Ser det er mange som er i samme situasjon som meg. Slitsomt å ikke få hjelp til å komme videre i livet. For syk til spesialist-behandling og for frisk for DPS. Når en da står uten behandler pga lange ventelister blir ting mildt sagt kaotisk.

Hva gjør en for å få fremskritt og komme seg videre? Hvordan skal man lære seg å leve et best mulig liv når det ikke finnes noen som kan veilede og hjelpe?

Og hvorfor er det slik at at alt måles i penger og budsjettene må overholdes for alt i verden? Tenker da på situasjonen på DPS. Der alle skal få 3 ukers behandling. Etter utsjekk så kan en få inntil 12 timer poliklinisk hos DPS - der en møter uskolerte fastleger, vikarer og gjennomtrekket er så stort at en bytter behandler minst 4 ganger per år. De har også fastleger som er i praksis for å bli fastlegespesialist men som ikke kan noe om traumer eller hvordan man behandler traumer.

For frisk? Hvem er for frisk? Han som ikke fikser livet sitt pga ptsd, angst og depresjoner? Han som sitter bak løste dører og med lukkede gardiner fordi angsten er så høy og ingenting hjelper? Eller er det kanskje han som ikke har vært i stand til å gjøre selv de enkleste ting - verken på hjemmebane eller i jobbsammenheng og derfor er tvunget til en hverdag på AAP? Er man virkelig frisk når man ikke har noe nettverk fordi man ikke klarer å forholde seg til andre mennesker? Og de få gangene noen nye flytter inn i blokka og forsøker å bli kjent med naboene så avviser man dem fordi en ikke kan og vet hvordan man skal forholde seg til andre mennesker?

Men når man søker om plass hos spesialister eller søker innleggelse hos behandlingssteder som er særlig egnet for våre lidelser - ja da er man for syk.

En må jobbe med seg selv sier DPS. Men hva faen - vi jobber livet av oss uten å klare å finne en løsning. Hver eneste dag er en kamp. Er dette dagen vi gir opp, eller finner vi styrken til å se ennå en ny dag? En ny dag fylt med angst, flashback, dødsønske og et virkelig intenst ønske om å bli hørt. Bli sett. At noen som faktisk kan bidra positivt faktisk dukker opp.

Ja jeg vet at det ikke skjer av seg selv. Og i mange år nå har jeg forsøkt å finne den eller de som kan hjelpe. Men nei - på DPS der tror både miljøarbeidere, psykiatriske sykepleiere og psykologer at pasientene søker et fristed. At pasienter ønsker å være der primært for å få 4 måltider om dagen - nærmest som på hotell. Og når tre uker er gått (21 døgn) så har en i realiteten kun tilbrakt 14 døgn på DPS. De resterende 7 har man vært på "permisjon" som de kaller det. Jeg velger å kalle det barberte budsjetter og ønske om tom avdeling i helgene slik at de sparer kostnader.

For hvorfor skal en kjeppjages hjem til sitt private helvete hver helg? Vi lever i det helvete alle andre dager i året. Og når vi kommer tilbake på DPS så er vi så slitne etter en helg med angst, flashback og evt. selvmordstanker at halve neste uke er fullstendig ødelagt fordi en er så tom for energi at en ikke klarer å motta behandling. En blir taus og innesluttet i gruppene, fordi i hodet er det bare kaos. Men når 21 døgn er gått, ja da skal vi ut og møte verden. For vi er så friske at.

3 uker har da ikke hjulpet en dritt. For realiteten er at de ikke hjelper oss - de hever lønna si.. På enklest mulig måte. Og avdelingsleder kan med stor bravør fortelle sine sjefer hvor flink hxn har vært som har klart å kutte i personalutgiftene i forhold til budsjett. Og slike "gode" sjefer - de får opprykk. Og kommer snart høyere opp i systemet. Hvor de kan fortsette sine ugjerninger.

