Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Personlighetsforstyrret!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Personlighetsforstyrret!

april 24 2010 - 13:10
Hei!

Jeg har slitt i mange år- først med depresjoner, så med sosialangst og nå har legen satt diagnosen "engstelig personlighetsforstyrrelse" på meg. Jeg ble først litt engstelig(hehe), for en personlighetsforstyrrelse høres så alvorlig ut. Og det er det kanskje. Jeg klarer nesten ikke gå ut av døra i frykt for å møte mennesker som jeg føler dømmer meg utseendemessig og om jeg prater med dem tenkter de sikkert jeg er den verste personen i verden. Jeg klarer nesten ikke gå i dusjen for jeg orker ikke se kroppen min. Speilet dukker jeg under. Jeg unngår mennskelig kontakt så mye som mulig- selv om jeg faktisk er et ganske sosialt vesen tross alt. Jeg er alltid redd for hva folk tenkter om meg. Men jeg klarer ikke helt fatte at det er en personlighetsforstyrrelse?

Hva som utløste min lange sykdomshistorie kan være mobbingen jeg ble utsatt for da jeg var yngre, den var intens. Etter det sluttet jeg å stole på mennesker, senere sluttet jeg å stole på meg selv. Jeg går til en psykolog nå og det er første gang jeg klarer å forestille meg at psykologen faktisk er der for å hjelpe meg. Selv om jeg fortsatt føler at alle dømmer meg nedenom og hjem.

Allikevel, jeg prøver så godt jeg kan å komme meg gjennom dagene på penger jeg får av nav, samt at jeg 1-2 dager i uken klarer å jobbe 2 timer ikke langt fra der jeg bor. Arbeidstrening, kaller de det. Livbøye vil jeg kalle det. Jeg har etterhvert innsett at for å komme meg videre er jeg nødt til å utfordre angsten, selv om jeg for øyeblikket ikke helt kan si at det fører til noe. Håper jeg neste år kan studere, jeg håper jeg klarer det. Personlighetsforstyrret eller ei ;)

En annen fakor jeg gjerne vil bringe opp og jeg lurte på om noen visste noe mer om- sammenhengen mellom psykiske lidelser og premature. Jeg har hørt at det har vært noe forskning på området, og jeg passer rett inn i målgruppen. Kan det være en av grunnene? Kan jo være genetisk også, foreldra har slitt med depresjoner o.l. Kanskje det ikke er noen grunn, det må jo ikke være det.

Heldigvis, og utrolig nok, er det en liten rest av håp inni meg som presser meg videre. Dagene er vanskligst å fylle, de er lange og vonde.

Det jeg egentlig lurer på er:

Har noen andre fått denne diagnosen og kan gi meg noen tips til hvordan jeg kan komme videre?

Og vet noen om dette med forskning på premature og mentale lidelser?

Mvh meg
Til forsiden