Så lenge jeg kan huske har jeg vært det "sorte fåret" i mammas tanker. Jeg har to brødre som blir behandlet som konger og får det meste. Jeg har alltid vært sta noe jeg ikke legger stort skjul på. Problemet er at min mamma har alltid sagt til meg hvor dårlig jeg er og sagt "du komme aldri til å oppnå noe her i livet!" hun har også kalt meg både for: hore, drittunge, stygg, dårlig mor oppigjennom tidene. I svangerskapet har hun også sagt til meg " Jeg håper ditt barn dør før det blir født fordi du fortjener ikke et barn i livet!" Hun har også lært mine søsken at det er greit å kalle søsteren sin og si stygge ting. Jeg har prøvd i det lange og brede å få et sånt forhold som "alle" andre har. I går spurte jeg hun om hun ville vær med på mor og datter tid. Igjennom hele denne "tiden" var det bare sutring og klaging på henne der hun er sliten, trøtt, orker ikke, vil ikke osv. Hun klaget også mye på hvordan jeg kjørte selv om jeg er faktisk ganske flink med å holde fartsgrensene. Jeg begynner å bli veldig sliten av alt det negative hun spyr ut. Hun sitter også å klager på meg til vennene sine som gjør at de ser meg som en idiot og barnslig. Jeg er så lei av å forsvare meg for hver bidige person hun har snakket med for å ikke bli sitt ned på. I det siste har hun gått rundt å sagt til folk at hun hater familien sin og det er derfor hun stikker ut med venner på kafèdate annenhver dag. Første gang hun sa hun hatet familien sin var jeg kun 10 år. Nå nettopp har hun fått påvist kreft i brystet, og jeg visste den empati siden min som faktisk er ganske stor, det eneste jeg fikk igjen var at jeg er en dårlig mor og at barnet mitt burde blitt tatt av barnevernet pga han/hun nettopp spiste en skive med syltetøy og hadde bitte litt syltetøy i håret. Hun har også begynt å si til meg at mitt barn ikke leker som alle andre barn (rart at det er bare hun som ser dette da..) Jeg føler jeg begynner å bli psykisk sliten fordi vi ikke har råd til å flytte for oss selv helt enda, men jeg føler jeg ikke orker så mange dager lengre.
Er dette en normal mamma? og hvordan skal jeg reagere? Er det noen andre som har vært i lignende situasjoner?

Dette er uten tvil en enorm påkjenning på både deg og barna. Jeg vil tro at moren din har følelsesmessige utfordringer og evt andre utfordringer. Hvordan hun oppfører seg overfor deg, er ikke greit. Og du må bestemme deg for ikke å godta det mer. Du har stor empati for moren din og du har holdt ut i alle disse årene, og det er tøft av deg, det viser at du er en god person. At dere bor sammen med henne, gjør det ikke lettere. Er det avstand mellom dere, vil det være mye lettere for deg å forholde deg til henne. Jeg synes du virkelig burde komme deg vekk så fort som mulig. Du sier ikke om du har en mann og ikke hvorfor du ikke kan flytte. Men det er helt sikker en løsning uansett. Begynn med å gå til legen din og forklar situasjonen. Spør om det er noen i kommunen som kan hjelpe deg. Du ha små barn og barn har rett på en levestandard som du burde få hjelp til å oppfylle. Nav har visse tjenester som kan hjelpe deg. Hjelp til depositum, bostøtte, kommunale boliger osv. Dette er ikke lett å hverken få oversikt over eller få, selv om du kan ha krav på det. Derfor er det fint å begynne med legen, som skal være på din side, og så gjøre en avtale for samtale med nav. Dette kan være en slitsom prossess, men jeg tror det er helt nødvendig i din situasjon. Jeg har selv et komplisert forhold til min mor, og har først fått fred nå som jeg har kuttet så godt som all kontakt (jeg sier ikke at du nødvendigvis skal gjøre det). Du må gjøre noe med dette før du blir helt ødelagt og nedtrykt. Lykke til:)

Helt ærlig og rett fram, det der hadde jeg ikke orka!!!

Så, da var det sagt. Jeg leste kommentaren over, og hun sier egentlig det samme som jeg tenker; Gå til legen, få hjelp av nav, hva som helst. Du trenger avstand til moren din, hadde jeg vært deg hadde jeg kuttet kontakten. Du skal ikke godta å bli behandlet på den måten. Det er IKKE normalt at en mamma oppfører seg sånn mot sitt eget barn (eller, det skal hvertfall ikke være det..). En mor skal støtte og elske ubetinget, ikke fortelle deg sånne forferdelige nedverdigende ting.