Og de stakkars ansatte som er der for å gjøre en god jobb, de motarbeides av ledelsen, avdelingsleder og alt daukjøttet som henger på pauserommet. Vi (pasienter) vet hvem de hjertekjære ansatte er. Men vi ser også at de kjemper mot vindmøller. For de som yter i sitt arbeide de er i mindretall. Og de hjertegode de har også en annen motvekt. Bøllene. Halv og hel psykopatene av noen ansatte som elsker å tråkke på pasienter for å føle seg bedre. De finner seg vei inn til de aller fleste psykiatriske avdelinger. De er heldigvis ikke så mange men pasientene vet hvem de er. Og psykopatene jobber for å gjøre behandling og hverdagen på avdelingen så vanskelig som mulig. Men de er flinke og. Flinke til å se an hvem de herjer med og hvem de ikke fornedrer. De gir seg ikke i kast med de sterkeste pasientene, nå tenker jeg mentalt og ikke fysisk. Og de jobber helst i skjul men kan også opptre i små team om de finner hverandre. Om de ser at de har en gruppe (terapi) med bare svake psyker så kan de godt kjøre hele gruppen ned i dritten i løpet av 45 minutter. Slik at resten av dagen er ødelagt og nattesøvn er umulig. Klarer de det ikke på en gruppe så tar de ikke fem øre for psyke deg ned feks i korridoren eller på et fellesrom om ingen andre ser det eller de vet det bare er svake der.

Og mitt i all dritten så er vi enten for friske eller for syke til få hjelp. Og den lille biten av hjelp vi får er vi for utkjørte, slitne og nervøse til å klare å omsette i praksis. Hvor lenge klarer vi å vente på en bedre morgendag?

Hva koster det å gjøre alt halvhjertet? Hvor kostbart er det ikke for samfunnet at alle oss "svingdør-pasienter" ikke blir grundig nok behandlet slik at vi kommer tilbake til arbeidslivet. Det er stadig korte opphold på institusjon. Det er AAP, sykepenger eller uførepensjon. Det binder opp tid og ressurser hos NAV, fastleger, legevakten og vi koster samfunnet enorme summer. Samtidig så er vi en ressurs. En ressurs som holder liv i en psykiatritjeneste som ikke fungerer. Takket være oss finnes det hundrevis om ikke tusenvis av stillinger på landsbasis. Der folk hever lønn. Legg merke til det - de hever lønn. De behandler ikke. Vår sykdom er det som gjør jobbene trygge. Så hvorfor skulle de ville behandle oss korrekt over lang tid? Nei la oss være kasteballer og pariakaste. La oss bli stigmatisert og forulempet. La storsamfunnet sukke og bære seg over at vi snylter på samfunnet. Storsamfunnet de tar jo feil. Fordi vi bidrar. Vi bidrar til vekst i Norges viktigste industri. Offentlig sekter. Vi sikrer fremtidig vekst og garanterer at arbeidsplasser består.

Personlig så tror jeg at om det fantes langtidsplasser - da mener jeg langtidsplasser. Feks 1-2 år, så tror jeg mange av oss kunne blitt stabilisert nok til at vi var mottakelige for behandling. .Og kanskje vi da kunne klart i fikse hverdagen, søvn og redsler slik at vi kunne bidratt i samfunnet. Klart rutiner, gått på jobb. Fått en lønnsslipp hver måned. Hatt kollegier, lønningspils og feriepenger. Gledet oss til sommerferien eller en hyggelig tur på by'n med de fra jobben.

Men nei - vi skal leve som levende døde. Vi skal holdes nede slik at vi kun klarer det aller mest basale. Få i oss nok næring og væske til å klare å stå i all dritten. vi får beskjed om bruker styrt innleggelse, eller avtalt innleggelse. Og fagfolkene dingler dette som gulrot foran oss. Om du bare klarer 4 måneder til - ikke gi opp. Ikke ta livet ditt.Det blir bedre For om 4 måneder så skal du få en hel uke på DPS. Og DPS er jo vår belønning, vår ferie og vårt fristed. Men behandlingssted. Nei.


