner, men nedsatt sexlyst er alltid og uten unntak en bivirkning hos han. Jeg føler at det blir skyvd litt under teppet og blir sett på som en litt kjedelig bivirkning, men det er ikke det vi skal konsentrere oss om. Blir liksom ikke tatt på alvor, er mitt inntrykk.
Er jeg kanskje kravstor? Alt går liksom og hangler og har gjort det i ett år. Er en så total forandring fra slik vi hadde det. Jeg går i tanker om at jeg ikke orker å ha det slik livet ut. Jeg er så usikker.
Noen som har noen synspunkter eller gode råd? Føler meg så alene om alt dette.
Avatar

hmmmmm tja

nov 11 2020 - 03:56
jeg har selv en svært svært
tung og alvorlig diagnose
jeg går på masse medisiner
og ja selv om jeg fortsatt får ereksjon
merker jeg jo forandringer da
det viktige her er at man snakker sammen!
kommunikasjon betyr det aller meste
så knekk den koden er mitt råd
kanskje kan dere ta en helg
på et flott lukseriøst hotell
bare for å sparke dere i gang litt?
Til forsiden