Ta vare på deg og barnet ditt først! Økonomi kan ordnes på en eller annen måte, så lenge du ber om hjelp fra de riktige instansene.

Grunnen for at vi ikke har flyttet ut enda er fordi jeg ikke har råd til å leie. Nav er ganske sleipe med pengene pga jeg er sammen med barnefaren og bor i lag. Den eneste måten jeg kan få mer penger fra Nav av er hvis jeg splitter min egen familie som ikke er gunstig for mitt barn. I dag har min mamma sagt mye frekt og ufint i løpet av dagen. Vi leier selvfølgelig leiligheten nede også kom hun ned og sa " Kom opp og rydd etter venninnene mine! Bevis de at du er verdt noe!" før jeg fikk sagt ifra " Nei jeg rydder og vasker her nede når det trengs. Du kan fint gå å vaske ditt eget rot!" før hun sa " Hold kjeft nå gjør du hva jeg sier ellers flytter du fra vår leilighet!" før hun smalt igjen døren til leiligheten. Jeg overhørte i går at hun sa at jeg ikke var god nok mamma, og at mitt barn burde blitt tatt ifra meg. Jeg synes det er faktisk fælt å få sånt slengt i trynet hver eneste dag. Jeg forstår at hun kan bli litt sur av tablettene hennes som hun begynte med på søndags kveld, men det er faktisk snakk om flere år med mobbing, truing, sutring +++... Jeg er så sliten! :(

Dette er du ikke alene om. Jeg forstår hvordan du føler deg og du er tøff som orker å holde ut. I hele livet mitt har både min mor og far behandlet meg dårlig og forventet av meg som en voksen gjør. De undertrykker meg og forvente at jeg skal klare meg selv uten støtte. Jeg skal blant annet som en 19 åring kunne ta billappen uten pengestøtte fra foreldre siden jeg fikk lærlingslønn. Jeg måtte ta vare på min bror som om han var min egen sønn. De er foreldre som er vanskelig å få hjelp av om jeg har behov. Blant annet så var jeg på besøk ikke så langt unna der foreldrene mine bor. Jeg ringte og det var krise. Men ingen kunne kjøre meg til sykehuset fordi moren var sliten i beina og faren ville bare ikke kjøre så jeg tokk bussen til sykehuset. Jeg følte dette var nok. Og fikk tankten at må jeg være døende for at foreldrene mine skal være der for meg når jeg trenger dem? Gjennom alle årene og tingsom har skjedd tokk denne episoden kaka.

I hele 21 år har jeg holdt ut med foreldrene mine og flyttet uten tvil da nin kjæreste fikk sin egen leilighet. Jeg sa til mine foreldre at jeg skal aldri flytte tilbake uansett hva som skjer. Idag er jeg 23 og holder ordet fortsatt. Forholdet har på en måte blitt bedre i å med at jeg er ikke like trassig som da jeg bodde i huset. Men enda snakker jeg med moren min 2 ganger i måned og faren min 1 gang i måned og besøker dem 1 gang i måned.

Jeg kontakter og besøker dem minst mulig og ser at livet mitt lyser opp. Noen ganger kan det gjerne også gå 2-3 måneder før vi snakker.

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å flytte ut. Ikke bare fordi det som skjer hjemme hos deg men også fordi jeg hører at mange opplever å få bedre/positiv relasjon med foreldree sine.

Virkelig, kom deg ut så fort som bare mulig. Hvis du ikke er helt ekstremt abnormalt mentalt sterk ville jeg anbefalt å kutte all kontakt og henvises til psykolog før post-traumatisk stress kicker inn, noe som er ganske vanlig å oppleve som følge av omsorgssvikt og psykisk vold som du beskriver. Det er ofte etter stormen sånne ettervirkninger kommer snikende, så jeg ville vært forberedt på at det kan gå veldig bra, men det er ikke sikkert den store lettelsen kommer før du har prossesert belastningene du har opplevd som barn og til nå. Jeg håper veldig at du finner en måte å bli selvstendig på så du slipper å ha noe med henne å gjøre, i alle fall slipper å være i en så maktesløs posisjon. Lykke til, håper alt blir bra for deg og dine!