Jeg gleder meg alltid til påska. Endelig hoppe på flyet og besøke familie. Endelig være sammen, og bare kose oss på hyttetur.

Men så glemmer jeg fra år til år at jeg griner meg gjennom hele påska. For selv om man har blitt voksen, lar man seg overkjøre av mor og søsken. Man blir med på alt, selv om man ikke orker- og hvis man ikke orker, møter man ingen forståelse og bare mye "jeg er skuffet" blikk.

Fra dag 3, gledet jeg meg til å dra hjem. I år dro jeg ekstra tidlig på ferien, for å få mange dager med familie og kos- men det angrer jeg på. At samboer heller ikke ser hvor smertefullt dette er for meg hjelper lite.

Det verste er at før denne ferien følte jeg meg fantastisk bra psykisk, og nå ønsker jeg bare å forsvinne- fordi de som skal være de nærmeste føles som de som er fjernest.

Forstår at dette er tungt, men føler du ofte slik i andre settinger også, når dere samles?