Er det noen med den diagnosen her? Og som sliter i det daglige ,det være seg søvnproblemer, følelser som det enten er for lite eller for mye av. Det er 45 år siden hendelsen skjedde, men på noen områder er ingen ting forandret. Føler meg så splittet. Når jeg er "hjerne" er alt ok, men når jeg er følelser er det bare det som gjelder og jeg takler ingenting. Håper på svar fra noen som kjenner seg igjen.

Jeg sender deg venneforespørsel

Har det på samme måte. Skjønner hva du mener... Kan skru av og på til en viss grad..

Har også ptsd,kjenner igjen det du skriver.Syntes det var en lettelse å få diagnosen.Kunne skille mellom Hva som er meg,symptomene på det jeg har.Før dette lurte jeg nesten på om jeg var sprø.Har som deg traumer fra barndommen.Har alltid vært snill pike,bitt tennene sammen.Er lei av å hele tiden være der for andre,føler meg mange ganger brukt.Sluttet fortelle hvordan jeg egentlig har det.Ble bare en belastning

Det er som om det finnes bare meg i hele verden, Bare jeg kan hjelpe meg. Jeg har aldri opplevd å kunne lene meg til andre. Jeg klarer ikke være tilstede når det er andre der. Jeg ber om hjelp. Men når hjelpen kommer reiser den intellektuelle delen av meg seg opp og beskytter den svake følende delen av meg. Selv om jeg ikke ønsker det slik, nekter jeg alle å komme nær. Prøver jeg å formidle hvor vanskelig jeg har det, kjennes det ut som løgn. Nå er jeg redd for hvordan det skal ende. Ikke klarer jeg være alene og ikke klarer jeg leve sammen med noen. Hver dag er vanskelig å holde ut. Jeg passer ikke inn i hjelpen som finnes. Det vil si, hjelp oppleves ikke som hjelp., men gir stor angst. Hva skal jeg gjøre?

Du kan skrive mld til meg hvis du vil, så kan vi snakke om det

Svelg stoltheten vet det kan være j.....vanskelig og tøft.Dette maa du gjøre for du passer inn hvis du vil og ikke minst erkjenn overfor deg selv at du har ett problem.Det er absolutt ingen skam aa be om hjelp.Du lurer deg kanskje til aa tro det, men faktum er at de tøffeste og kloke gutta/jentene søker hjelp.....;-)

Det er vondt å lese det du skriver,synes du beskriver godt hvordan det er å leve med dette.Husk at dette er ikke deg,men det du har.Du er ikke alene det er mange som deg.Jeg er utadvent og livlig,folk jeg møter tror jeg har et fantastisk liv.Noen er til og med misunnelige.Men jeg har det slik som deg,det er vondt.Noen ganger ønsker jeg bare å dø.Har gått i gruppeterapi med folk med PTSD.Det var litt som å komme hjem.Møte mennesker akkurat som meg.De så helt normale,vellykkede ut alle sammen.Hadde aldri gjettet at det var noe "galt" med dem.Kan dele livet mitt inn i før og etter dette.Hvis jeg ikke hadde fått denne hjelpen vet jeg ikke om jeg hadde vært i live i dag.Hvis du vil kan jeg hjelpe deg finne frem jungelen.Eller bare ta en kaffe i Oslo?klem

Spøkefugl: Du satt ord på noe jeg ikke har tenkt over. Jeg kan slite sånn jeg nesten ikke kommer meg fort nok til psykologen, men når jeg kommer dit så føler jeg at jeg lyver. At det egentlig ikke er noe galt. Så kommer jeg hjem og alt er galt. Føler jeg overdriver når jeg skal ha hjelp for jeg er jo egentlig ikke syk.

Psykologen sier jeg har PTSD men jeg klarer liksom ikke ta diagnosen seriøst selv om jeg vet han har rett. Tenker bare at jeg har fått nok en diagnose i samlingen min som jeg ikke vil ha.

Sliter dere med PTSD med flere personer som tar over? Hører dere stemmer?

Vokst opp med en dysfunksjoel oppvekst.

kjenner meg igjen på noe som er skrevet her. Kampen om å få hjelp i psykiatrien tok på kreftene.
Som voksen fikk jeg endelig møte hjelp som hadde kompetanse på senvirkninger etter traumer. Respekt og forståelse,traume behandling , så teknikker med å prøve å få kropp og hode til å forstå, det hører til fortiden. men det er en møysommelig jobb. Vil nok alltid være noe der. men føler denne behandlingen hjelper.

