
Forfatter
Melding

Spøkefugl
Post traumatisk stresslidelse
april 3 2014 - 12:24

manvik12
hei
april 3 2014 - 12:54

Engelen007
Bra beskrivelse
mai 12 2014 - 23:19

snøbjørn
posttraumatisk stresssyndrom
mai 30 2014 - 15:18

Spøkefugl
PTSD
mai 30 2014 - 22:59

glad7gutt
til spøkefugl
mai 30 2014 - 23:43

Wethepeople
Spøkefugl.
mai 31 2014 - 02:59

snøbjørn
Kjære Spøkefugl
mai 31 2014 - 21:45

Iselin82
Re: Post traumatisk stresslidelse
aug 21 2014 - 00:54
Psykologen sier jeg har PTSD men jeg klarer liksom ikke ta diagnosen seriøst selv om jeg vet han har rett. Tenker bare at jeg har fått nok en diagnose i samlingen min som jeg ikke vil ha.
Sliter dere med PTSD med flere personer som tar over? Hører dere stemmer?

vannogskog
Hei!
sep 11 2014 - 10:34
kjenner meg igjen på noe som er skrevet her. Kampen om å få hjelp i psykiatrien tok på kreftene.
Som voksen fikk jeg endelig møte hjelp som hadde kompetanse på senvirkninger etter traumer. Respekt og forståelse,traume behandling , så teknikker med å prøve å få kropp og hode til å forstå, det hører til fortiden. men det er en møysommelig jobb. Vil nok alltid være noe der. men føler denne behandlingen hjelper.

Memorian
Hei!
des 29 2014 - 20:18

Spøkefugl
Posttraumatisk stresslidelse, behandlingsressistens
des 30 2014 - 20:56
Har ikke vært på forumet siden i mars, og så har jeg fått mange tilbakemeldinger. Kjempehyggelig. Det jeg hadde lyst å spørre andre om nå, var om det er flere enn meg som er blitt retraumatisert gjennom terapi, og som meg ikke klarer nærme seg en psykolog, heller ikke vanlige leger eller behandler? Jeg har tidligere gått mange år i terapi uten resultat, bare blitt verre. Ble dumpa av to behandlere, en etter 5 - 6 år i form av et brev i postkassa mi. Jeg har aldri vært tilstede i timene, altså dissasiosjon, uten at det er blitt forstått av behandleren, og har flere personligheter. Den som bærer smerten, sorgen fortvilelsen og angsten er ikke i stand til å komme seg til psykologen. Så må hun som ikke har noe problemer gå, og det virker hult og kunstig alt jeg sier. Søkte i våres Stabiliseringskurs ved Modum Bad for folk med barndomstraumer, men fikk avslag fordi jeg ikke gikk i terapi?! Noen her som har opplevd noe lignende?

vannogskog
Re: Post traumatisk stresslidelse
jan 2 2015 - 10:11
Å ha en psykolog som ikke har kompetanse på Ptsd, dissosiasjon, eller tar innover seg hvorledes man behandler traumer , er etter min erfaring ikke helsebringende!
Heller en opplevelse av å bli brutt ned. Mister mer og mer troen på en selv. Fikk nesten dårlig samvittighet for det jeg slet med, fordi det liksom ikke passet inn hos psykologen som ikke kunne behandle Ptsd.
Klarte etter noen år. å finne en psykolog som kunne traume behandling. Så fikk jeg komme i gruppe . Fikk lære om sen-vikinger etter traumer , Krevende , men lærerikt og til god hjelp. Men nødvendig å ha en psykolog/terapaut ved siden av kurset som kan hjelpe til med stabilisering. Å endelig få bli tatt på alvor, og få respekt var en ny positiv opplevelse som ga håp.
håper du finner en psykolog, terapeut som kan Ptsd.
Så ville jeg søkt på Modum Bad igjen.
Lykke til !

