Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Er så innmari sliten nå. Min mann er utrolig manipulerende, sint og egoistisk. Han blir sint for ingenting, har jeg ikke vasket opp blir han sint, vasker jeg opp blir han sint fordi jeg bråker og han vil slappe av. Han kan sitte i flere timer å prate, hvor han tar opp hva han synes er galt med meg, galt med verden og alle andre. Jeg får ikke lov til å si noe. Jeg får beskjed om å skrive til han istedenfor. Han tar opp 20-25 tema i sine enetaler, jeg prøver så godt jeg kan å huske på alt, og huske på de jeg vil svare på, kommentere, men det blir så mye, så voldsomt at når han tar pause og jeg får sjanse til å si noe, så går jeg i surr i temaene, eller stammer og finner ikke riktig ord.

Jeg har sagt til han at jeg må få lov til å si hva jeg mener, føler, og har lyst til. Først får jeg høre at jeg ikke har noe fornuftig å komme med likevel, så han gidder ikke høre på meg. Når jeg insisterer og sier at vi har et alvorlig problem hvis han ikke er interessert i hva jeg mener, «gir» han seg og jeg skal få lov til å snakke. En gang får jeg høre at nå har jeg 15 minutter på meg til å snakke, men jeg måtte vær klar over at det jeg sa måtte være livs endrende for han. Du kan trygt si jeg fikk prestasjonsangst! Andre ganger han «gir meg lov» til å snakke, så setter han seg til med en mine og en holdning som er veldig fientlig og han avbryter meg med en gang, snakker over meg, ler av meg, sier at nei nå fløy tankene hans av gårde og han tenkte vist på noe helt annet, han kaster på hodet og himler med øynene. Jeg spurte han om han virkelig ikke er noe interessert i hva som er meg? Jeg fikk tilbake at nå hadde jeg ikke vært opptatt av å snakke og uttrykke meg i over 6 år, så han ser bare på dette som et problem som jeg nå prøver å belaste han med.

Han nekter for å ha sagt ting, mener jeg har oppfattet det feil, eller at jeg lyver. Han forteller meg at jeg er lat, skitten, uappetittelig, dum, uinteressant, barnslig, et forferdelig menneske, ond, ondskapsfull, en løgner og bedrager ( han trodde jeg var en han kunne stole på da vi traff hverandre, men jeg har jo ikke levd opp til hans forventninger ergo er jeg en bedrager)

Han tar ikke ansvar, og gir meg skylden for alt, og da mener jeg alt, fra at livet hans ikke er på skinner, at jobben hans er slitsom, at han ikke får drømmene sine oppylt, at vi har dårlig økonomi (det har vi egentlig ikke, men han får jo ikke kjøpe alle de tingene han har lyst på) jeg får også skylden for at han er sint.

Sinnet hans er ute av kontroll, han kaster ting rundt seg, og jeg blir redd, og må flykte inn på soverommet,

Han mener han burde fått mer i livet, at han fortjener å få en sjanse, siden han er så smart og mye mer inteligent en folk flest. Han mener jeg holder han tilbake i livet.

Jeg føler meg så liten, så inderlig liten, jeg har ingen stemme fordi jeg ikke får lov til å si noe... jeg føler meg egoistisk når jeg prøver å tenke på hva jeg vil, jeg synes synd på han (hvorfor gjør jeg det?) ... jeg hater livet mitt...det er helt forferdelig å ha det sånn! Mitt liv er ikke mitt liv lenger!

Høres ut som du burde slå opp. Eller?

Og hvis du gjør det, legg en plan. Finn noen du kan støtte deg mot ett par uker, mulig han har deg såpass i jern grep at du føler du ikke har noen du kan støtte deg imot men det stemmer ikke. Ta en sjanse på å kontakte gamle kjente. Familie vil alltid hjelpe hvis du har det. Og husk du kan alltid ringe politiet når han flipper ut. Ta ansvar for livet ditt. Drit i han.

Tusen takk for tilbakemelding! «Ikkedenfyren» Og at du tok deg tid (midt på natten :) ) er jeg så takknemlig for. Jeg har sånne backup planer. Men ikke en konkret exit plan. Og jeg ser nå at jeg må ha det. Heldigvis har jeg noen i familien og noen veldig gode venner som jeg vet vil hjelpe meg og som jeg stoler på. Jeg er utrolig heldig sånn.

«Drit i han» hm... Flott du skriver det, det får meg til å tenke. Kan jeg det? Er det greit? Har jeg lov til det? Vet det høres rart ut, men sånn er det i hodet mitt.

Fornuften min sier, eller egentlig roper at jeg må komme meg vekk. Så jeg prøver å finne ut hvorfor jeg ikke gjør det. Jeg tror jeg er for mye opptatt av han. Og det er jo egentlig ikke så rart, i og med at han har «programert» / «printet» inn i meg over mange år at alt dreier seg om han. Jeg prøver å snu fokuset fra han og alt det kaoset han lager, til meg, jeg tenker jeg må snu blikket mitt tilbake på meg selv. Hva vil jeg og hva vil jeg ikke. Og så får kaoset hans bare være kaos, og noe som er hans og ikke tilhører meg.