Er ny her på forumet, ble så glad når jeg fant dette stedet. Kjenner meg igjen i det som beskrives som posttraumatisk stresslidelse. Legen min antydet i fjor at det kunne høres ut som at jeg hadde det. Tror for min del at ting henger sammen både med mobbing i yngre år og en del andre forhold. Er midt i 50 årene nå, og gikk på en smell for ei tid tilbake. Jeg har alltid vært en person som har stått på, tatt meg sammen og klart meg "bra". Forstår nå at alt som har vært "kostet" under teppet i ble borte, men har innhenta meg nå i godt voksen alder. Fint at det går an å dele ting med folk her inne. Syns julen i år har vært fryktelig vanskelig, ser fram til at det blir hverdag igjen.

Hei alle sammen!
Har ikke vært på forumet siden i mars, og så har jeg fått mange tilbakemeldinger. Kjempehyggelig. Det jeg hadde lyst å spørre andre om nå, var om det er flere enn meg som er blitt retraumatisert gjennom terapi, og som meg ikke klarer nærme seg en psykolog, heller ikke vanlige leger eller behandler? Jeg har tidligere gått mange år i terapi uten resultat, bare blitt verre. Ble dumpa av to behandlere, en etter 5 - 6 år i form av et brev i postkassa mi. Jeg har aldri vært tilstede i timene, altså dissasiosjon, uten at det er blitt forstått av behandleren, og har flere personligheter. Den som bærer smerten, sorgen fortvilelsen og angsten er ikke i stand til å komme seg til psykologen. Så må hun som ikke har noe problemer gå, og det virker hult og kunstig alt jeg sier. Søkte i våres Stabiliseringskurs ved Modum Bad for folk med barndomstraumer, men fikk avslag fordi jeg ikke gikk i terapi?! Noen her som har opplevd noe lignende?

Hei.

Å ha en psykolog som ikke har kompetanse på Ptsd, dissosiasjon, eller tar innover seg hvorledes man behandler traumer , er etter min erfaring ikke helsebringende!
Heller en opplevelse av å bli brutt ned. Mister mer og mer troen på en selv. Fikk nesten dårlig samvittighet for det jeg slet med, fordi det liksom ikke passet inn hos psykologen som ikke kunne behandle Ptsd.
Klarte etter noen år. å finne en psykolog som kunne traume behandling. Så fikk jeg komme i gruppe . Fikk lære om sen-vikinger etter traumer , Krevende , men lærerikt og til god hjelp. Men nødvendig å ha en psykolog/terapaut ved siden av kurset som kan hjelpe til med stabilisering. Å endelig få bli tatt på alvor, og få respekt var en ny positiv opplevelse som ga håp.

håper du finner en psykolog, terapeut som kan Ptsd.
Så ville jeg søkt på Modum Bad igjen.

Lykke til !

Jeg har fått høre fra en psykiatrisk sykepleier jeg hadde samtaler med at jeg antagelig hadde posttraumatisk stresslidelse. Men siden hun bare er sykepleier, og dermed ikke kan stille diagnoser, har jeg ikke fått den på papiret. Da jeg kom over denne tråden, var det som om jeg hadde skrevet det meste selv.
Har senere vært hos en etter min opplevelse inkompetent psykolog. Det føltes som å snakke med en hvilken som helst dame, uten noen spesiell kompetanse innen psykologi. Kanskje henger det sammen med noe av det som er beskrevet ovenfor her, at det er den intelektuelle delen av meg som tar over når jeg sitter der i en behandlingssituasjon. Må jo holde maska, skal ut og møte folk på gata når de 40 minuttene timen varer, er over. Er ekstremt god på "å holde hodet kaldt", som en følge av min oppvekst, tror jeg.
Kan man ha post traumatisk stresslidelse uten å ha vært utsatt for EN traumatisk hendelse? Jeg mener jeg er traumatisert av en grunnleggende utrygg oppvekst. Disharmoniske familieforhold.
Jeg klarer ikke å få følelsene mine til å forstå at "faren er over", jeg er ikke et barn i en dysfunksjonell familie lenger. "Guarden" er fortsatt oppe, og er forsterka etter en retraumatiserende opplevelse siste året.
Du beskriver akkurat hvordan jeg og har det "Spøkefugl", samt flere av dere andre.
Skulle gjerne snakka mer med dere.
Jeg har en familie jeg er glad i,men klarer ikke vise det, og sårer dem istedet. Klarer ikke å slippe til annet enn det "kalde hodet". Må ha en ekstremt god dag for å føle at jeg er i nærheten av å være den personen jeg egentlig er. Det er vondt å ikke kunne gi barna sine den varmen man egentlig vil. Jeg beskytter meg mot de jeg er glad i, fordi det sitter i kroppen, som "bompibompi" beskriver.
Familien jeg vokste opp med, har jeg helst ikke kontakt med, siden det er veldig ubehagelig. Jeg har også problemer med å ferdes i byen der jeg vokste opp. Har heller ikke kontakt med barndomsvenner, alt derfra er utrygt. Det føles vondt og sykt å ha det sånn. Prøver å skjule det etter beste evne. Bor heldigvis noen timer derfra.
Skal prøve å ikke gi meg før jeg finner en kompetent behandler nå.