grånissenvedhavet
Re: Post traumatisk stresslidelse
feb 4 2015 - 11:59
Har senere vært hos en etter min opplevelse inkompetent psykolog. Det føltes som å snakke med en hvilken som helst dame, uten noen spesiell kompetanse innen psykologi. Kanskje henger det sammen med noe av det som er beskrevet ovenfor her, at det er den intelektuelle delen av meg som tar over når jeg sitter der i en behandlingssituasjon. Må jo holde maska, skal ut og møte folk på gata når de 40 minuttene timen varer, er over. Er ekstremt god på "å holde hodet kaldt", som en følge av min oppvekst, tror jeg.
Kan man ha post traumatisk stresslidelse uten å ha vært utsatt for EN traumatisk hendelse? Jeg mener jeg er traumatisert av en grunnleggende utrygg oppvekst. Disharmoniske familieforhold.
Jeg klarer ikke å få følelsene mine til å forstå at "faren er over", jeg er ikke et barn i en dysfunksjonell familie lenger. "Guarden" er fortsatt oppe, og er forsterka etter en retraumatiserende opplevelse siste året.
Du beskriver akkurat hvordan jeg og har det "Spøkefugl", samt flere av dere andre.
Skulle gjerne snakka mer med dere.
Jeg har en familie jeg er glad i,men klarer ikke vise det, og sårer dem istedet. Klarer ikke å slippe til annet enn det "kalde hodet". Må ha en ekstremt god dag for å føle at jeg er i nærheten av å være den personen jeg egentlig er. Det er vondt å ikke kunne gi barna sine den varmen man egentlig vil. Jeg beskytter meg mot de jeg er glad i, fordi det sitter i kroppen, som "bompibompi" beskriver.
Familien jeg vokste opp med, har jeg helst ikke kontakt med, siden det er veldig ubehagelig. Jeg har også problemer med å ferdes i byen der jeg vokste opp. Har heller ikke kontakt med barndomsvenner, alt derfra er utrygt. Det føles vondt og sykt å ha det sånn. Prøver å skjule det etter beste evne. Bor heldigvis noen timer derfra.
Skal prøve å ikke gi meg før jeg finner en kompetent behandler nå.

vannogskog
Re: Post traumatisk stresslidelse
feb 13 2015 - 09:15
Gått i terapi i mange år for Ptsd og lit mer. Finner en noen som kan emnet, er det håp om å få et bedre liv. Og man tillater seg selv å ta i mot hjelp, det føltes til tider vanskelig. men like vanskelig var det å fine noen som hadde kompetanse på traumer. Behandlingen går mye ut på stabilisere, teknikker øving for å være til stede i nå tiden , prøve å erkjenne overskriftene det som har skjedd,. behøver ikke snakke om alt det grusomme. Men å få respekt og følelsen av å bli forstått,. at det ikke blir bagatellisert,men tatt på alvor.
( håper du klarer å stå på og få rett hjelp - grånissevedhavet .! )
ser nå som flere nå får er kompetanse på traumer. selv om det går for sent.
Bra forklart
NOU 2012:5 Ettervirkninger av traume hendelser i barndom og oppvekst. skrevet av Arne Blindheim. Bedre beskyttelse av barns utvikling

Spøkefugl
Takk til alle kommentarer om PTSD
feb 13 2015 - 18:22
Jeg har gått å tenkt på at vi kunne trengt en egen interesseorganisasjon. Jeg lager en egen overskrift på det på forumet, så kan du tenke deg å være med å starte en organisasjon, så meld deg på der!

Rainsong
Modum Bad
feb 19 2015 - 11:10
Jeg har som sagt nettopp kommet hjem, og selv om jeg har en behandler jeg går til en gang i uka, sliter jeg som faen.
Å jobbe med traumene har utløst at underbevisstheten min kjører avgårde i 200km i timen. Jeg har mer mareritt, mer angst, ukontrollerte følelser og alt er bare kaos nå.
Hadde jeg ikke hatt en psykiater å gå til, hadde jeg kræsja ennå mer!
Det er derfor de er strenge på kravene for å komme inn. De tenker på ditt beste.