Alt jeg ønsker er å bli stabil nok til fungere såpass at jeg kan gå på jobb. At jeg kan være en person mine sjefer og medarbeidere kan stole på. Være en som de vet kommer til riktig tid. Alt jeg ønsker er å kunne bidra med mitt. Få tilbake såpass av selvrespekt at jeg kan møte blikket til andre mennesker. Hvorfor kan ingen hjelpe meg?

Splittet følelsesliv og jeg lever baade i fortid og naa tid.Vanskelig aa forklare, men det har med traumer aa gjøre.

Det er lenge siden jeg startet denne linken. Det har vært mye flott og lese. Det Locoidum beskriver kjenner jeg igjen, bortsett fra "Hjelpeapparatet" bedre kjent som mishandlere.
Hva gjør man når alt er prøvd, alle ideer til et bedre liv, er levd ut, all behandling prøvd, alle stener snudd. Det finnes ikke hjelp å få. Selv lærte jeg midt i livet å hate og frykte psykiatrien, så jeg tør ikke møte dem. Jeg er heller ikke lengre motivert til at de skal få herje mer med meg. Jeg har hatt så sterk tro på at jeg en dag skulle få hjelp. Jeg har latt vær å begå selvmord for å få oppleve dette. Jeg har stelt pent med meg selv og lagt alt til rette for meg selv på best mulig måte, for å stå oppreist når "hjeplen" kom. Men hjelpen kom aldri, livet mitt har aldri startet. Jeg har aldri hatt det godt, jeg har aldri følt følelsen "å være glad i" jeg kjenner ikke lengre glede. Jeg ber hver dag om at denne dagen skal bli min siste. Jeg har overhodet ikke noe nettverk fordi jeg ikke makter relasjoner, spesielt ikke til "de nærmeste". Jeg ser tilbake og tenker at hadde jeg visst at du kunne leve et helt liv i Norge uten å få hjelp for de skader barndommen din gav deg, hadde jeg foretrukket "å bli skutt på stedet".
Hver dag har vært en kamp, og hver kamp har vært forgjeves. For jeg er ikke blitt sterkere, men er blitt klort opp på innsiden og VET at dette ikke er levelig på ubestemt tid. Spørsmålet mitt er? Hvor er hvilehjemmet for Norges virkelige veteraner, de små frontkjemperne, som ikke kunne annet enn å marsjere videre for hvert slag de opplevde. For det er sant som Locoidum sier. Vi er enten for syke eller for friske til å få hjelp. Nettopp fordi vi fikk lidelsen inn med morsmelka, og ikke har noe "før og etter" men kun et "alltid".

Har ikke ord...

Jeg trur jeg har PTSD men har aldri vært med en fagperson lenge nok til at de har kjent med. Sliter med akutt meningstap, alt bare føles meningsløst, jeg mister da interesse for alt og alle og må skrive ned meningen med livet. Relasjoner er vanseklelig. Nå går jeg på medisiner, men gjør jeg ikke det kan jeg sove i gj.snitt 3 timer per dag i 3 uker, eller sove 15 timer hver dag. Et følelsesliv uten sidestykke, men på stabiliserende får jeg verken flashback eller så mye annet. I samme slengen mister man liksom identiteten sin. Jeg vil derfor slutte på det men gleder meg ikke til å døgne få kramper og være kvalm.