Det er en enorm jobb, for jeg lever jo i kaoset hans, og det gir meg skjelden pauser til å hente meg inn igjen til å fokusere på meg selv. For selv om han også har noen gode stunder, så er jeg alltid i beredskap for at det kan snu. Så når jeg leste en gang at noen sa at dette er som å være i en «krig» så har de helt rett. Bombene faller, skuddene kommer og du føler deg aldri helt trygg.

Fokusere på meg selv. Min oppgave er å, som du skriver, ta ansvar for livet mitt.
Jeg skal begynne noe helt nytt fra i dag! Hver morgen jeg våkner, skal jeg si til meg selv: I dag gir jeg meg selv tillatelse til å kjenne etter hva jeg vil. Det er en start i alle fall. Jeg vil ha tilbake mitt liv! Det er MITT.

Du må komme deg ut av det der, det høres jo ikke bra ut i det hele tatt, og jeg tror ikke det får Ann å fiske det problemet han har. Om du er redd for att det skal skje noe om du går fra han eller ikke har noen sted å være så finnes det jo alltid krise senter som ett alternativ.
Man kan virkelig ikke finne seg i å bli behandlet sånn.
Tror det er på tide att du tar ditt liv tilbake!

https://en.m.wikipedia.org/wiki/Operant_conditioning

Bla til traumatic binding.

Les det.

Ja du kan drite i han. Du sier veldig mye, alt handler om han. Jeg tror ikke på deg når du skriver at i dag skal alt bli nytt og annerledes. Jeg tror dessverre at du må jobbe litt for å komme deg vekk, begynne på nytt. Ikke skap en solskinnsdag som ikke er der, igjen. Uten å være for påståelig så ta dette med en klype salt. Den mannen er ditt heroin, digg til å begynne med men nå er du bare avhengig og ser ikke helt din egen rasjonalisering. Du snakker deg selv
ned til å være der for noen som ikke er der for deg.

Du skjønner jo hele greia men holder avanserte indre dialoger for å takle situasjonen, det er unødvendig å ha det sånn. Det finnes faktisk masse ålreite menn som ikke er sånn i det hele tatt.

Veldig godt å høre at du har noen du kan støtte deg mot. Kanskje du burde være like ærlig med de som du er her?

Håper du finner ut av det.

Søk hjelp, eller hjelp til å få hjelp.

Til «Olemgg93» tusen takk for tilbakemelding! Takk for å se meg og støtte meg. Jeg er for opptatt av han. Det har liksom visket ut meg og mine verdier. Og jeg har begynt å få litt sånn plutselig angst for ting jeg ikke gjorde før. Så jeg er enig at jeg må ta livet mitt tilbake. Bare fryktelig vanskelig å vite hvordan jeg skal klare det. Og hvor begynne.

Til «ikkedenfyren» hmm, jeg vet, jeg tror ikke på meg selv heller mange ganger, når jeg sier alt skal bli så mye bedre. Fornuften min klarer å nå igjennom noen ganger. Jeg prøver å finne noe fornuft å holde fast ved. Jeg blir tankefull over det du skriver, tusen takk. Jeg prøver å overleve i kaoset, og trenger ærlighet, direkte tale, for jeg er på en måte desperat på å finne en vei ut av det.

Stikk derifra fortest mulig. lag en plan for pakking av saker.lag en plan for hjelp fra venner. Han er en energityv og bryter deg ned, Kanskje sykopatiske trekk også. Nei pakk å stikk han fortjener ikke deg.

Jeg håper inderlig at du kommer ut av det. Det er ikke bra og jeg tror det kan bli verre når du ikke gå fra han. Lag deg en plan og pakk tingene dine så rask som mulig. Jeg syns krisesenter er en godt idé. De kan hjelpe deg og styrke deg litt. Du må ikke bor der, men der er det dyktige fagfolk. Lykke til !
Fortell gjerne hvordan det gikk videre.

Takk for tilbakemelding, jeg er kjempe takknemlig, utrolig viktig for meg å høre meningene fra dere, jeg har mistet litt klart syn på hva som er normalt.

Jeg fortalte han i dag at jeg ikke ville mer. Han ble sint, truer med å lage et helvete for meg, og sier jeg er utakknemlig som ikke vil ta imot hjelp fra han ( hva i huleste er det han snakker om!) og anklaget meg for å ødelegge hans karriere og å hindre han å gå på jobb. Han sa at jeg er nå skyld i at han kommer til å drikke mer enn vanlig og kommer til å bli uopplagt på jobb i morgen, og hvis jeg ødelegger enda en jobb for han med dette tullet, så skulle jeg få se hva han er laget av. ( jeg har aldri ødelagt noen jobb for han, jeg har derimot støttet han i alt og hjulpet han mye mer enn normalt i jobbsammenheng, men av en eller annen grunn er jeg skyld I en masse ting uten rot i virkeligheten)

Jeg var langt nede etter det, skikkelig langt nede. Det nytter jo ikke si noe som helst! Ikke noe fornuft. Jeg må legge plan. Jeg må ut av dette. Dette er galskap

Han klarer ikke ta ansvar for sine egne problemer, det er mye lettere å legge de over på deg.