Er selv traumatisert av en dysfunksjonell oppvekst.Om det er over, er det som kropp og hode til tider ikke forstår det er over. slitt med men mye flash-back.
Gått i terapi i mange år for Ptsd og lit mer. Finner en noen som kan emnet, er det håp om å få et bedre liv. Og man tillater seg selv å ta i mot hjelp, det føltes til tider vanskelig. men like vanskelig var det å fine noen som hadde kompetanse på traumer. Behandlingen går mye ut på stabilisere, teknikker øving for å være til stede i nå tiden , prøve å erkjenne overskriftene det som har skjedd,. behøver ikke snakke om alt det grusomme. Men å få respekt og følelsen av å bli forstått,. at det ikke blir bagatellisert,men tatt på alvor.

( håper du klarer å stå på og få rett hjelp - grånissevedhavet .! )

ser nå som flere nå får er kompetanse på traumer. selv om det går for sent.
Bra forklart
NOU 2012:5 Ettervirkninger av traume hendelser i barndom og oppvekst. skrevet av Arne Blindheim. Bedre beskyttelse av barns utvikling

Det er så godt å lese alle innleggene her. Jeg har vært lit tute å kjøre i det siste. Noen gode dager som går av seg selv og hvor jeg ikke kan huske at jeg har noen problemer, og så i neste øyeblikk å være fullstendig ensom, redd og hjelpeløs. En stor vond klump i magen. Sinne fordi jeg aldri opplever at det er et menneske der for meg. Fortvilelse fordi jeg tror, som et lite barn, at hjelpen skal være noe konkret jeg kan ta og holde i hånda. Som en karamell eller noe. Ikke i min villeste fantasi har jeg trodd jeg som 60 år gammel ennå ikke har fått den hjelpen jeg har hatt behov for nesten så lenge jeg kan huske. Man skal ikke ta livet sitt, for det finnes hjelp hører man ofte. Jeg har holdt min del av avtalen, jeg har fortsatt dag, for dag for å være der den dagen hjelpen skulle komme. Nå føler jeg behov for å bli tatt ut av livet, uten å måtte dø. Men noe slikt "hvilehjem" finnes ikke. Jeg har ofte reflektert over at den som blir narkoman eller kriminell får fantastiske tilbud over åe, for eks på Tyrili, mens den som er flink og klarer seg selv - som det heter, ikke har noe tilsvarende. Jeg ser også at på siden til "kompetansesenter for vold og traumatisk stress" at det forskes mye. Men hvorfor kommer ikke denne forskningen oss til nytte? Mitt problem i forhold til behandling er at jeg har hatt så mange mislykkede forsøk at jeg etter hvert blir "psyk" og slutter helt å fungere så fort jeg nærmer meg en behandler. Jeg søkte jo Modum Bad i våres men fikk avslag fordi jeg ikke gikk i behandling utenfor Modum Bad. Dette sjekket jeg ut med Helse Sør-Øst, fordi det ikke er vanlig andre steder i helsevesenet med slike "krav". Jeg venter på svar på en mail. Men de ringte derifra med et par spørsmål. De takket meg flere ganger og sa de var veldig glad for slike tilbakemeldinger. Og en ting forstod jeg. Modum Bad kan ikke kreve slike ting. Jeg tenker at Modum Bad ønsker å sile pasientene for å oppnå bedre resultat.
Jeg har gått å tenkt på at vi kunne trengt en egen interesseorganisasjon. Jeg lager en egen overskrift på det på forumet, så kan du tenke deg å være med å starte en organisasjon, så meld deg på der!

Jeg har nettopp kommet hjem fra traumebahandling hos Modum Bad.( har kompleks Ptsd, angst og depresjoner) Du sier du har fått avslag fordi du ikke har et behandlingstilbud hjemme. Det er fordi man skal være stabil nok i psyken før man begynner på behandlinga, og ha noen i behandlingsapparatet som fanger deg opp når du kommer hjem, for å dra nytte av behandlingen. Det er veldig tøft for psyken å jobbe med traumer, i tillegg skal du kunne fungere i en gruppe.

