
Forfatter
Melding

Locoidum
For frisk til hjelp men for syk til behandling?
juni 13 2015 - 22:05
Hva gjør en for å få fremskritt og komme seg videre? Hvordan skal man lære seg å leve et best mulig liv når det ikke finnes noen som kan veilede og hjelpe?
Og hvorfor er det slik at at alt måles i penger og budsjettene må overholdes for alt i verden? Tenker da på situasjonen på DPS. Der alle skal få 3 ukers behandling. Etter utsjekk så kan en få inntil 12 timer poliklinisk hos DPS - der en møter uskolerte fastleger, vikarer og gjennomtrekket er så stort at en bytter behandler minst 4 ganger per år. De har også fastleger som er i praksis for å bli fastlegespesialist men som ikke kan noe om traumer eller hvordan man behandler traumer.
For frisk? Hvem er for frisk? Han som ikke fikser livet sitt pga ptsd, angst og depresjoner? Han som sitter bak løste dører og med lukkede gardiner fordi angsten er så høy og ingenting hjelper? Eller er det kanskje han som ikke har vært i stand til å gjøre selv de enkleste ting - verken på hjemmebane eller i jobbsammenheng og derfor er tvunget til en hverdag på AAP? Er man virkelig frisk når man ikke har noe nettverk fordi man ikke klarer å forholde seg til andre mennesker? Og de få gangene noen nye flytter inn i blokka og forsøker å bli kjent med naboene så avviser man dem fordi en ikke kan og vet hvordan man skal forholde seg til andre mennesker?
Men når man søker om plass hos spesialister eller søker innleggelse hos behandlingssteder som er særlig egnet for våre lidelser - ja da er man for syk.
En må jobbe med seg selv sier DPS. Men hva faen - vi jobber livet av oss uten å klare å finne en løsning. Hver eneste dag er en kamp. Er dette dagen vi gir opp, eller finner vi styrken til å se ennå en ny dag? En ny dag fylt med angst, flashback, dødsønske og et virkelig intenst ønske om å bli hørt. Bli sett. At noen som faktisk kan bidra positivt faktisk dukker opp.
Ja jeg vet at det ikke skjer av seg selv. Og i mange år nå har jeg forsøkt å finne den eller de som kan hjelpe. Men nei - på DPS der tror både miljøarbeidere, psykiatriske sykepleiere og psykologer at pasientene søker et fristed. At pasienter ønsker å være der primært for å få 4 måltider om dagen - nærmest som på hotell. Og når tre uker er gått (21 døgn) så har en i realiteten kun tilbrakt 14 døgn på DPS. De resterende 7 har man vært på "permisjon" som de kaller det. Jeg velger å kalle det barberte budsjetter og ønske om tom avdeling i helgene slik at de sparer kostnader.
For hvorfor skal en kjeppjages hjem til sitt private helvete hver helg? Vi lever i det helvete alle andre dager i året. Og når vi kommer tilbake på DPS så er vi så slitne etter en helg med angst, flashback og evt. selvmordstanker at halve neste uke er fullstendig ødelagt fordi en er så tom for energi at en ikke klarer å motta behandling. En blir taus og innesluttet i gruppene, fordi i hodet er det bare kaos. Men når 21 døgn er gått, ja da skal vi ut og møte verden. For vi er så friske at.
3 uker har da ikke hjulpet en dritt. For realiteten er at de ikke hjelper oss - de hever lønna si.. På enklest mulig måte. Og avdelingsleder kan med stor bravør fortelle sine sjefer hvor flink hxn har vært som har klart å kutte i personalutgiftene i forhold til budsjett. Og slike "gode" sjefer - de får opprykk. Og kommer snart høyere opp i systemet. Hvor de kan fortsette sine ugjerninger.
Og de stakkars ansatte som er der for å gjøre en god jobb, de motarbeides av ledelsen, avdelingsleder og alt daukjøttet som henger på pauserommet. Vi (pasienter) vet hvem de hjertekjære ansatte er. Men vi ser også at de kjemper mot vindmøller. For de som yter i sitt arbeide de er i mindretall. Og de hjertegode de har også en annen motvekt. Bøllene. Halv og hel psykopatene av noen ansatte som elsker å tråkke på pasienter for å føle seg bedre. De finner seg vei inn til de aller fleste psykiatriske avdelinger. De er heldigvis ikke så mange men pasientene vet hvem de er. Og psykopatene jobber for å gjøre behandling og hverdagen på avdelingen så vanskelig som mulig. Men de er flinke og. Flinke til å se an hvem de herjer med og hvem de ikke fornedrer. De gir seg ikke i kast med de sterkeste pasientene, nå tenker jeg mentalt og ikke fysisk. Og de jobber helst i skjul men kan også opptre i små team om de finner hverandre. Om de ser at de har en gruppe (terapi) med bare svake psyker så kan de godt kjøre hele gruppen ned i dritten i løpet av 45 minutter. Slik at resten av dagen er ødelagt og nattesøvn er umulig. Klarer de det ikke på en gruppe så tar de ikke fem øre for psyke deg ned feks i korridoren eller på et fellesrom om ingen andre ser det eller de vet det bare er svake der.
Og mitt i all dritten så er vi enten for friske eller for syke til få hjelp. Og den lille biten av hjelp vi får er vi for utkjørte, slitne og nervøse til å klare å omsette i praksis. Hvor lenge klarer vi å vente på en bedre morgendag?
Hva koster det å gjøre alt halvhjertet? Hvor kostbart er det ikke for samfunnet at alle oss "svingdør-pasienter" ikke blir grundig nok behandlet slik at vi kommer tilbake til arbeidslivet. Det er stadig korte opphold på institusjon. Det er AAP, sykepenger eller uførepensjon. Det binder opp tid og ressurser hos NAV, fastleger, legevakten og vi koster samfunnet enorme summer. Samtidig så er vi en ressurs. En ressurs som holder liv i en psykiatritjeneste som ikke fungerer. Takket være oss finnes det hundrevis om ikke tusenvis av stillinger på landsbasis. Der folk hever lønn. Legg merke til det - de hever lønn. De behandler ikke. Vår sykdom er det som gjør jobbene trygge. Så hvorfor skulle de ville behandle oss korrekt over lang tid? Nei la oss være kasteballer og pariakaste. La oss bli stigmatisert og forulempet. La storsamfunnet sukke og bære seg over at vi snylter på samfunnet. Storsamfunnet de tar jo feil. Fordi vi bidrar. Vi bidrar til vekst i Norges viktigste industri. Offentlig sekter. Vi sikrer fremtidig vekst og garanterer at arbeidsplasser består.
Personlig så tror jeg at om det fantes langtidsplasser - da mener jeg langtidsplasser. Feks 1-2 år, så tror jeg mange av oss kunne blitt stabilisert nok til at vi var mottakelige for behandling. .Og kanskje vi da kunne klart i fikse hverdagen, søvn og redsler slik at vi kunne bidratt i samfunnet. Klart rutiner, gått på jobb. Fått en lønnsslipp hver måned. Hatt kollegier, lønningspils og feriepenger. Gledet oss til sommerferien eller en hyggelig tur på by'n med de fra jobben.
Men nei - vi skal leve som levende døde. Vi skal holdes nede slik at vi kun klarer det aller mest basale. Få i oss nok næring og væske til å klare å stå i all dritten. vi får beskjed om bruker styrt innleggelse, eller avtalt innleggelse. Og fagfolkene dingler dette som gulrot foran oss. Om du bare klarer 4 måneder til - ikke gi opp. Ikke ta livet ditt.Det blir bedre For om 4 måneder så skal du få en hel uke på DPS. Og DPS er jo vår belønning, vår ferie og vårt fristed. Men behandlingssted. Nei.
Alt jeg ønsker er å bli stabil nok til fungere såpass at jeg kan gå på jobb. At jeg kan være en person mine sjefer og medarbeidere kan stole på. Være en som de vet kommer til riktig tid. Alt jeg ønsker er å kunne bidra med mitt. Få tilbake såpass av selvrespekt at jeg kan møte blikket til andre mennesker. Hvorfor kan ingen hjelpe meg?