Spøkefugl
Svar til Rainsong
feb 21 2015 - 19:17
Mitt og mange andres problem er at en terapeut/psykolog ikke føles som en støtte osv men som en trigger mot traumet slik at man får det ennå vanskeligere. Tenkte at et slikt kurs kunne være en redning. Tatt i betraktning at jeg aldri har opplevd noe som kan kalles hjelp eller støtte fra andre, kan det jo hende jeg hadde vært sterk nok til et slikt kurs uten en støttespiller også. Aldri i mine levedager har jeg trodd jeg skulle bli gammel uten at jeg fikk hjelpen jeg har følt behov for i snart 50 år. Det er noe som heter brukermedvirkning. Modum Bad burde tatt en prat med meg før de avslo.

Rainsong
Spøkefugl
feb 22 2015 - 11:09
Du skal ha gått i annen behandling før du kommer inn på Modum, nettopp av grunner som det. Du skal være stabil nok til å ta inn mengder av informasjon fra undervisning o.l. Du skal ha nok energi til å følge opplegget på timeplanen.
Du burde gå i annen behandling i minst ett år, og så prøve å søke igjen senere når alt dette er på plass.

Spøkefugl
Svar til Rainsong
mars 28 2015 - 22:25

Iselin82
Re: Post traumatisk stresslidelse
mai 15 2015 - 01:31
Jeg klarer heller ikke ta diagnosen PSTD alvorlig selv om psykologen sier at det er det som feiler meg.
Men det er jo en angstlidelse og angst er det jeg sliter mest med.
Vet han har rett, men er noe føler ikke PSTD har noe med meg å gjøre i det hele tatt.

