Jeg har lenge egentlig prøvd å bite tennene sammen og fortsette forholdet nettopp på grunn av barna.
Nå er det sikkert mange som vil mene at barn ikke har noe å vinne på at en eller begge foreldre forblir i et forhold som ikke er funksjonelt.

Ingenting er svart/hvitt når det kommer til et forhold med en narsissistisk person.. og jeg står fast ved at det var riktig å bli, og jeg ble så lenge jeg kunne. Jeg ble til jeg raknet helt som person, og omtrent ikke kunne være mor for mine barn lenger. Da var det stopp, for hadde jeg blitt lenger hadde jeg gått ordentlig til grunne. Så begynte jeg jobben med å reise meg igjen alene.. mens han gjorde hva han kunne for å få min verden til å rakne enda mer.

Løgnene, ryktene, vridningen av sannheten, offerrollen, aggresjonen, manipuleringsforsøkene.. herregud for et kaos.
Heldigvis hadde jeg allerede søkt hjelp via fastlegen og var i gang med å få hjelp allerede før jeg kom meg ut av det huset, og selv om jeg var langt nede og omtrent ikke hadde noe av meg selv igjen, så bet ikke hans forsøk på noe som helst på meg.. Ikke fordi jeg hadde styrken til å stenge ham ute, men fordi jeg var så ødelagt at jeg ikke kjente en følelse, jeg var helt nummen.

Da han ikke nådde frem til meg, satte han igang angående barna. Ja, jeg hadde tatt de med meg, og neida det hadde jeg sikkert ingen rett til. Men de skulle da ihvertfall ikke være der når han var på sitt værste. Han skulle virkelig ødlegge livet mitt, sa han. Så på dag nummer 2 møtte han opp på skolen og lagde en uhyggelig scene ved skoleslutt slik at alle på skolen fikk det med seg. Jeg hadde nemlig kidnappet dem, og han stod der og skreik og hylte til barna - som selvfølgelig ikke ville være med ham. Plutselig innså han kanskje at dette opptrinnet ikke var særlig gjennomtenkt, han hadde nok ikke forventet at barna ville tørre noe annet enn å bli med.

Følgen ble at skolen sendte bekymringsmelding til barnevernet (noe jeg fortsatt blir beskyldt for å være pådriveren bak såklart.)
Da han fikk beskjed om undersøkelse av barnevernet, og at de så det hensiktsmessig at barna forble hos meg inntil vi hadde snakket sammen, ringte han meg og lo og sa at nå skulle han ta rotta på meg. Og det trodde han nok at han skulle også.. for han er en karismatisk mann med snakketøyet i orden. Sammenblandet med en vond barndomshistorie her og der, og avhandlinger om hvor stygg og fæl jeg hadde vært mot ham i forholdet etc - så gjorde han virkelig en innsats også.. Men ble heldigvis gjennomskuet, det er virkelig ikke hver gang.

Barnefordelingen endte uten stor krangel med vanlig samværsrett for far - han la det frem som om det var for å være grei og føye seg etter mitt ønske. Realiteten er at han aldri egentlig har bidratt en dag, aldri vært med på en eneste fotballkamp eller foreldremøte - for barna er virker som noe litt irriterende som er i veien for at han kan gjøre hva han vil, og prioritere jobben.

Videre aner jeg ikke hva jeg skal gjøre, og det er ikke så mye jeg føler jeg kan gjøre heller. Barna fikk gjennomgå og ble skremt til stillhet etter det første intervjuet med barnevernet der han plukket hver ting de hadde sagt til ham fra hverandre, og klarte å snu det til at barna hadde løyet - og de satt igjen med dårlig samvittighet ovenfor den tydelig sårede faren.

Etter dette har de bare sagt at ting har blitt mye bedre, og at han bare er snill og grei når de er der. De sier ikke mye til meg heller angående hvordan det er der, men det kommer en setning her og der, og det er stadig "ikke si det til Pappa." og "du må ikke si det til barnevernet."

Det skal sies at han virkelig er en morsom, kul og kjempegod Pappa når han er nettopp det - men plutselig kan det være stopp av noe så dumt som at noen søler noe eller ikke sier hei til ham når han kommer inn døren eller tusen andre småting.

Er det noen som har noen tips til meg? Kanskje noen som har vært igjennom dette selv, eller noen som har opplevd noe lignende som barn?
Magefølelsen min er nemlig ikke så god, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre utenom at jeg er totalt dedikert til å være en de kan føle seg trygg på, at ting er forutsigbart her hos oss. At de kan fortelle meg alt og at de kan stole på at jeg ikke skal si det de snakker med meg om videre... BV har jo plikt til å vise far hva jeg sier hvis jeg sier noe videre til dem også. Men vi vet jo alle at de kommer til å få det i retur, og at ting kommer til å bli enda noen hakk vanskeligere for dem..

