Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Samboer med angst-hva gjør jeg?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Samboer med angst-hva gjør jeg?

feb 25 2021 - 21:56
Hvor skal jeg starte. Jeg er i 40-åra og er samboer med ei i 30-åra. Min samboer har generell angstlidelse. I følge henne selv har den vært der siden hun var liten.
Det er gode dager og forferdelige dager.
Vi møttes for 5 år siden og flyttet sammen på sensommeren i fjor. Siste halvannet året har angsten blitt verre og verre.
Hverdagen er en berg og dalbane. Gode dager med humor og kos. Perioder der hun tar fatt på oppussingsarbeidet med liv, lyst og iver. Også plutselig kommer dager der hun irriterer seg over de minste ting (ofte i de ukene vi har ungene). En gammel dame som går over veien, biler som kjører for sakte skaper aggresjon. Stadig irritasjon over en lue som ligger på reolen i gangen. I stedet for å legge den i skuffen kastes den på gulvet. Ligger noe i trappa kastes det ned i kjelleren. Det smelles med dører, og hun sitter mutt i en stol med telefonen med lyden på full guffe. Stadig så er det frustrasjon om å være hjemme (vi er stadig ute og spiser, tar inn på hotell, sover i skogen, går turer)
Har hele veien vært den støttende. Prøver å gi oppmerksomhet, si at jeg elsker henne, kysser henne, masserer henne.
For eksempel når vi sitter i sofaen og jeg merker hun er urolig, kan jeg massere føttene hennes slik at hun roer seg.
Prøver å legge til rette, vise kjærlighet og ta ekstra ansvar hjemme når hun er sliten og sliter.
Men det er slitsomt i lengden. Og noen ganger må jeg ta opp ting jeg har på hjertet i forhold til hvordan ting blir gjort eller hvordan hun oppfører seg.
Noen ganger når hun er som mest frustrert klarer jeg ikke å holde tilbake. Blir vel på en måte at jeg forsvarer meg. Ikke alltid like lett å bli kalt for en rævva kjæreste.
Når dette skjer, trigger det angsten. Hun ligger i senga og skjelver og hyperventilerer. Og i løpet av et par måneder har hun funnet kniven tre ganger og truer med å kutte seg selv.
Før jul eksploderte hun. Kastet forlovelsesringen ned trappa, heiv et bilde ned trappa. Så gikk hun på kjøkkenet og fant en stor kniv, satte seg ned på kjøkkengulvet med kniven mot sitt nakne lår. Jeg klarer å ta kniven fra henne. Da hiver hun seg over et vinglass, tar tak i det og slår det hardt i kjøkkenbenken så hun får sår i hånda. I det hun prøver å ta tak i glasskårene får jeg kontroll på henne og holder henne til hun roer seg.
Denne episoden har satt sine spor. Skal legge til at hun hadde drukket 4-5 store glass vin. Og vin er noe som hun bruker mot angsten. 2-3 glass, noen ganger fler, 3-5 ganger i uka. Har prøvd å ta opp dette med drikking, noe som trigger mer angstanfall.

Akkurat nå er jeg sliten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Gjør jeg noe feil? Skal jeg oppføre meg annerledes? Trenger jeg hjelp til å forstå bedre? Har prøvd flere ganger å si at hun må få hjelp, men det hører hun ikke på.

Hva gjør jeg?
Avatar

Re: Samboer med angst-hva gjør jeg?

feb 27 2021 - 11:12
Hjertelig takk for svar.
Egentlig reine ord for penga. Og er vel klar over at det er så enkelt som det. Og samtidig så komplisert som det. For du nevner denne samvittigheten. Og den sitter hardt i meg. Ting var ikke så ille for et par år siden.
Nå er det i ferd med å tippe fullstendig for henne. Hun er skikkelig depressiv i forhold til meg. Omtaler seg som en håpløs kjæreste, og at jeg har det mye bedre uten henne.
I tillegg er hun veldig selvopptatt. Alt det snakkes om er om henne eller hva hun opplever. Alt handler om hva hun trenger.
Det er null interesse om meg og hva jeg gjør, aldri et kompliment å få. Har jeg et ønske om hva jeg trenger i forholdet, får jeg høre at det har hun ikke overskudd til. Hun sier at jeg må finne i at det blir et 60/40-forhold i forhold til oppmerksomhet. Akkurat nå føles det som 80/20.
Så nå er det vel samvittigheten som holder meg igjen og en håp om at hun skal bli bedre.

Til forsiden