Jeg har som sagt nettopp kommet hjem, og selv om jeg har en behandler jeg går til en gang i uka, sliter jeg som faen.
Å jobbe med traumene har utløst at underbevisstheten min kjører avgårde i 200km i timen. Jeg har mer mareritt, mer angst, ukontrollerte følelser og alt er bare kaos nå.
Hadde jeg ikke hatt en psykiater å gå til, hadde jeg kræsja ennå mer!
Det er derfor de er strenge på kravene for å komme inn. De tenker på ditt beste.

jeg skjønner det. At de helst vil hjelpe noen veldig godt enn å la mange prøve seg for så å mislykkes. Men man gjør det ikke slik andre steder i helsevesenet. Man forlanger for eksempel ikke at folk slutter å røyke før de får en eller annen form for behandling. Selv om , , , , , , ikke en gang ved operasjon for lungekreft.
Mitt og mange andres problem er at en terapeut/psykolog ikke føles som en støtte osv men som en trigger mot traumet slik at man får det ennå vanskeligere. Tenkte at et slikt kurs kunne være en redning. Tatt i betraktning at jeg aldri har opplevd noe som kan kalles hjelp eller støtte fra andre, kan det jo hende jeg hadde vært sterk nok til et slikt kurs uten en støttespiller også. Aldri i mine levedager har jeg trodd jeg skulle bli gammel uten at jeg fikk hjelpen jeg har følt behov for i snart 50 år. Det er noe som heter brukermedvirkning. Modum Bad burde tatt en prat med meg før de avslo.

Men altså, du sier selv at du ikke klarer å åpne deg for psykolog. Opplegget på Modum varer i 16-18 uker eller noe sånt. Det er to timer med psykolog i uka. Du kommer ikke til å rekke å begynne å jobbe engang, for du kommer sannsynligvis til å bruke lang tid på å føle deg trygg nok til å åpne deg. Jeg som begynte å jobbe med psykologen fra første time, følte fortsatt ikke jeg var ferdig når opplegget var over! Det er ikke noe vits å være på Modum hvis du ikke kan dra nytte av det. De har ventelister lange som et vondt år, og de har 32 plasser for traumepasienter. De har ikke kapasitet til å ta inn alle som vil prøve, selv om de ikke passer kriteriene som er laget for at opplegget faktisk skal hjelpe pasienten.

Du skal ha gått i annen behandling før du kommer inn på Modum, nettopp av grunner som det. Du skal være stabil nok til å ta inn mengder av informasjon fra undervisning o.l. Du skal ha nok energi til å følge opplegget på timeplanen.

Du burde gå i annen behandling i minst ett år, og så prøve å søke igjen senere når alt dette er på plass.

Kanskje har jeg misforstått opplegget på Modum, eller vi snakker om to forskjellige tilbud Modum Bad har. Jeg søkte kun på Stabiliseringskurset. Regnet ikke md og ønsket ikke terapi eller samtale med psykolog på tomannshånd. Jeg snakker ikke om å ikke klare å åpne seg for en psykolog. Jeg har gått i terapi i ca 7-8 år til sammen. Jeg har snakket og snakket.Men det var en så dårlig erfaring at jeg faktisk fungerte dårligere etter disse årene enn før. Det kom ingen ting ut av det fordi jeg ikke oppnår en relasjon med behandleren. jeg opplever ikke denne som en støtte men som en stressfaktor, ja nærmest som en trigger. Jeg skal ikke søke Modum Bad igjen. Jeg er enig med dem at jeg ikke ville klart det. Jeg har samtidig mistet enhver motivasjon. Og jeg har ingen rundt meg som kan være en motivasjonsfaktor i behandling. Det finnes en artikkel på nettet som er skrevet av en av de sentrale i Modum Bad sitt opplegg. Hun heter Irene Michalupoulos. Hun beskriver hvordan og hvorfor noen traumatiserte blir såkalt "behandlingsresistente" slik som jeg. Stabiliseringskurset skulle være et tilbud til dem. Selvsagt går det fint an å gå til psykolog selv om du ikke får noe ut av det. Det er faktisk inrømmet av psykiatrien selv, beskrevet i min journal, at behandlingen har vært traumatisk, at jeg har møtt psykiatrien på sitt verste og nok aldri vil komme over det. Jeg var ikke redd psykologer da jeg første gang kom i behandling, men er blitt det fordi jeg blant annet har opplevd at terapeuten har avsluttet behandlingen mot mitt ønske, har gått i år hos en som senere ble fratatt lisensen til å vær psykiater, og er blitt brutalt behandlet under innleggelse. Når jeg nå ikke er bra nok til å bli gitt en sjanse av Modum Bad synes jeg noen andre enn meg bør skamme seg.

Skulle svare på mitt eget spørsmål, at jeg følte jeg hadde andre som tar over meg og hører stemmer....så ser jeg at det er skrevet av meg selv...skremmende men klarer le av det etter reddselen går over.
Jeg klarer heller ikke ta diagnosen PSTD alvorlig selv om psykologen sier at det er det som feiler meg.
Men det er jo en angstlidelse og angst er det jeg sliter mest med.
Vet han har rett, men er noe føler ikke PSTD har noe med meg å gjøre i det hele tatt.

Ser det er mange som er i samme situasjon som meg. Slitsomt å ikke få hjelp til å komme videre i livet. For syk til spesialist-behandling og for frisk for DPS. Når en da står uten behandler pga lange ventelister blir ting mildt sagt kaotisk.