Jeg har dissosiasjon og splittelse. Sansynligvis også PTS. Ustabilt følelsesliv, rare tanker, merkelige drømmer, nummenhet, vondt i hodet, problemer med å sette grenser mm. Det eneste som er normalt ved meg er at jeg er en god mamma og har et normalt forhold til mat. Jeg er åpen for at andre tar kontakt og har også vurdert modum men det virker veldig skummelt. Har opplevd flere traumer og fungerer / ikke fungerer i hverdagen som flere beskriver over her. Manglende indre trygghet og problemer med å stole på andre. Er relativt velfungerende på utsiden med unntak av at jeg for tiden er arbeidsløs. Skriv gjerne mer om modum. ER det noen her inne som har blitt helt friske etter å ha fått hjelp?

Vi bærer vel alle på en "ballast" fra barndom og oppvekst som preger livet vårt. Jeg er en av dem som nok vokste opp i 1950 årene som "vanskjøttet" barn Det setter spor i følelseslivet ( Ensomhet, savn og lengsler) som det nok bare er spesialister eller dem som har opplevd noe lignende som kan forstå. Selv om det følger mye ensomhet med dette, så er det nok ikke i nærheten av det dere skriver om. Det er virkelig vondt å lese. Dere skriver om psykologer som må ha spesiell kompetanse osv.

Spørsmålet mitt er. Kan en god venn være til hjelp? Hva ville den beste hjelpen fra en god venn være?

Det høres kanskje dumt ut, men dere er "spesialister" på området, og det hadde vært veldig fint å vite hva som ville "varmet" sjelen.

Vet ikke om du er her inne og leser på tråden din nå. Men jeg ser at du er ca. på samme alder som meg, du virker intelligent og reflektert, og er flink til å ordlegge deg. Jeg er også enig med deg i en del av det du skriver.....men jeg kunne tenke meg at vi ble venner her, og kunne sende meldinger privat til hverandre. Kanskje vi kan hjelpe hverandre litt? Jeg har ingen tro på at noen kan løse andres problemer fullt og helt, men jeg tror likevel det er mulig å støtte og hjelpe hverandre såpass at livet kan føles mer meningsfullt og gi litt glede......

Hei alle dere andre med PTSD.

Jeg er psykolog, 57 år, og har i alle år brukt min intelligens til å mestre og undertrykke mine "rare" og skambelagte PTSD symptomer. Å lese innleggene til dere andre gir et så mye bedre og mer presist bilde av hva PTSD er enn å lese all verdens faglitteratur. Takk!
Jeg setter også stor pris på beskrivelsene av hvor vanskelig PTSD er å behandle, og delingen av erfaringer med dårlige terapeuter. Jeg håper at jeg i mitt arbeid ikke har skadet klienter alvorlig med min inkompetanse og manglende evne til å forstå.
Jeg opplever at hva som er god PTSD behandling mye mer er et spørsmål om makt, makt hos legemiddelindustri og makt på universiteter, enn på hva som hjelper i det konkrete liv. Hvis behandlingen ikke hjelper så er det deg, ikke behandlingen eller behandleren det er noe i veien med. Er det mulig å etablere organiserte brukererfaringer som en motkraft mot dette?
Var i telefonisk kontakt med Modum i dag. Inntrykket mitt er klart at de ønsker å selektere de friskeste pasientene for å få så gode behandlingsresultater som mulig slik at de kan rettferdiggjøre det voldsomme pengeforbruket de har pr. pasient.
Er det interesse for "uvanlige behandlinger" av PTSD så vet jeg litt om dette, teoretisk og i praksis.

Hei Schopenhauer!

Hva mener du med "uvanlige behandlinger" av PTSD?

(Jeg har lest Schopenhauerkuren : ))

Hei, jeg har blitt retraumatisert og arbeidsledig. Jeg kan derfor gi gratis terapi. Min hovedorientering er coherens terapi, men jeg har mer i verktøykassa.


Hei.
Innlegget er redigert, da vi ikke tillater personlige opplysninger, mob.nr eller annet på Forum. Dersom det ønskes, så kan man benytte vennetjenesten.

Mvh Admin.