Wethepeople
Ptsd.
juni 13 2015 - 23:24

Spøkefugl
PTSD
feb 9 2016 - 12:49
Hva gjør man når alt er prøvd, alle ideer til et bedre liv, er levd ut, all behandling prøvd, alle stener snudd. Det finnes ikke hjelp å få. Selv lærte jeg midt i livet å hate og frykte psykiatrien, så jeg tør ikke møte dem. Jeg er heller ikke lengre motivert til at de skal få herje mer med meg. Jeg har hatt så sterk tro på at jeg en dag skulle få hjelp. Jeg har latt vær å begå selvmord for å få oppleve dette. Jeg har stelt pent med meg selv og lagt alt til rette for meg selv på best mulig måte, for å stå oppreist når "hjeplen" kom. Men hjelpen kom aldri, livet mitt har aldri startet. Jeg har aldri hatt det godt, jeg har aldri følt følelsen "å være glad i" jeg kjenner ikke lengre glede. Jeg ber hver dag om at denne dagen skal bli min siste. Jeg har overhodet ikke noe nettverk fordi jeg ikke makter relasjoner, spesielt ikke til "de nærmeste". Jeg ser tilbake og tenker at hadde jeg visst at du kunne leve et helt liv i Norge uten å få hjelp for de skader barndommen din gav deg, hadde jeg foretrukket "å bli skutt på stedet".
Hver dag har vært en kamp, og hver kamp har vært forgjeves. For jeg er ikke blitt sterkere, men er blitt klort opp på innsiden og VET at dette ikke er levelig på ubestemt tid. Spørsmålet mitt er? Hvor er hvilehjemmet for Norges virkelige veteraner, de små frontkjemperne, som ikke kunne annet enn å marsjere videre for hvert slag de opplevde. For det er sant som Locoidum sier. Vi er enten for syke eller for friske til å få hjelp. Nettopp fordi vi fikk lidelsen inn med morsmelka, og ikke har noe "før og etter" men kun et "alltid".