Hva gjør en for å få fremskritt og komme seg videre? Hvordan skal man lære seg å leve et best mulig liv når det ikke finnes noen som kan veilede og hjelpe?

Og hvorfor er det slik at at alt måles i penger og budsjettene må overholdes for alt i verden? Tenker da på situasjonen på DPS. Der alle skal få 3 ukers behandling. Etter utsjekk så kan en få inntil 12 timer poliklinisk hos DPS - der en møter uskolerte fastleger, vikarer og gjennomtrekket er så stort at en bytter behandler minst 4 ganger per år. De har også fastleger som er i praksis for å bli fastlegespesialist men som ikke kan noe om traumer eller hvordan man behandler traumer.

For frisk? Hvem er for frisk? Han som ikke fikser livet sitt pga ptsd, angst og depresjoner? Han som sitter bak løste dører og med lukkede gardiner fordi angsten er så høy og ingenting hjelper? Eller er det kanskje han som ikke har vært i stand til å gjøre selv de enkleste ting - verken på hjemmebane eller i jobbsammenheng og derfor er tvunget til en hverdag på AAP? Er man virkelig frisk når man ikke har noe nettverk fordi man ikke klarer å forholde seg til andre mennesker? Og de få gangene noen nye flytter inn i blokka og forsøker å bli kjent med naboene så avviser man dem fordi en ikke kan og vet hvordan man skal forholde seg til andre mennesker?

Men når man søker om plass hos spesialister eller søker innleggelse hos behandlingssteder som er særlig egnet for våre lidelser - ja da er man for syk.

En må jobbe med seg selv sier DPS. Men hva faen - vi jobber livet av oss uten å klare å finne en løsning. Hver eneste dag er en kamp. Er dette dagen vi gir opp, eller finner vi styrken til å se ennå en ny dag? En ny dag fylt med angst, flashback, dødsønske og et virkelig intenst ønske om å bli hørt. Bli sett. At noen som faktisk kan bidra positivt faktisk dukker opp.

Ja jeg vet at det ikke skjer av seg selv. Og i mange år nå har jeg forsøkt å finne den eller de som kan hjelpe. Men nei - på DPS der tror både miljøarbeidere, psykiatriske sykepleiere og psykologer at pasientene søker et fristed. At pasienter ønsker å være der primært for å få 4 måltider om dagen - nærmest som på hotell. Og når tre uker er gått (21 døgn) så har en i realiteten kun tilbrakt 14 døgn på DPS. De resterende 7 har man vært på "permisjon" som de kaller det. Jeg velger å kalle det barberte budsjetter og ønske om tom avdeling i helgene slik at de sparer kostnader.

For hvorfor skal en kjeppjages hjem til sitt private helvete hver helg? Vi lever i det helvete alle andre dager i året. Og når vi kommer tilbake på DPS så er vi så slitne etter en helg med angst, flashback og evt. selvmordstanker at halve neste uke er fullstendig ødelagt fordi en er så tom for energi at en ikke klarer å motta behandling. En blir taus og innesluttet i gruppene, fordi i hodet er det bare kaos. Men når 21 døgn er gått, ja da skal vi ut og møte verden. For vi er så friske at.

3 uker har da ikke hjulpet en dritt. For realiteten er at de ikke hjelper oss - de hever lønna si.. På enklest mulig måte. Og avdelingsleder kan med stor bravør fortelle sine sjefer hvor flink hxn har vært som har klart å kutte i personalutgiftene i forhold til budsjett. Og slike "gode" sjefer - de får opprykk. Og kommer snart høyere opp i systemet. Hvor de kan fortsette sine ugjerninger.

Og de stakkars ansatte som er der for å gjøre en god jobb, de motarbeides av ledelsen, avdelingsleder og alt daukjøttet som henger på pauserommet. Vi (pasienter) vet hvem de hjertekjære ansatte er. Men vi ser også at de kjemper mot vindmøller. For de som yter i sitt arbeide de er i mindretall. Og de hjertegode de har også en annen motvekt. Bøllene. Halv og hel psykopatene av noen ansatte som elsker å tråkke på pasienter for å føle seg bedre. De finner seg vei inn til de aller fleste psykiatriske avdelinger. De er heldigvis ikke så mange men pasientene vet hvem de er. Og psykopatene jobber for å gjøre behandling og hverdagen på avdelingen så vanskelig som mulig. Men de er flinke og. Flinke til å se an hvem de herjer med og hvem de ikke fornedrer. De gir seg ikke i kast med de sterkeste pasientene, nå tenker jeg mentalt og ikke fysisk. Og de jobber helst i skjul men kan også opptre i små team om de finner hverandre. Om de ser at de har en gruppe (terapi) med bare svake psyker så kan de godt kjøre hele gruppen ned i dritten i løpet av 45 minutter. Slik at resten av dagen er ødelagt og nattesøvn er umulig. Klarer de det ikke på en gruppe så tar de ikke fem øre for psyke deg ned feks i korridoren eller på et fellesrom om ingen andre ser det eller de vet det bare er svake der.

