Hei, jeg har vært i ett forhold med ei jente i straks 5 år og forlovet i 3 år og kjøpte hus sammen for 2,5 år siden. For det første: Skal sparekonto og eiendelens mine deles med henne eller er det kun det vi har felles som skal deles likt?
For det andre: Vi har ei flott datter på snart 2 år sammen. Samboern sier bestemt at jet kun får henne annenhver helg og at vi må skrive kontrakt på at faren min aldri skal omgåes vår datter. Dette er fordi samboern hater faren min pga han har rådet meg til å forlate dette giftige forholdet mitt lenge. Skulle ønske jeg hørte på han for 4 år siden… men det er for sent nå. Det er uansett ingen grunn til at faren min ikke skal få lov til å besøke sitt barnebarn. Hvordan skal jeg håndtere dette. Samboern min har fått god forvarsel på at vi må avslutte forholdet hvis denne familiekrisen ikke blir bra og det blir den nok aldri. Jeg er en person som vil alle godt, men har blitt deprimert og veldig sliten av dette. Er veldig bitter for at jeg har kjempet for dette forholdet i altfor lang tid. Tusen takk på forhånd!

Trist at et forhold ryker. Det er stort sett alltid bare tapere når det skjer. Desto viktigere at dere klarer å være voksne og se etter de beste løsningene for barnet. Skjønner godt at det er lett å bli både bitter og deprimert, men du bør anstrenge deg for å se litt lenger frem enn her og nå. Dere må forholde dere til hverandre mer eller mindre resten av livet siden dere har felles barn.
Det er alltid skummelt å gi konkrete råd fordi en beskrivelse av situasjonen som oftest kommer fra den ene parten. Og virkeligheten er ofte litt mer nyansert. Men ..

I prinsippet skal begge ha med seg ut det de tok med seg inn i forholdet. Det som er anskaffet av gjeld og eiendeler skal deles mellom partene. Det samme gjelder oppsparte midler etter at forholdet ble påbegynt. I noen tilfelle kan det være aktuelt med en skjevdeling, f.eks. dersom den ene har arvet eller lignende.

I utgangspunktet skal foreldreretten og ansvaret deles mellom mor og far dersom det ikke er spesielle forhold som taler for en annen fordeling. Det er ikke samboeren din som bestemmer dette. Det må hun i så fall få en rettslig prøving av. Det samme gjelder hvem barnet skal eller ikke skal være i nærheten av.

Hvis jeg forstår deg rett så har dere ikke flyttet fra hverandre enda. Da kan det være en tanke å ta kontakt med familierådgivningskontor i kommunen for å få hjelp til å snakke sammen. Siden dere har felles barn vil vel også tvungen mekling komme inn i bildet selv om dere bare er samboere.
Hvis det ikke løser seg så kan det være en ide å ta kontakt med en advokat først som sist. Dessverre er det en del advokater som ser samlivsbrudd som en "melkeku" så det kan være lurt å velge advokat med omhu og være tydelig på hva du ønsker å få på plass av løsning.

Håper ting løser seg, og hvis ikke - at dere klarer å samarbeide om det som er til barnets beste

Takk for godt svar! Med tanke på samarbeid med vårt felles barn så kommer samboer/snart X, til å gjøre ting kjempevanskelig. Hun vil kutte kontakten meg helt, spre rykte om at jeg er voldelig og det samme om faren min. Dette gjør hun for at folk skal trekke seg unna meg og min far og slik at hun får full foreldrerett. Så jeg føler meg veldig liten. Jeg har ingen nære venner å støtte meg mot, jeg har distansert meg fra min familie for å holde faren min på avstand fordi jeg trodde han var problemet før. Men har skjønt mer og mer at det er samboern min som er den store stygge ulven.

Takk for godt svar! Med tanke på samarbeid med vårt felles barn så kommer samboer/snart X, til å gjøre ting kjempevanskelig. Hun vil kutte kontakten meg helt, spre rykte om at jeg er voldelig og det samme om faren min. Dette gjør hun for at folk skal trekke seg unna meg og min far og slik at hun får full foreldrerett. Så jeg føler meg veldig liten. Jeg har ingen nære venner å støtte meg mot, jeg har distansert meg fra min familie for å holde faren min på avstand fordi jeg trodde han var problemet før. Men har skjønt mer og mer at det er samboern min som er den store stygge ulven.

Det er du og samboeren din som sammen må prøve å snakke sammen og finne gode løsninger. Enten bare dere to eller ved hjelp av en nøytral tredjepart.
Å komme med påstander om den andre hjelper sjelden med mindre de kan dokumenteres. Falske påstander kan medføre straffeansvar i verste fall.
Uansett så må rådet være at du tar initiativ til å få til en kommunikasjon dere i mellom. Da kan du kanskje unngå de styggeste - og mest skadelige - konsekvensene av at dere har kommet dit dere har.