Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Opp og ned

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Opp og ned

sep 29 2010 - 20:05
Har den følelsen noen dager at ting e supert, men skal bare en liten ting til fra at alt e topp til at alt bare e drit. for andre folk kan det virke som en bagatell. f.eks et vennskap som går dukken kan slenge meg ganske langt ned i dritten. Får meg til å tenke at eg kanskje legger for mye av meg selv inn i et vennskap. Gjør jo alt for mine venner uansett tid og sted. Og det e en av de tingene som gjør meg glad, det å kunne stille opp for andre folk.

Men den siste tiden har vært preget av at eg sitter igjen uten noen som tar jevnlig kontakt, og stort sett så tar folk bare kontakt for 100% egen vinning. F.eks så kjenner eg alt for mange som aldri gjør noe for meg, folk eg stort sett aldri e med, men så med jevne mellomrom e de super hyggelig og vil være med meg osv.. så når eg endelig e med de, så føles det som om de bare e med meg for personlig vinning. E som oftest godt timet sånn at de lager avtale med meg en dag de skal mye annet og derfor gjerne trenger en som e snill og kjører de rundt og hjelper de med det meste. Men problemet mitt e at eg i store perioder syntes det e bedre å være med noen som kanskje utnytter meg, enn å ikkje være med noen i det heletatt.


Eg vet eg sliter med å si nei til folk, og at eg e hyggelig og snill med de fleste. Men har liksom lyst på et vennskap der begge faktisk bryr seg om hverandre. Der begge faktisk kan snakke om ting, og bare være med hverandre fordi vi trives i hverandres selskap. og ikkje fordi den andre skal flytte og trenger hjelp til å bære osv..

Før kom eg ofte i kontakt med folk som var omtenksomme og som virket som om de brydde seg osv. men har dessverre fått et dårlig rykte der eg bor pga. noen få personer har overdrevet noen episoder ganske kraftig. Ja eg har prøvd på selvmord og gjort mye dumme ting, skadet meg selv og hatt betydelige angst anfall med folk tilstede. Den siste perioden eg hadde med disse tingene førte til at det var en person som gikk rundt og fortalte alle at eg var helt gal, at eg hadde prøvd å drepe den personen + noen til osv. selv om de andre som var tilstede benekter at dette e sant. Som vår felles bestevenn sa: "dumt at hun lyver på den måten og lager så mye drama, for tror du virkelig jeg hadde turt å sitte på fanget ditt og roe deg ned i nesten en time om du hadde prøvd å drepe noen"? (skal sies at hun er ganske redd av seg, tør ikkje ta telefonen visst hun ikkje kjenner nummeret, tør ikkje være alene i huset og hun e redd mange folk, men meg e hun ikkje redd. selv om ryktene sier eg prøvde å drepe hun den kvelden). eg husker helt ærlig ganske lite, dette skyldes noen medisiner eg gikk på som eg overhode ikkje tålte. Men etter eg sluttet på de medisinene så har eg ikkje hatt noen tilfeller der eg har prøvd på selvmord, og har egentlig klart å håndtere verre situasjoner på en mye bedre måte enn før.

Men selv om eg e ganske frisk, og ikkje har vært direkte deprimert på lenge så føler eg det nå kommer tilbake, siden folk ikkje vil ha noe med meg å gjøre. Fordi når folk spør andre om eg e en grei fyr, så kommer de ryktene frem. og det som var et påbegynt vennskap blir dermed forvandlet til et tidligere bekjentskap uten kontakt.
Syntes det e ganske synd at folk heller dømmer meg utifra ryktene enn utifra den eg e. Så lenge eg har vært frisk både tidligere og litt nå, så har folk skrytt meg opp i skyene. men no får eg aldri muligheten til å vise kem eg egentlig e, fordi eg får aldri sjansen. vet ikkje ka eg skal gjøre lenger, og e redd for at dette skal sende meg inn i en ny depresjon. De siste nettene har eg tenkt på at det hadde vært godt å bare dø, og det for første gang på nesten 6 mnd. bare så eg slipper mer av denne utrfrysningen. E dessverre alt for sosial til å klare meg helt aleine. Men nå blir eg bare sittende inne for meg selv i håp om at ting skal ordne seg.
I håp om at alt drama skal ta slutt, og at alle skal glemme alt om meg så eg kan begynne på nytt.

Men eg kjenner meg selv så godt at eg vet at eg ikkje har tid til å vente på et mirakel, vet eg ikkje klarer dette alene så håper noen kan gi meg et tips eller noe å ta tak i så eg atter en gang kan leve igjen. For idag føler eg meg bare død innvendig:(
Til forsiden