Locoidum
For frisk til hjelp men for syk til behandling?
juni 13 2015 - 22:05
Hva gjør en for å få fremskritt og komme seg videre? Hvordan skal man lære seg å leve et best mulig liv når det ikke finnes noen som kan veilede og hjelpe?
Og hvorfor er det slik at at alt måles i penger og budsjettene må overholdes for alt i verden? Tenker da på situasjonen på DPS. Der alle skal få 3 ukers behandling. Etter utsjekk så kan en få inntil 12 timer poliklinisk hos DPS - der en møter uskolerte fastleger, vikarer og gjennomtrekket er så stort at en bytter behandler minst 4 ganger per år. De har også fastleger som er i praksis for å bli fastlegespesialist men som ikke kan noe om traumer eller hvordan man behandler traumer.
For frisk? Hvem er for frisk? Han som ikke fikser livet sitt pga ptsd, angst og depresjoner? Han som sitter bak løste dører og med lukkede gardiner fordi angsten er så høy og ingenting hjelper? Eller er det kanskje han som ikke har vært i stand til å gjøre selv de enkleste ting - verken på hjemmebane eller i jobbsammenheng og derfor er tvunget til en hverdag på AAP? Er man virkelig frisk når man ikke har noe nettverk fordi man ikke klarer å forholde seg til andre mennesker? Og de få gangene noen nye flytter inn i blokka og forsøker å bli kjent med naboene så avviser man dem fordi en ikke kan og vet hvordan man skal forholde seg til andre mennesker?
Men når man søker om plass hos spesialister eller søker innleggelse hos behandlingssteder som er særlig egnet for våre lidelser - ja da er man for syk.
En må jobbe med seg selv sier DPS. Men hva faen - vi jobber livet av oss uten å klare å finne en løsning. Hver eneste dag er en kamp. Er dette dagen vi gir opp, eller finner vi styrken til å se ennå en ny dag? En ny dag fylt med angst, flashback, dødsønske og et virkelig intenst ønske om å bli hørt. Bli sett. At noen som faktisk kan bidra positivt faktisk dukker opp.
Ja jeg vet at det ikke skjer av seg selv. Og i mange år nå har jeg forsøkt å finne den eller de som kan hjelpe. Men nei - på DPS der tror både miljøarbeidere, psykiatriske sykepleiere og psykologer at pasientene søker et fristed. At pasienter ønsker å være der primært for å få 4 måltider om dagen - nærmest som på hotell. Og når tre uker er gått (21 døgn) så har en i realiteten kun tilbrakt 14 døgn på DPS. De resterende 7 har man vært på "permisjon" som de kaller det. Jeg velger å kalle det barberte budsjetter og ønske om tom avdeling i helgene slik at de sparer kostnader.
For hvorfor skal en kjeppjages hjem til sitt private helvete hver helg? Vi lever i det helvete alle andre dager i året. Og når vi kommer tilbake på DPS så er vi så slitne etter en helg med angst, flashback og evt. selvmordstanker at halve neste uke er fullstendig ødelagt fordi en er så tom for energi at en ikke klarer å motta behandling. En blir taus og innesluttet i gruppene, fordi i hodet er det bare kaos. Men når 21 døgn er gått, ja da skal vi ut og møte verden. For vi er så friske at.
3 uker har da ikke hjulpet en dritt. For realiteten er at de ikke hjelper oss - de hever lønna si.. På enklest mulig måte. Og avdelingsleder kan med stor bravør fortelle sine sjefer hvor flink hxn har vært som har klart å kutte i personalutgiftene i forhold til budsjett. Og slike "gode" sjefer - de får opprykk. Og kommer snart høyere opp i systemet. Hvor de kan fortsette sine ugjerninger.
Og de stakkars ansatte som er der for å gjøre en god jobb, de motarbeides av ledelsen, avdelingsleder og alt daukjøttet som henger på pauserommet. Vi (pasienter) vet hvem de hjertekjære ansatte er. Men vi ser også at de kjemper mot vindmøller. For de som yter i sitt arbeide de er i mindretall. Og de hjertegode de har også en annen motvekt. Bøllene. Halv og hel psykopatene av noen ansatte som elsker å tråkke på pasienter for å føle seg bedre. De finner seg vei inn til de aller fleste psykiatriske avdelinger. De er heldigvis ikke så mange men pasientene vet hvem de er. Og psykopatene jobber for å gjøre behandling og hverdagen på avdelingen så vanskelig som mulig. Men de er flinke og. Flinke til å se an hvem de herjer med og hvem de ikke fornedrer. De gir seg ikke i kast med de sterkeste pasientene, nå tenker jeg mentalt og ikke fysisk. Og de jobber helst i skjul men kan også opptre i små team om de finner hverandre. Om de ser at de har en gruppe (terapi) med bare svake psyker så kan de godt kjøre hele gruppen ned i dritten i løpet av 45 minutter. Slik at resten av dagen er ødelagt og nattesøvn er umulig. Klarer de det ikke på en gruppe så tar de ikke fem øre for psyke deg ned feks i korridoren eller på et fellesrom om ingen andre ser det eller de vet det bare er svake der.
Og mitt i all dritten så er vi enten for friske eller for syke til få hjelp. Og den lille biten av hjelp vi får er vi for utkjørte, slitne og nervøse til å klare å omsette i praksis. Hvor lenge klarer vi å vente på en bedre morgendag?
Hva koster det å gjøre alt halvhjertet? Hvor kostbart er det ikke for samfunnet at alle oss "svingdør-pasienter" ikke blir grundig nok behandlet slik at vi kommer tilbake til arbeidslivet. Det er stadig korte opphold på institusjon. Det er AAP, sykepenger eller uførepensjon. Det binder opp tid og ressurser hos NAV, fastleger, legevakten og vi koster samfunnet enorme summer. Samtidig så er vi en ressurs. En ressurs som holder liv i en psykiatritjeneste som ikke fungerer. Takket være oss finnes det hundrevis om ikke tusenvis av stillinger på landsbasis. Der folk hever lønn. Legg merke til det - de hever lønn. De behandler ikke. Vår sykdom er det som gjør jobbene trygge. Så hvorfor skulle de ville behandle oss korrekt over lang tid? Nei la oss være kasteballer og pariakaste. La oss bli stigmatisert og forulempet. La storsamfunnet sukke og bære seg over at vi snylter på samfunnet. Storsamfunnet de tar jo feil. Fordi vi bidrar. Vi bidrar til vekst i Norges viktigste industri. Offentlig sekter. Vi sikrer fremtidig vekst og garanterer at arbeidsplasser består.
Personlig så tror jeg at om det fantes langtidsplasser - da mener jeg langtidsplasser. Feks 1-2 år, så tror jeg mange av oss kunne blitt stabilisert nok til at vi var mottakelige for behandling. .Og kanskje vi da kunne klart i fikse hverdagen, søvn og redsler slik at vi kunne bidratt i samfunnet. Klart rutiner, gått på jobb. Fått en lønnsslipp hver måned. Hatt kollegier, lønningspils og feriepenger. Gledet oss til sommerferien eller en hyggelig tur på by'n med de fra jobben.
Men nei - vi skal leve som levende døde. Vi skal holdes nede slik at vi kun klarer det aller mest basale. Få i oss nok næring og væske til å klare å stå i all dritten. vi får beskjed om bruker styrt innleggelse, eller avtalt innleggelse. Og fagfolkene dingler dette som gulrot foran oss. Om du bare klarer 4 måneder til - ikke gi opp. Ikke ta livet ditt.Det blir bedre For om 4 måneder så skal du få en hel uke på DPS. Og DPS er jo vår belønning, vår ferie og vårt fristed. Men behandlingssted. Nei.
Alt jeg ønsker er å bli stabil nok til fungere såpass at jeg kan gå på jobb. At jeg kan være en person mine sjefer og medarbeidere kan stole på. Være en som de vet kommer til riktig tid. Alt jeg ønsker er å kunne bidra med mitt. Få tilbake såpass av selvrespekt at jeg kan møte blikket til andre mennesker. Hvorfor kan ingen hjelpe meg?