Victor99 og Shopenauer er samme person

Hei!
Takk for at jeg fant dette forumet og denne tråden her !!
Har søkt om traume behandling på Modum bad. Vurderte lenge før jeg turte å søke. Har utallige terapi timer og forskjellige former for behandling.
Har hatt en traumatisk barndom med vold, rus og seksuelt misbruk...Ble rusavhengig, ble rusfri...er det fortsatt, men måtte gjennom operasjoner, og traumene dukket opp igjen....det gjør de stadig, og i forskjellige situasjoner...
Jeg klarer ikke intimitet og forhold. Sliter med tilitt, og masse greier.
Ble overrasket da jeg fikk avslaget. Fikk først beskjed at jeg måtte gjennom DPS, men det er på en måte et nytt overgrep for meg. Min forrige runde der var ikke positiv. Så da jeg fikk kontra beskjed om at jeg ikke trengte de i ryggen, så var jeg så tjukk i hode at jeg sa det i min samtale på DPS.
Jeg ønsker heller å bruke SMI, etter et eventuelt opphold på Modum, dvs etter oppholdet der. Er tryggere på SMI, føler at jeg blir tatt på alvor og trenger ikke å forklare så mye der. På toppen av det hele har jeg en ny fastlege som ikke vet så mye om meg, men de har jo journaler... Har lyst på et intimt og ærlig forhold til en mann, men kjennet at jeg har mye å jobbe med....er en godt voksen dame.....finnes det klage muligheter.?..Har ikke lest avslaget selv, da jeg for tiden ikke er i Norge.....føler meg veldig alene nå.......
Hater avvisning og avslag !!!!!

Hei, jeg har også ptsd,kjenner igjen det dere skriver.Syntes det var en lettelse å få diagnosen. Måtre flytte fra alt jeg hadde og hjem til foreldrene, men man følee man ikke blir taty godt i mot. Trenger noe fra systemet til å hjelpe meg. Det er så tungt og vanskelig! Er veldig vaar for lyder og til tider ganske ofte setter jeg meg selv i en tragisk hendelse. Har traumer fra barndommen.Har hjernen på plass men noen ganger så mister man kontroll på seg selv og får stressfaktor til tusan. Svetter, skjelver, høy puls, uten matlyst, går å tenker så mye at hode får heteslag. Tenker og tror at noen skal ta meg og når det er på det værste så hører jeg motorsykkel lyder og biler selv om det ikke er der... Er lei av å hele tiden være der for andre og føler meg mange ganger brukt. Jeg sluttet å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Blir bare en belastning for samfunnet. Greie ikke å jobbe og føler jeg lever i frykt hele tiden. Angst, sosial-angst, paranoid.. Føler at verden er i mot meg.

På en måte var det en lettelse å finne denne tråden - å se at flere opplever det samme og at man ikke er alene i verden om å ha det slik. Samtidig blir jeg redd av å lese hvor lenge mange har slitt for å bli bedre - og fortsatt ikke har kommet dit. Hvor mange som har, som meg selv, forsøkt alt vi har funnet av råd og tips og "hjelp" og terapi, uten at det har gjort livet stort bedre. Blir så redd for at det skal være slik for alltid - det er den verste tanken. Det orker jeg bare ikke.

Har selv fått diagnosen og har slitt med det i flere år. Etter lang tid hos ulike behandlere (fordi alle skulle slutte eller bytte jobb på noe tidspunkt) ga de til slutt opp. Sa de ikke hadde mer og tilby, og at jeg måtte "jobbe litt på egenhånd". Kjenner fortsatt smerten i brystet når jeg tenker på de ordene. Jeg har ikke gjort annet enn å jobbet, og kjempet, på egenhånd hele livet. Er så sliten. Ser ikke toppen av denne trappen.

Hadde satt pris på å komme i kontakt med andre med PTSD. Bare det å utveksle tanker og erfaringer hadde vært så fint. Så ta gjerne kontakt den som vil.