Og mitt i all dritten så er vi enten for friske eller for syke til få hjelp. Og den lille biten av hjelp vi får er vi for utkjørte, slitne og nervøse til å klare å omsette i praksis. Hvor lenge klarer vi å vente på en bedre morgendag?

Hva koster det å gjøre alt halvhjertet? Hvor kostbart er det ikke for samfunnet at alle oss "svingdør-pasienter" ikke blir grundig nok behandlet slik at vi kommer tilbake til arbeidslivet. Det er stadig korte opphold på institusjon. Det er AAP, sykepenger eller uførepensjon. Det binder opp tid og ressurser hos NAV, fastleger, legevakten og vi koster samfunnet enorme summer. Samtidig så er vi en ressurs. En ressurs som holder liv i en psykiatritjeneste som ikke fungerer. Takket være oss finnes det hundrevis om ikke tusenvis av stillinger på landsbasis. Der folk hever lønn. Legg merke til det - de hever lønn. De behandler ikke. Vår sykdom er det som gjør jobbene trygge. Så hvorfor skulle de ville behandle oss korrekt over lang tid? Nei la oss være kasteballer og pariakaste. La oss bli stigmatisert og forulempet. La storsamfunnet sukke og bære seg over at vi snylter på samfunnet. Storsamfunnet de tar jo feil. Fordi vi bidrar. Vi bidrar til vekst i Norges viktigste industri. Offentlig sekter. Vi sikrer fremtidig vekst og garanterer at arbeidsplasser består.

Personlig så tror jeg at om det fantes langtidsplasser - da mener jeg langtidsplasser. Feks 1-2 år, så tror jeg mange av oss kunne blitt stabilisert nok til at vi var mottakelige for behandling. .Og kanskje vi da kunne klart i fikse hverdagen, søvn og redsler slik at vi kunne bidratt i samfunnet. Klart rutiner, gått på jobb. Fått en lønnsslipp hver måned. Hatt kollegier, lønningspils og feriepenger. Gledet oss til sommerferien eller en hyggelig tur på by'n med de fra jobben.

Men nei - vi skal leve som levende døde. Vi skal holdes nede slik at vi kun klarer det aller mest basale. Få i oss nok næring og væske til å klare å stå i all dritten. vi får beskjed om bruker styrt innleggelse, eller avtalt innleggelse. Og fagfolkene dingler dette som gulrot foran oss. Om du bare klarer 4 måneder til - ikke gi opp. Ikke ta livet ditt.Det blir bedre For om 4 måneder så skal du få en hel uke på DPS. Og DPS er jo vår belønning, vår ferie og vårt fristed. Men behandlingssted. Nei.


Alt jeg ønsker er å bli stabil nok til fungere såpass at jeg kan gå på jobb. At jeg kan være en person mine sjefer og medarbeidere kan stole på. Være en som de vet kommer til riktig tid. Alt jeg ønsker er å kunne bidra med mitt. Få tilbake såpass av selvrespekt at jeg kan møte blikket til andre mennesker. Hvorfor kan ingen hjelpe meg?

Splittet følelsesliv og jeg lever baade i fortid og naa tid.Vanskelig aa forklare, men det har med traumer aa gjøre.

Det er lenge siden jeg startet denne linken. Det har vært mye flott og lese. Det Locoidum beskriver kjenner jeg igjen, bortsett fra "Hjelpeapparatet" bedre kjent som mishandlere.
Hva gjør man når alt er prøvd, alle ideer til et bedre liv, er levd ut, all behandling prøvd, alle stener snudd. Det finnes ikke hjelp å få. Selv lærte jeg midt i livet å hate og frykte psykiatrien, så jeg tør ikke møte dem. Jeg er heller ikke lengre motivert til at de skal få herje mer med meg. Jeg har hatt så sterk tro på at jeg en dag skulle få hjelp. Jeg har latt vær å begå selvmord for å få oppleve dette. Jeg har stelt pent med meg selv og lagt alt til rette for meg selv på best mulig måte, for å stå oppreist når "hjeplen" kom. Men hjelpen kom aldri, livet mitt har aldri startet. Jeg har aldri hatt det godt, jeg har aldri følt følelsen "å være glad i" jeg kjenner ikke lengre glede. Jeg ber hver dag om at denne dagen skal bli min siste. Jeg har overhodet ikke noe nettverk fordi jeg ikke makter relasjoner, spesielt ikke til "de nærmeste". Jeg ser tilbake og tenker at hadde jeg visst at du kunne leve et helt liv i Norge uten å få hjelp for de skader barndommen din gav deg, hadde jeg foretrukket "å bli skutt på stedet".
Hver dag har vært en kamp, og hver kamp har vært forgjeves. For jeg er ikke blitt sterkere, men er blitt klort opp på innsiden og VET at dette ikke er levelig på ubestemt tid. Spørsmålet mitt er? Hvor er hvilehjemmet for Norges virkelige veteraner, de små frontkjemperne, som ikke kunne annet enn å marsjere videre for hvert slag de opplevde. For det er sant som Locoidum sier. Vi er enten for syke eller for friske til å få hjelp. Nettopp fordi vi fikk lidelsen inn med morsmelka, og ikke har noe "før og etter" men kun et "alltid".

