Jeg har aldri ansett plattformer som disse behjelpelig. Jeg har benyttet meg av samtlige tjenester, men varigheten er kort. Det krever ofte noe jeg mangler i realiteten, noe jeg ikke kan få fra digitale fora.

En barndom preget av sykdom, mobbing, ensomhet og psykisk vold hjemme har strippet meg for mulighetene for en primær og sekundær sosialisering. Altså har jeg fått liten erfaring med relasjon- og nettverksbygging hjemme, i barnehagen og barneskolen. Livet mitt har stort sett bestått av "single player" dataspill, bøker, film, TV og tegning; aktiviteter som ikke krever en motpart. Foruten det har jeg levd mye på gaten, da mamma kastet meg ut perioder om gangen etter voldsomme krangler. Hun ble lei de problemene som kom som resultat av mobbingen, selv etter mobbingen var over.

Manglende sosiale erfaringer og ferdigheter har ikke gjort meg innesluttet, tvert imot. Jeg er glad i møte med andre, og elsker å være sosial. Eller, jeg er redd for alternativet; redd for å være alene. Manglende sosiale ferdigheter gjør det derimot vanskelig å være sosial. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller hva jeg skal gjøre. År uten sosial erfaring har gjort det vanskelig, nærmest umulig, å etablere vennskap. Det er ingen som kontakter meg og ingen å kontakte, og, hvis jeg kommer meg ut, blir alt kortvarig. Om ikke jeg er helt alene, fordi andre har nok med seg og sitt. Jeg prøver nemlig å komme meg ut, engasjere meg i ulike verv, men det ender ofte i ensomhet likevel.

Dette har påvirket andre instanser: akademisk, psykisk og fysisk. Jeg klarer så vidt å fullføre studiene; bruker mye lengre tid på universitetsgraden enn normert. Å bo i kollektiv er blitt nesten umulig, og jeg anser meg nå som kastet ut. Et nytt kollektiv vil bare flytte problemet; bolig alene gjør meg redd.

Som et resultat av barndommen - noe jeg kanskje burde ha nevnt først - har jeg utviklet borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg har ikke diagnosen, da jeg ikke klarer tanken på profesjonell hjelp, men symptomene passer meg helt. Jeg har ekstreme humørsvigninger som kan skifte på få minutter, kronisk tomhet, ekstrem redsel for å bli forlatt, følelse av å bli forlatt, intense og kortvarige forhold og stadige identitetskriser.

Jeg har null tro på behandling, mye fordi det ikke er en sosial tilnærming til det. Jeg har vært til psykolog, innlagt og vært i konstant kontakt med helsepersonell i 15 år, og de tilbyr aldri det jeg trenger. For når psykologtimen er over, må jeg fortsatt forholde meg til det livet jeg lever og de personene som sårer meg; når jeg ringer krisetelefonen til legevakten minnes jeg på at det er de eneste jeg har kontakt med.

Jeg har prøvd å ta mitt eget liv, på regulær basis siden jeg først ytret et ønske som åtteåring. Nå er jeg 23, og ser intet håp. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg egentlig vil leve, at det må være en grunn til at jeg ikke har klart å begå selvmord ennå, men jeg finner ikke en grunn om jeg så prøver. Jeg sliter for mye med traumer, med personlighetsforstyrrelse, sosialt, akademisk. Alt er innviklet.

Jeg har det som deg på veldig mange måter. Kjente meg igjen i det du skrev, så kom jeg til avsnittet der du nevnte borderline og da forstod jeg hvorfor.

Jeg er enig med deg at psykologtimer alene ikke fungerer for behandling. Oh no, men tilbyr de ikke gruppebehandling der du bor??? Det er jo der man får lære hvordan å takle ulike situasjoner. Hvis de ikke tilbyr dette kan DPS hos deg like gjerne legge ned (overdrivelse på en borderline kind of way, du forstår håper jeg). Uansett, hvis de ikke tilbyr gruppebehandling anbefaler jeg deg å søke hjelp i en annen kommune som tilbyr dette. Jeg begynner i behandling snart.

Hvis du vil snakke mer med meg, send meg en melding. Skulle likt å bli kjent med andre som sliter med det samme:) Jeg er ei jente på 27 som måtte trygle kommunen om å utrede meg uten at jeg ble tatt på alvor. Nå derimot forstår de! Jeg måtte virkelig ta dem. Foruten om dette har jeg også brukt MYE lenger tid enn normert på studier og skal fortsette på graden min nå, i håp om å fullføre - endelig. Og jeg leier, har IKKE kjæreste - funker faen ikke i forhold, hater å være alene, men gjør det likevel og har per i dag ingen venner (ingen jeg kan ringe og spørre om å møtes). Alle bor enten langt unna eller vi har sklidd fra hverandre. Det var litt om meg og mitt "elendige" liv. Prøver å holde motet oppe, men tror jeg snart møter bunnen. Har heldigvis en katt jeg tar vare på.

Håper på å høre fra deg.

Hei! Beklager at jeg ikke har svart før nå. Jeg gav litt opp. Dessuten har jeg litt lite å si, annet enn at nå er jeg kastet ut fra boligen jeg leier. Jeg har ingen venner, ingen kjæreste, ingen seksuell eller romantisk erfaring og ingen katt å ta vare på (hah!). Jeg flytter dog snart inn i et kollektiv med to hunder, så det hjelper forhåpentligvis litt. Ellers strømmer minnene om hva jeg ikke har klart på, hva jeg har prøvd på og sinnsuttrykkene. Jeg er veldig, veldig sliten.

Jeg har deltatt på gruppeterapi i to anledninger, men blir trigget av andres problemer. Eller, jeg trigges av alt de opplever og har opplevd til tross for lidelsene de måtte ha.