Jeg har fra barndommen, utviklet kompleks PTSD og har ikke før den siste tiden begynt å forstå hvordan og hvor mye det faktisk påvirker hverdagen og livet mitt. Dette går jo selvsagt også utover relasjoner til andre da jeg hele tiden skal "være i forkant" å ser faresignaler, som veldig sjeldent eksisterer.. Slipper ingen inn fordi det er tryggest sånn. Tilhører den "evig single" klubben men har heller ikke sett etter noe, til tross for at det er en type sorg/savn. Samtidig som jeg begynner å forstå men ikke helt vet hva/hvordan løsne opp i det, så møtte jeg en fyr. Virker oppriktig, ærlig og rolig. Å det kommer fra hu som hele tiden ser etter baktanker/faresignaler. Men jeg vet ikke om jeg kjenner meg selv en gang og er redd for alt egentlig. For at jeg skal rote det til, for at jeg skal overanalysere, feiltolke, misforstås osv.. Vet ikke om jeg er kapabel til å ha romantiske følelser lenger engang.

Noen som har noen kloke ord/råd? Eller noen som kjenner seg igjen?

Du høres veldig reflektert ut, og det kan jeg tenke med til må være slitsomt i lengden. Kan jeg spørre hva du tenker er det verste som kan skje mtp forhold? Hvilke baktanker/faresignaler?

Er vel det å stole på noen, slippe noen inn, "hvorfor skulle noen ville være med meg" og ikke minst at jeg ikke er vant til å noen så nære, ganske lenge siden sist. Det er jo bare tull men jeg har ikke helt kontroll på hvordan kroppen reagerer heller, det sitter i en liten angst.

Det er nok ikke bare tull, og du virker jo veldig klar over hva som skjer og hvorfor det skjer. Har du nevnt dette for fyren du har møtt? Kan det eventuelt være et alternativ å fortelle han om det?

Har ikke fortalt det enda men tenker det er en del av det å bli kjent med meg. Selv om det er skummelt.

Takk for at du deler, Gameofroy! Selv om det er trist at flere føler på det er det godt å høre at man ikke er den eneste i verden som har det sånn. Kan hende jeg sender deg PM (k,30 her) :)

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver - har selv kompleks PTSD, men er i et forhold nå på femte året. Det er utfordrende og vanskelig, både for meg og typen, men vi har klart oss så langt. Det går ikke en dag uten at jeg leter etter tips, triks og løsninger for å komme fremover og forhåpentligvis til slutt bli herre over mitt eget liv igjen. Jeg skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg, men leter fortsatt selv. Ikke gi opp! Det er verdt å forsøke, alltid. Sendt gjerne pm om du vil prate (J28)

Høres i allefall ut som at man ikke er alene. 5 år er ganske imponerende.
Har møtt 2 stk iløpet av sommeren som har vært et stort steg for meg, selv om det ikke klaffet med noen av de. Ene virket veldig ensidig/hørte ikke på meg og den andre for ung til sinns, så han forsto ikke så mye av ting jeg sa om meg og ting jeg drev med. Men fant ut av at jeg ikke skal gå inn i noe bare for å gå inn i det om det ikke er en gnist eller følelser der, som er ganske teit. Hva om jeg ikke har evnen til å ha sånne følelser?
Føler ofte at denne verden ikke er for meg, passer rett og slett ikke inn.

Kjenner meg igjen ja.

Har ikke ptsd diagnose. Bare en intens følelse av at ingen kommer til å tåle hele meg. Nå har jeg levd såpass lenge med maske på at jeg bare klarer å ha den på i korte perioder av gangen-har ikke energi til mer. Så nå er jeg fange i en selvsaboterende evig sirkel av selvoppfyllende profeti. Lonely AF (og altfor gammel til "kul norsk-engelsk")

Tør ikke engang ha bilde på Tinderprofilen min. Eller i det hele tatt sveipe til høyre. Er det angst?

Håper det finnes håp for oss begge-og alle andre som har det sånn.

Hva med å ha fokus på å være den sterkeste versjonen av deg selv. Ikke gi slipp på selvstendigheten, men bruk tid for deg selv og det som styrker deg enten det er treffe venner, trene, spise sunt, lese. meditere, være i naturen eller helt andre ting. Så kan du møte han når du har overskudd og er sterk og ta det langsomt. Du har allerede møtt et par i sommer, så du kan tenke at du kan møte flere hvis det ikke lykkes med denne personen. Du kan jo fortelle hvordan du har det til han, at du har pstd, men mitt tips er å ikke la det bli et tema som går igjen hele tiden, det blir slitsomt for personen og hjelper kanskje ikke deg, du holder fortiden aktiv ved å fortsette å gruble på det(hvis du allerede har snakket ut om dette med en psykolog eller venner fra før). Bare litt om hva jeg tenker sånn med en gang jeg leser det du skriver.