Har ikke ord...

Jeg trur jeg har PTSD men har aldri vært med en fagperson lenge nok til at de har kjent med. Sliter med akutt meningstap, alt bare føles meningsløst, jeg mister da interesse for alt og alle og må skrive ned meningen med livet. Relasjoner er vanseklelig. Nå går jeg på medisiner, men gjør jeg ikke det kan jeg sove i gj.snitt 3 timer per dag i 3 uker, eller sove 15 timer hver dag. Et følelsesliv uten sidestykke, men på stabiliserende får jeg verken flashback eller så mye annet. I samme slengen mister man liksom identiteten sin. Jeg vil derfor slutte på det men gleder meg ikke til å døgne få kramper og være kvalm.

Jeg har dissosiasjon og splittelse. Sansynligvis også PTS. Ustabilt følelsesliv, rare tanker, merkelige drømmer, nummenhet, vondt i hodet, problemer med å sette grenser mm. Det eneste som er normalt ved meg er at jeg er en god mamma og har et normalt forhold til mat. Jeg er åpen for at andre tar kontakt og har også vurdert modum men det virker veldig skummelt. Har opplevd flere traumer og fungerer / ikke fungerer i hverdagen som flere beskriver over her. Manglende indre trygghet og problemer med å stole på andre. Er relativt velfungerende på utsiden med unntak av at jeg for tiden er arbeidsløs. Skriv gjerne mer om modum. ER det noen her inne som har blitt helt friske etter å ha fått hjelp?

Vi bærer vel alle på en "ballast" fra barndom og oppvekst som preger livet vårt. Jeg er en av dem som nok vokste opp i 1950 årene som "vanskjøttet" barn Det setter spor i følelseslivet ( Ensomhet, savn og lengsler) som det nok bare er spesialister eller dem som har opplevd noe lignende som kan forstå. Selv om det følger mye ensomhet med dette, så er det nok ikke i nærheten av det dere skriver om. Det er virkelig vondt å lese. Dere skriver om psykologer som må ha spesiell kompetanse osv.

Spørsmålet mitt er. Kan en god venn være til hjelp? Hva ville den beste hjelpen fra en god venn være?

Det høres kanskje dumt ut, men dere er "spesialister" på området, og det hadde vært veldig fint å vite hva som ville "varmet" sjelen.

Vet ikke om du er her inne og leser på tråden din nå. Men jeg ser at du er ca. på samme alder som meg, du virker intelligent og reflektert, og er flink til å ordlegge deg. Jeg er også enig med deg i en del av det du skriver.....men jeg kunne tenke meg at vi ble venner her, og kunne sende meldinger privat til hverandre. Kanskje vi kan hjelpe hverandre litt? Jeg har ingen tro på at noen kan løse andres problemer fullt og helt, men jeg tror likevel det er mulig å støtte og hjelpe hverandre såpass at livet kan føles mer meningsfullt og gi litt glede......

Hei alle dere andre med PTSD.

Jeg er psykolog, 57 år, og har i alle år brukt min intelligens til å mestre og undertrykke mine "rare" og skambelagte PTSD symptomer. Å lese innleggene til dere andre gir et så mye bedre og mer presist bilde av hva PTSD er enn å lese all verdens faglitteratur. Takk!
Jeg setter også stor pris på beskrivelsene av hvor vanskelig PTSD er å behandle, og delingen av erfaringer med dårlige terapeuter. Jeg håper at jeg i mitt arbeid ikke har skadet klienter alvorlig med min inkompetanse og manglende evne til å forstå.
Jeg opplever at hva som er god PTSD behandling mye mer er et spørsmål om makt, makt hos legemiddelindustri og makt på universiteter, enn på hva som hjelper i det konkrete liv. Hvis behandlingen ikke hjelper så er det deg, ikke behandlingen eller behandleren det er noe i veien med. Er det mulig å etablere organiserte brukererfaringer som en motkraft mot dette?
Var i telefonisk kontakt med Modum i dag. Inntrykket mitt er klart at de ønsker å selektere de friskeste pasientene for å få så gode behandlingsresultater som mulig slik at de kan rettferdiggjøre det voldsomme pengeforbruket de har pr. pasient.
Er det interesse for "uvanlige behandlinger" av PTSD så vet jeg litt om dette, teoretisk og i praksis.