Wethepeople
Ptsd.
juni 13 2015 - 23:24

Spøkefugl
PTSD
feb 9 2016 - 12:49
Hva gjør man når alt er prøvd, alle ideer til et bedre liv, er levd ut, all behandling prøvd, alle stener snudd. Det finnes ikke hjelp å få. Selv lærte jeg midt i livet å hate og frykte psykiatrien, så jeg tør ikke møte dem. Jeg er heller ikke lengre motivert til at de skal få herje mer med meg. Jeg har hatt så sterk tro på at jeg en dag skulle få hjelp. Jeg har latt vær å begå selvmord for å få oppleve dette. Jeg har stelt pent med meg selv og lagt alt til rette for meg selv på best mulig måte, for å stå oppreist når "hjeplen" kom. Men hjelpen kom aldri, livet mitt har aldri startet. Jeg har aldri hatt det godt, jeg har aldri følt følelsen "å være glad i" jeg kjenner ikke lengre glede. Jeg ber hver dag om at denne dagen skal bli min siste. Jeg har overhodet ikke noe nettverk fordi jeg ikke makter relasjoner, spesielt ikke til "de nærmeste". Jeg ser tilbake og tenker at hadde jeg visst at du kunne leve et helt liv i Norge uten å få hjelp for de skader barndommen din gav deg, hadde jeg foretrukket "å bli skutt på stedet".
Hver dag har vært en kamp, og hver kamp har vært forgjeves. For jeg er ikke blitt sterkere, men er blitt klort opp på innsiden og VET at dette ikke er levelig på ubestemt tid. Spørsmålet mitt er? Hvor er hvilehjemmet for Norges virkelige veteraner, de små frontkjemperne, som ikke kunne annet enn å marsjere videre for hvert slag de opplevde. For det er sant som Locoidum sier. Vi er enten for syke eller for friske til å få hjelp. Nettopp fordi vi fikk lidelsen inn med morsmelka, og ikke har noe "før og etter" men kun et "alltid".

Bøøøøøøø
Sterkt Spøkefugl
feb 9 2016 - 15:48

Åpenhet-L
Re: Post traumatisk stresslidelse
feb 10 2016 - 18:35

Oslodame40
Dissosiasjon og PST
feb 15 2016 - 15:55

Orionsbelte
Hva kan man gjøre?
juni 7 2016 - 22:24
Spørsmålet mitt er. Kan en god venn være til hjelp? Hva ville den beste hjelpen fra en god venn være?
Det høres kanskje dumt ut, men dere er "spesialister" på området, og det hadde vært veldig fint å vite hva som ville "varmet" sjelen.

