Lang historie kort, vi er en familie med mye vonde opplevelser. Alle barna har blitt voksne, en er dessverre borte pga selvmord. Den ene av oss har kuttet ut mor, og vi er 3 som er usikre. Problemet er at vi har mange traumer og vonde opplevelser, mesteparten forårsaket av faren vår. Men mamma har neglisjert oss. Hun er ett godt menneske i bunn og grunn, men har dårlig innsikt i hvordan det er å være tilstede. Når vi ønsker å fortelle om ting så blir det feil, hun korrigerer oss og sier at våres opplevelser er feil. Det spiller ingen rolle hva vi sier, hun vet svaret. Selv om jeg forstår at det er vondt å se at du har sviktet. Så er det sånn det er, og det er vondt å hele tiden høre på bortforklaringer, skylde på andre eller at vi husker feil. I tilegg er det samtaler i tide og utide. Mye negativt om naboen, eksen, søsken osv. Så det blir en veldig lang oppoverbakke.
Nå har mamma prøvd å ende livet sitt, men ingen av oss ble forståelsesfulle. Alle ble sinte, fordi det føles manipulativt ut, og hun skylder på eksen og naboen osv. Problemet er ikke forsøket, men hva hun sier er grunnen. Det er ingen ærlighet her, det er bortforklaringer, løgner og hemmeligheter. Jeg prøvde å høre med familievernkontoret for rådgivning, men de er fullt opp. Ikke at hun hadde gått med på det, siden hun er så defensiv. Så da må vi bare se. private aktører tar fort 1000,- timen.. litt dyrt for oss. Men noen råd, burde vi trekke oss ut? Burde vi akseptere at sånn er det. Jeg vet nemlig ikke hvor mye mer jeg orker.

Trist å høre. Jeg antar at moren deres vet at hun har sviktet dere, og at det er vanskelig for henne å bære. Da kan all forsøk på korrigering og kritisering av atferden hennes oppleves som et angrep og gjøre at hun føler seg enda verre. Når jeg leser det du skriver tenker jeg at hun er et menneske som ikke har det bra med seg selv, men som mangler en del innsikt i egen situasjon og ikke klarer å forstå eller se andres opplevelser av samme sak. Det er lett å tro at hva en selv føler og tenker er sannheten, men slik er det ikke i relasjoner med mennesker dessverre og det tror jeg hun trenger å lære og forstå. Da vil jo terapi være den rette veien å gå, men om hun ikke er motivert til det og er defensiv så er det ikke så mye man kan gjøre.

Burde dere trekke dere ut? Det er ganske drastisk å bryte kontakt med familie. Om du føler det er det beste for deg selv og et valg du kan leve med på sikt, så er det absolutt noe du burde gjøre. Men det høres ut som du har mest lyst til å fikse dette og få orden på relasjon til mor, og at hun skal få det bedre. Synd at det er fullt med familievernkontoret, for rådgivning fra de ville vært gull - eventuelt en annen psykolog som har erfaring med trøblete familierelasjoner. Alternativet til å kutte kontakt vil heller være å begrense kontakt naturligvis, mindre drastisk og bedre for begge parter, men vanskelig å si noe mer basert på det du skriver.

Snakker av erfaring som pårørende til nært familiemedlem.
De vil aldri forbedre seg og ha såpass selvinnsikt at de selv er roten til problemet. Personen vil ta og kreve og ønske sympati men ikke være istand å gi det samme tilbake.

Har vært på pårørendesamtaler og primærkontakt sa nærme familiemedlemmer må beskytte seg selv - selv hvor psykisk syke de er og hvor synd det er på den personen er ..så trenger en ikke finne seg i alt.

Ta pauser/ hold avstand.

Mitt råd er at dere setter hardt mot hardt.

Takk for svar, vi har vel egentlig blitt enige om å gi i en forklaring i form av ett felles brev. kort forklaring på hvorfor vi har trekt oss unna. I tillegg tilby noen løsninger og kjøreregler. uansett om vi kutter ut da, så har hun fått en forklaring. for jeg tror ikke hun forstår sånn helt av seg selv

Dette høres ut som en god løsning. Nå vet jeg jo ikke hvilke kjøreregler dere har satt opp, men et forslag er at dere aldri møtes uten en tredjeperson (som ikke er i familie) til stede. Tredjepersonen må være villig til å innta en aktiv rolle hvis det trengs gjennom å tvinge henne til å argumentere saklig.