Jeg visste allerede etter 4 måneder at mitt daværende forhold var usunt. Min ex ga meg konstant skyldfølelse og ansvar for hans følelser. Han holdt det over hodet mitt at han kom til å skade seg/ruse seg/ta livet sitt dersom jeg ikke var der for han. Det er grusomt å kjenne på.

Jeg ble manipulert og kontrollert i alt jeg gjorde. Han løy konstant til meg og vridde på ting jeg sa så jeg skulle føle meg dårlig. Ordene han sa lignet mer på noe du ville hørt fra en mobber.

Du er lat, stygg, uansvarlig, kjedelig, ødelagt, ikke god nok. Det spinner fortsatt i hodet på meg. Det var ikke bare psykisk. Han holdt meg nede, inntil veggen. Dro meg i huden, i håret og rundt håndleddene. Jeg ble dyttet og var vitne til at han skadet seg selv foran meg flere ganger.

Det var enda verre enn om han gjorde noe mot meg. Personlig har jeg vist lite til null reaksjon på hva folk gjør mot meg, men når han latet som han skulle ta livet sitt kun for å straffe meg, var jeg traumatisert. Til tross for alt dette, lot jeg det fortsette i over et år. Mange rundt meg spør fortsatt hvorfor jeg ikke gikk før.

Det er vanskelig å forklare. Det er noe kun de som har opplevd det virkelig kan skjønne fult ut. Man blir hjernevasket, og føler seg for sliten og sårbar til å gjøre noe med det. Kjærlighet kan være helt fantastisk, men når kjærligheten er betinget, er det ikke sunt.

Jeg elsket han til tross for alt, uansett hva som skjedde. Jeg ga mitt alt for oss, og mistet meg selv i prosessen. Han forventet mer av meg enn jeg klarte, og ga ingen forståelse for at jeg hadde mine egne ting å ta tak i.

Når jeg til slutt klarte å gjøre det slutt for godt, følte jeg meg mest tom. Det er som regel to reaksjoner man kan ha etter et sånt forhold tar slutt. Noen går rett tilbake på banen og bruker usunne vaner som alkohol, fest og sex for å døyve/unngå smerten.

Andre blir mer innesluttet, distansert og redd for å skape nye kontakter. De kan bli redd for fysisk berøring, og føle seg som en byrde. Det finnes så klart flere versjoner av dette, og de kan gå litt inn i hverandre. Jeg føler mest på den andre beskrivelsen, men jeg har vært innom det med alkohol og andre usunne vaner.

Det som er viktig er å ta tak i dette før det blir en livsstil. Et brudd i seg selv er kjempevondt, men å i tillegg oppleve etterfølgeren av et forhold hvor man ble misbrukt av den man var så glad i, kan føles uoverkommelig.

Mine råd til deg som kanskje kjenner deg igjen er å være med mennesker som får deg til å føle deg god nok. Om du ble tvunget til å redusere kontakt med flere av de under forholdet, ta opp den kontaktet nå. Fokuser på deg selv og venner som behandler deg bra. Snakk om det. Jo mer du snakker om det med folk fra utsiden, jo lettere er det å akseptere det selv.

Det var ikke din feil. Du gjorde ditt beste, og du fortjener bedre. Finn noe du kan gjøre for å fokusere på deg selv. En aktivitet, utdanning, jobb, reise. Noe som kan holde deg gående mens du gjennomgår dette. Skriv gjerne ned tankene dine, og hvordan du føler deg fra dag til dag.

Du må ikke dele det med noen, men bare bruke det som en slags terapi for deg selv. Ta vare på deg selv. Du er den eneste som kan styre ditt liv fult ut, og du velger hvem du vil være.

Spis godt, få nok søvn, og tillat deg selv å føle. Det er en del av å være menneske. Kanskje ta en kveld hvor du bare ser på serie, tar et boblebad, går en tur, lag deg noe godt å spise, ha hjemmespa.

Disse aktivitetene er din «you-time». Hvis du ikke tar vare på deg selv, vil du til slutt miste evnen til å være der for andre. Du kommer igjennom dette. Det tar tid, men det vil bli bedre. Jeg vet det føles veldig ensomt og sårt nå, men hjerte vil leges med tid.