Bøøøøøøø
Sterkt Spøkefugl
feb 9 2016 - 15:48

Åpenhet-L
Re: Post traumatisk stresslidelse
feb 10 2016 - 18:35

Oslodame40
Dissosiasjon og PST
feb 15 2016 - 15:55

Orionsbelte
Hva kan man gjøre?
juni 7 2016 - 22:24
Spørsmålet mitt er. Kan en god venn være til hjelp? Hva ville den beste hjelpen fra en god venn være?
Det høres kanskje dumt ut, men dere er "spesialister" på området, og det hadde vært veldig fint å vite hva som ville "varmet" sjelen.

senadalen
Hei spøkefugl
juni 29 2016 - 12:00

Schopenhauer
Post traumatisk stresslidelse
okt 5 2016 - 13:55
Jeg er psykolog, 57 år, og har i alle år brukt min intelligens til å mestre og undertrykke mine "rare" og skambelagte PTSD symptomer. Å lese innleggene til dere andre gir et så mye bedre og mer presist bilde av hva PTSD er enn å lese all verdens faglitteratur. Takk!
Jeg setter også stor pris på beskrivelsene av hvor vanskelig PTSD er å behandle, og delingen av erfaringer med dårlige terapeuter. Jeg håper at jeg i mitt arbeid ikke har skadet klienter alvorlig med min inkompetanse og manglende evne til å forstå.
Jeg opplever at hva som er god PTSD behandling mye mer er et spørsmål om makt, makt hos legemiddelindustri og makt på universiteter, enn på hva som hjelper i det konkrete liv. Hvis behandlingen ikke hjelper så er det deg, ikke behandlingen eller behandleren det er noe i veien med. Er det mulig å etablere organiserte brukererfaringer som en motkraft mot dette?
Var i telefonisk kontakt med Modum i dag. Inntrykket mitt er klart at de ønsker å selektere de friskeste pasientene for å få så gode behandlingsresultater som mulig slik at de kan rettferdiggjøre det voldsomme pengeforbruket de har pr. pasient.
Er det interesse for "uvanlige behandlinger" av PTSD så vet jeg litt om dette, teoretisk og i praksis.

TanteSofie2
Schopenhauer
okt 7 2016 - 18:24
Hva mener du med "uvanlige behandlinger" av PTSD?
(Jeg har lest Schopenhauerkuren : ))

Victor99
Gratis psykolog
okt 9 2018 - 16:22
Hei.
Innlegget er redigert, da vi ikke tillater personlige opplysninger, mob.nr eller annet på Forum. Dersom det ønskes, så kan man benytte vennetjenesten.
Mvh Admin.

Victor99
Victor99 og Shopenauer er samme person
okt 9 2018 - 16:24

lille_64
Traumer, PTSD og avslag fra Modum Bad
okt 28 2018 - 18:38
Takk for at jeg fant dette forumet og denne tråden her !!
Har søkt om traume behandling på Modum bad. Vurderte lenge før jeg turte å søke. Har utallige terapi timer og forskjellige former for behandling.
Har hatt en traumatisk barndom med vold, rus og seksuelt misbruk...Ble rusavhengig, ble rusfri...er det fortsatt, men måtte gjennom operasjoner, og traumene dukket opp igjen....det gjør de stadig, og i forskjellige situasjoner...
Jeg klarer ikke intimitet og forhold. Sliter med tilitt, og masse greier.
Ble overrasket da jeg fikk avslaget. Fikk først beskjed at jeg måtte gjennom DPS, men det er på en måte et nytt overgrep for meg. Min forrige runde der var ikke positiv. Så da jeg fikk kontra beskjed om at jeg ikke trengte de i ryggen, så var jeg så tjukk i hode at jeg sa det i min samtale på DPS.
Jeg ønsker heller å bruke SMI, etter et eventuelt opphold på Modum, dvs etter oppholdet der. Er tryggere på SMI, føler at jeg blir tatt på alvor og trenger ikke å forklare så mye der. På toppen av det hele har jeg en ny fastlege som ikke vet så mye om meg, men de har jo journaler... Har lyst på et intimt og ærlig forhold til en mann, men kjennet at jeg har mye å jobbe med....er en godt voksen dame.....finnes det klage muligheter.?..Har ikke lest avslaget selv, da jeg for tiden ikke er i Norge.....føler meg veldig alene nå.......
Hater avvisning og avslag !!!!!

Anonymius
PTSD
juni 24 2019 - 12:25