Jeg veit det er vanskelig for deg å bryte ut men ikke gi opp. Tror Al-Anon har en del støttegrupper rundt omkring hvis du vil prøve noe litt lav terskel før du bryter, kontakter krisesenter eller annet du oppfatter som for drastisk. Jeg er sikker på at du kan finne mange som har vært i din situasjon der.

Går faktisk an å juge litt til han, si du skal å handle, trene besøke mora di eller hva som helst om du skulle bestemme deg for å prøve det. Eller noe annet.

Legg meg gjerne til her hvis du vil snakke med meg. Jeg har ingen løsning men mange forslag. Er litt av og på internett så vet du det om du ikke skulle få noe svar med det første.

Høres ut som du er på vei til noe bedre, det gjør meg glad. Det kommer til å gjøre deg glad også :)

Lykke til.

Hei!
Vet det er en stund siden dette ble skrevet med hvordan gikk det med deg?
Hva valg tok du?

Hei. Jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hva som har skjedd, og om hvordan jeg har det nå. Først av alt, jeg kom meg ut at forholdet, og jeg har det mye bedre! Det var tøft, og til tider er det fortsatt tøft, men jeg er ute, det er det viktigste. I midten av juni i fjor så var det så ille at når jeg ser tilbake på det så blir jeg skremt. Det var så ille at jeg husker jeg lå i senga, men var redd for å sovne, i tillfellet han skulle komme inn på soverommet (han sov i stua) jeg var livredd. Etter at jeg sa at dette ikke går lenger, så gikk ting i rekord fart, og han skulle komme meg i forkjøpet og pakket tingene sine og dro. I etterkant har han vridd alt og snudd alt til at han er et offer og jeg er... ja egentlig sier han at jeg er alt annet enn et menneske. Nå bor jeg et annet sted, og han vet ikke hvor jeg bor. Jeg har tatt sikkerhets tiltak som kamera ved døren, og andre tiltak. Å komme seg ut var utrolig tøft, og uten hjelp fra venner, familie, krisesenter, psykolog, og andre så hadde jeg ikke klart det, jeg er så takknemlig for all støtte og hjelp fra folk rundt meg, kjempe viktig. Jeg har ennå problem med selvfølelsen og konsentrasjonsvansker etter dette, samt at jeg er fortsatt redd og han har litt makt over meg ennå, så det må jeg jobbe med. Men jeg har fått livet mitt tilbake!

Wow, kjære deg!
Jeg syns du skal være utrolig stolt av deg selv som klarte å komme deg ut av dette. Det er et krafttak som må til, men det har du klart!! Historien din gir meg perspektiv, så takk for det.

Ta vare på deg selv!

Jeg får så utrolig vondt av å lese, fordi jeg vet så godt hvordan du har det. Jeg har det på akkurat samme måten, og har dessverre hatt det hele livet. Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg kunne gjøre for at du skulle ha det bedre...

Det er veldig lett å si "kom deg vekk" eller "slå opp", men jeg vet så godt at det ikke er sånn det funker... Ønker deg masse lykke til!! Jeg heier på deg!!! <3

Får klump i magen. For du er ikke alene! Det du skriver kunne vært hjemme oss meg.

Tusen takk for tilbakemeldinger Jente2525, martedep og Poeapoea :) Jeg er utrolig glad for alt dere skriver:) Å være i et psykisk voldelig forhold er utrolig vanskelig, det å komme seg ut var utrolig vanskelig og tøft. Men mest av alt var det å komme seg ut helt nødvendig. Jeg hadde strukket meg så langt og så lenge, mye mer enn det som var bra for helsa, og merket fysiske plager og endringer på kroppen min. Jeg var heldig og fikk masse hjelp. Og hadde et støtteapparat rundt meg da jeg kom ut av det, det var enormt viktig.

Noe av det som hjalp meg i hverdagen når jeg måtte forholde meg til min mann, var noe jeg fant på nettet. Jeg leste og tilegnet meg kunnskap om de forskellige teknikkene for manipulering. På den måten klarte jeg mange ganger å distansere meg fra å få manipuleringen helt inn på kroppen. Jeg kunne plukke ut når han brukte hvilken teknikk. Det ble litt sånn: aaaahhh akkurat! Det er sånn det føles å bli utsatt for den og den teknikken. Det er en måte å overleve på, men for meg var det ingen langvarig løsning.

Jeg tenker at vi mennesker skal ikke ha det sånn, vi fortjener berdre enn å bli manipulert, truet, hånet og psykisk nesten utslettet.

Nå har jeg det bedre, jeg puster, jeg gjør ting jeg har lyst til. Det går framover, selv om jeg sliter noen ganger.

Det er håp, det er hjelp og vi fortjener å ha det bedre.

Sender varme og omsorg tilbake til dere :)
Ps. Hvis noen vil sende mer privat melding, så gjør gjerne det .