I skrivende stund sitter jeg full foran en pc-skjerm med en tanketom serie jeg har sett en million ganger før.

Jeg dro fra en bursdagsfest som alle bursdagsfester tidligere. For hvert år jeg fyller blir jeg mer og mer grepet av redsel for å gå glipp av noe og overveldende følelse av mislykkethet. I år rømte jeg sammenkomsten. Jeg rømte mammas sjokoladekake for å kunne drikke meg bort på en bar alene. Jeg rømte mammas dømmende blikk og tusen spørsmål, frustrasjon rundt klær, forhold og interiør i min nye leilighet, fordi hun eier alt jeg har og jeg kommer alltid krypende tilbake til henne når jeg avviker fra hennes livsstil.

Dømmende blikk og krangler til tross; jeg vet ikke hvorfor jeg dro denne gangen, men angeren sendte meg til en bar med menn som spanderte taxi for sex eller som kun tok for seg. For ingen voldtekt kan føles verre enn kjedsomheten jeg har opplevd i mitt 25 år lange liv. Ingen blåmerker er vondere enn kontrollen og bedrevitenhet fra familien. Ingen kjedelige tv-serier på repeat kan såre så mye som vissheten om at jeg aldri har sjansen til å leve utenom familien hvis ikke jeg løper vekk.

Jeg kan ikke snakke om følelsene til dem. Jeg kan ikke møte helsepersonell for rehabilitering. Jeg lever med en og flere hemmeligheter, fordi hvis folk visste ville de sendt meg steder uten muligheter. Familiens hus gir meg kontrollen og kjedsomheten jeg prøver å bryte vekk fra, og rehabiliteringssentre fratar meg muligheten til å bearbeide sorgen når den kommer.

Jeg vil ikke leve som dette, men alternativet er verre. Jeg klarer ikke leve som dette, og jeg veksler mellom hvem jeg anser som hindre for et godt liv for en av partene; familien eller meg. Som oftest virker det lettest hvis jeg er den som dør, for smertene kommer fortsatt til å være der og spriten vil fortsatt bli min høyre hånd. Det er også en grunn til at jeg drikker: jeg vil ikke leve, men klarer ikke dø. Så jeg håper at enhver fyllekule vil være mine siste timer på jorden. Men, sjansen for å dø - enten direkte eller indirekte - av alkohol er liten. Døden da er ofte langdrygt og smertefull, og det skaper enda mer stress til et allerede stressende liv.

Dette er sikkert tjuende gang jeg leser kommentaren din, og hver gang har jeg prøvd å finne noe å skrive tilbake. Kommentaren din var rørende, og jeg hadde ikke mer å komme med enn det. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal skrive, så jeg avslutter med det.