senadalen
Hei spøkefugl
juni 29 2016 - 12:00

Schopenhauer
Post traumatisk stresslidelse
okt 5 2016 - 13:55
Jeg er psykolog, 57 år, og har i alle år brukt min intelligens til å mestre og undertrykke mine "rare" og skambelagte PTSD symptomer. Å lese innleggene til dere andre gir et så mye bedre og mer presist bilde av hva PTSD er enn å lese all verdens faglitteratur. Takk!
Jeg setter også stor pris på beskrivelsene av hvor vanskelig PTSD er å behandle, og delingen av erfaringer med dårlige terapeuter. Jeg håper at jeg i mitt arbeid ikke har skadet klienter alvorlig med min inkompetanse og manglende evne til å forstå.
Jeg opplever at hva som er god PTSD behandling mye mer er et spørsmål om makt, makt hos legemiddelindustri og makt på universiteter, enn på hva som hjelper i det konkrete liv. Hvis behandlingen ikke hjelper så er det deg, ikke behandlingen eller behandleren det er noe i veien med. Er det mulig å etablere organiserte brukererfaringer som en motkraft mot dette?
Var i telefonisk kontakt med Modum i dag. Inntrykket mitt er klart at de ønsker å selektere de friskeste pasientene for å få så gode behandlingsresultater som mulig slik at de kan rettferdiggjøre det voldsomme pengeforbruket de har pr. pasient.
Er det interesse for "uvanlige behandlinger" av PTSD så vet jeg litt om dette, teoretisk og i praksis.

TanteSofie2
Schopenhauer
okt 7 2016 - 18:24
Hva mener du med "uvanlige behandlinger" av PTSD?
(Jeg har lest Schopenhauerkuren : ))

Victor99
Gratis psykolog
okt 9 2018 - 16:22
Hei.
Innlegget er redigert, da vi ikke tillater personlige opplysninger, mob.nr eller annet på Forum. Dersom det ønskes, så kan man benytte vennetjenesten.
Mvh Admin.

Victor99
Victor99 og Shopenauer er samme person
okt 9 2018 - 16:24

lille_64
Traumer, PTSD og avslag fra Modum Bad
okt 28 2018 - 18:38
Takk for at jeg fant dette forumet og denne tråden her !!
Har søkt om traume behandling på Modum bad. Vurderte lenge før jeg turte å søke. Har utallige terapi timer og forskjellige former for behandling.
Har hatt en traumatisk barndom med vold, rus og seksuelt misbruk...Ble rusavhengig, ble rusfri...er det fortsatt, men måtte gjennom operasjoner, og traumene dukket opp igjen....det gjør de stadig, og i forskjellige situasjoner...
Jeg klarer ikke intimitet og forhold. Sliter med tilitt, og masse greier.
Ble overrasket da jeg fikk avslaget. Fikk først beskjed at jeg måtte gjennom DPS, men det er på en måte et nytt overgrep for meg. Min forrige runde der var ikke positiv. Så da jeg fikk kontra beskjed om at jeg ikke trengte de i ryggen, så var jeg så tjukk i hode at jeg sa det i min samtale på DPS.
Jeg ønsker heller å bruke SMI, etter et eventuelt opphold på Modum, dvs etter oppholdet der. Er tryggere på SMI, føler at jeg blir tatt på alvor og trenger ikke å forklare så mye der. På toppen av det hele har jeg en ny fastlege som ikke vet så mye om meg, men de har jo journaler... Har lyst på et intimt og ærlig forhold til en mann, men kjennet at jeg har mye å jobbe med....er en godt voksen dame.....finnes det klage muligheter.?..Har ikke lest avslaget selv, da jeg for tiden ikke er i Norge.....føler meg veldig alene nå.......
Hater avvisning og avslag !!!!!

Anonymius
PTSD
juni 24 2019 - 12:25

Shamandalie
PTSD
juni 26 2020 - 14:34
Har selv fått diagnosen og har slitt med det i flere år. Etter lang tid hos ulike behandlere (fordi alle skulle slutte eller bytte jobb på noe tidspunkt) ga de til slutt opp. Sa de ikke hadde mer og tilby, og at jeg måtte "jobbe litt på egenhånd". Kjenner fortsatt smerten i brystet når jeg tenker på de ordene. Jeg har ikke gjort annet enn å jobbet, og kjempet, på egenhånd hele livet. Er så sliten. Ser ikke toppen av denne trappen.
Hadde satt pris på å komme i kontakt med andre med PTSD. Bare det å utveksle tanker og erfaringer hadde vært så fint. Så ta gjerne kontakt den som vil.
