(Beklager lang post, det var umulig å fatte seg i korthet)

Hei,

Her er saken: jeg har vært sammen med en mann med bipolar type 1 i underkant av et år nå, og selv om jeg elsker han, er jeg føkkings utslitt. Han har ikke vært prega av så hyppige og intense humørsvingninger som så for meg og frykta, men heller en manglende evne til å ta vare på seg selv som en voksen person. Kjæresten min har de siste par årene hatt en rekke strøjobber, og det virker ikke som noen av de har vært særlig seriøse eller langvarige. Han har en bachelorgrad i et humanistisk fag som det er vanskelig å få en relevant jobb innenfor. Dette gjør at han slitt økonomisk hele perioden vi har vært sammen, og sammen med belastningen det er å være arbeidsledig, tærer dette på forholdet.

Problemet er ikke det at han er arbeidsledig i seg selv, men heller at han ofte virker som han er ramma av en lammende mangel på tiltak. Jeg kommer med mange velmente forslag og oppfordringer til ting han kan gjøre, som å sende han jobbsøknader og tips om jobbkurs og karriereveiledning. Jeg har sagt til ham gjentatte ganger at han kan sende meg søknadene sine, for jeg jobber som norsklærer og jeg gir ham gjerne god hjelp. De fleste tipsene jeg kommer med velger han å ikke handle ut fra. Jeg er formelig desperat etter å hjelpe ham, for jeg ønsker så inderlig et godt liv for oss med barn og leilighet i framtida, og jeg blir så fortvila når ting ikke endrer seg.

Videre oppfordrer jeg han til å prate om hvordan han har det og jeg prøver å være så forståelsesfull og tålmodig med han som jeg klarer (selv om dette ikke alltid er så lett). Men han liker ikke å prate om psyken sin, og jeg vil si at han har en manglende innsikt i egen diagnose. Jeg føler jeg bruker mye krefter på å forstå og tolke hvordan han har det, for som regel prater han ikke om det selv. Det skal sies at han går på medisiner for å gjøre humøret hans stabilt, men han går ikke jevnlig til psykolog/psykiater. Da jeg traff ham, gikk han ikke på medisiner, og det måtte en episode med psykose til for at han skulle begynne medisiner som har fungert for ham før (men som nok gjør han "flatere" i humøret, og det var derfor han droppa det).

Det store emosjonelle arbeidet jeg gjorde for å forstå ham kombinert med frustrasjonen i at han ikke klarer å fullt ut hjelpe seg selv eller be om hjelp, gjorde at jeg til slutt klikka. Jeg stilte ham et ultimatum: han må komme med konkrete tiltak for å få jobb og bedre mental helse hvis vi skal være sammen. Så nå har vi en slags prøveperiode hvor han skal komme med konkrete tiltak for å bedre tilstanden sin. Og han har klart å gjøre noen små ting, men det går sakte. Og jeg er redd for at det ikke blir bedre, og at hvis jeg forblir i dette forholdet blir jeg den som må styre mens han ikke klarer å hjelpe seg selv. Så da er spørsmålet mitt, er det noen som har erfaringer med partnere med bipolar lidelse/selv har bipolar lidelse som har noen tanker eller råd? Eller noen som gjorde seg noen tanker når de leste dette for den saks skyld? Jeg er så fortvila og sliten.

Jeg er ikke pårørende men har diagnosen selv. Det som er viktig for deg her tror jeg faktisk ikke er å henge deg opp i selve diagnosen. Det du beskriver her som problematisk her behøver i seg selv ikke ha noe med det bipolare å gjøre; det høres mer ut som personlighetstrekk. Har han vært så tiltaksløs hele tiden?
Det kan være tegn på depresjon, om han har flere symptomer på det. Da bør psykiatrien inn og justere medisinering. Høres ut som han ikke har vært god medisinert. Etter min erfaring kan man leve ganske bra og normalt liv med sykdommen om man finner rett medisin i rett dose (noe som ofte tar maange år). Man må alltid ta hensyn og leve etter en del forholdsregler som at man har struktur på livet (jobb er derfor superviktig, men man burde heller ikke jobbe med hva som helst), god søvn, spise bra osv.
Jeg tror derfor nå du gjør helt rett i å sette noen grenser. Han får ta ansvar for sitt liv, det skal ikke du gjøre da er man ikke en likeverdig partner lenger. Det her er jo også er veldig kort forhold enn så lenge.
Men, om du mistenker en depresjon her så får du ha det i bakhodet om du er glad i han; han kan ikke noe for at han er tiltaksløs osv.

Pårørendekurs har de på psykiatrien rundt om kring, det vil jeg anbefale deg om du er så glad i han at du ønsker å fortsette. Det virker som du kanskje trenger litt informasjon om sykdommen :)