Hei Schopenhauer!

Hva mener du med "uvanlige behandlinger" av PTSD?

(Jeg har lest Schopenhauerkuren : ))

Hei, jeg har blitt retraumatisert og arbeidsledig. Jeg kan derfor gi gratis terapi. Min hovedorientering er coherens terapi, men jeg har mer i verktøykassa.


Hei.
Innlegget er redigert, da vi ikke tillater personlige opplysninger, mob.nr eller annet på Forum. Dersom det ønskes, så kan man benytte vennetjenesten.

Mvh Admin.

Victor99 og Shopenauer er samme person

Hei!
Takk for at jeg fant dette forumet og denne tråden her !!
Har søkt om traume behandling på Modum bad. Vurderte lenge før jeg turte å søke. Har utallige terapi timer og forskjellige former for behandling.
Har hatt en traumatisk barndom med vold, rus og seksuelt misbruk...Ble rusavhengig, ble rusfri...er det fortsatt, men måtte gjennom operasjoner, og traumene dukket opp igjen....det gjør de stadig, og i forskjellige situasjoner...
Jeg klarer ikke intimitet og forhold. Sliter med tilitt, og masse greier.
Ble overrasket da jeg fikk avslaget. Fikk først beskjed at jeg måtte gjennom DPS, men det er på en måte et nytt overgrep for meg. Min forrige runde der var ikke positiv. Så da jeg fikk kontra beskjed om at jeg ikke trengte de i ryggen, så var jeg så tjukk i hode at jeg sa det i min samtale på DPS.
Jeg ønsker heller å bruke SMI, etter et eventuelt opphold på Modum, dvs etter oppholdet der. Er tryggere på SMI, føler at jeg blir tatt på alvor og trenger ikke å forklare så mye der. På toppen av det hele har jeg en ny fastlege som ikke vet så mye om meg, men de har jo journaler... Har lyst på et intimt og ærlig forhold til en mann, men kjennet at jeg har mye å jobbe med....er en godt voksen dame.....finnes det klage muligheter.?..Har ikke lest avslaget selv, da jeg for tiden ikke er i Norge.....føler meg veldig alene nå.......
Hater avvisning og avslag !!!!!

Hei, jeg har også ptsd,kjenner igjen det dere skriver.Syntes det var en lettelse å få diagnosen. Måtre flytte fra alt jeg hadde og hjem til foreldrene, men man følee man ikke blir taty godt i mot. Trenger noe fra systemet til å hjelpe meg. Det er så tungt og vanskelig! Er veldig vaar for lyder og til tider ganske ofte setter jeg meg selv i en tragisk hendelse. Har traumer fra barndommen.Har hjernen på plass men noen ganger så mister man kontroll på seg selv og får stressfaktor til tusan. Svetter, skjelver, høy puls, uten matlyst, går å tenker så mye at hode får heteslag. Tenker og tror at noen skal ta meg og når det er på det værste så hører jeg motorsykkel lyder og biler selv om det ikke er der... Er lei av å hele tiden være der for andre og føler meg mange ganger brukt. Jeg sluttet å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Blir bare en belastning for samfunnet. Greie ikke å jobbe og føler jeg lever i frykt hele tiden. Angst, sosial-angst, paranoid.. Føler at verden er i mot meg.

På en måte var det en lettelse å finne denne tråden - å se at flere opplever det samme og at man ikke er alene i verden om å ha det slik. Samtidig blir jeg redd av å lese hvor lenge mange har slitt for å bli bedre - og fortsatt ikke har kommet dit. Hvor mange som har, som meg selv, forsøkt alt vi har funnet av råd og tips og "hjelp" og terapi, uten at det har gjort livet stort bedre. Blir så redd for at det skal være slik for alltid - det er den verste tanken. Det orker jeg bare ikke.

Har selv fått diagnosen og har slitt med det i flere år. Etter lang tid hos ulike behandlere (fordi alle skulle slutte eller bytte jobb på noe tidspunkt) ga de til slutt opp. Sa de ikke hadde mer og tilby, og at jeg måtte "jobbe litt på egenhånd". Kjenner fortsatt smerten i brystet når jeg tenker på de ordene. Jeg har ikke gjort annet enn å jobbet, og kjempet, på egenhånd hele livet. Er så sliten. Ser ikke toppen av denne trappen.

Hadde satt pris på å komme i kontakt med andre med PTSD. Bare det å utveksle tanker og erfaringer hadde vært så fint. Så ta gjerne kontakt den som vil.