Men gjør jeg det riktige...?

Hei, ikke så lett denne situasjonen. Mye følelser i spill - mest hos far - mens du heldigvis er mere rasjonell og fornuftig i det hele.

Kun noen antagelser jeg kommer med her, ikke hugget i stein eller skrevet i sanskrit altså. Der fikk jeg nok ansvarsfraskrivelse både innhold og eventuelle religiøse feiltakelser.

Om far:
Jeg tror at far er svært trist, og trolig svært skamfull over at dette klarte han ikke. Først og fremst å ikke kunne gi barna en oppvekst med idyll, biologiske foreldre med identiske stråhatter på sommerturen, gå på felles dansekurs og realisere øvrige fellesdrømmer (i hans hode). Far har neppe hvilepuls i løpet av døgnet nå, fordi han ser for seg at en annen kommer og «tar» hans plass - både ovenfor barn og deg som han egentlig er glad i. Men innser han at trolig har både småbarnsfella, stor innsats og hans konstante fokus på økonomisk trygghet og fikset garasjeport, hverken blitt sett eller verdsatt. Altså, beskrevet litt enkelt over - skam innvendig hos han for å ikke ha vært god nok til å se dine behov, men bare familie og barns behov. Han er redd for å miste kontakten med barna også, og vil trolig i en periode ikke nedsnakke deg ovenfor barna direkte - men kunne undres på ting du gjør sammen med barna som vil kunne undergrave deg som mor. Såret altså, og svært urettferdig følelse er nok tilstede - noe som vil avta selvsagt med tiden. Men trolig lurt med noen tiltak.

Han kommer etterhvert til å bli mer og mer fjern i forholdet til deg. Siden han ble avvist og vurdert som svakere enn noen andre. Selv om du ikke har en ny partner. Bedre uten han enn noen altså. Det kan føles dom at han da er mindre verd enn null.

Om deg:
Du slo nok opp med han for lenge siden, mens han ikke har gjort det enda. Han har trolig klamret seg fast i at dette kan fikses og bruddet kom nok brått og han viser tegn på å være i sjokk. Du virker å ha gått videre på en rolig og fornuftig måte, men leter selvsagt etter en måte kunne sikre at barn blir best mulig ivaretatt samtidig at du ikke blir sabotert i din tilknytning til barna. Jeg tror også at du kan forsøke å unngå å korrigere han i en periode (selv om det er riktig). Han kan gjøre slikt (ubevisst) for å få oppmerksomhet/dialog. Jeg tror det er best å være litt avmålt og holde hodet kaldt, og være saklig om med fokus på barn og ikke annet som ønskes «pisket opp».

Jeg tror samtaler på familievernkontoret er nødvendig, da dere (og mest far), har behov for å innse/starte på en ny måte å se deg. Altså som noe som er passert og dødt, og at en ny bok må åpnes. Han vil fremstå såret for deg i 1-2 år, for å få sympati og en klapp på skulderen. At det er med en/flere «meglere» når dere skal lære et nytt «felkesspråk» er nok litt viktig nå. Han vil trolig komme på slike møter, fordi han vet at hvis ikke - så kan det å ikke møte opp bety problemer i en evt. rettsak om barn.

Jeg tror du gjør lurt i å fremsnakke egenskapene hans som far, men avstå fra å gi inntrykk av at dere kan bli et par (ikke flørt eller bli dratt med på «spøk» eller andre bekreftelsesteknikker). Det kan være at fars sår blir hurtigere leget med noe ros, og da til bedring for barna og da kan fars mulige «undergravelsesspråk» bli mer moderert.

BV har fokus på barna, mens dere to har nok behov for noen som bringer dere i retning av en felles plattform for fremtidig dialog. FVK burde kunne bidra med det. Det minner litt om høykonflikt, så bruk FVK for å dempe konfliktnivået (hans/ditt) før det evt skjer noe som gir større juridiske/økonomiske utfordringer (stevning/rettsforberedende/rettsak/forlik/dom/offentlighet osv). Han har i tilfelle mere juridisk startet litt svakt, noe han vet.

Jeg tipper stressnivået hans er høyt, og masse adrenalin som signaliserer fare/problemer. Han er kanskje ikke narsissist som typisk har grandiost selvbilde, empatifjern og tror han er penere/smartere enn alle. Men at han er så stresset at han ikke innser effektene av sine handlinger pr. tiden. For han kan trusler om å knuse deg være en måte å fortelle deg at du betyr mye for han. Og det å fortelle at han er såret og i sjokk, det forstår han ikke - fordi «alarmsentret» amygdala er høyaktivert og logikkhjernen er da delvis koblet av.

Takk for et godt og reflektert svar!

Han har nok ikke så mange trekk fra prototypisk narsissisme nei, mer covert. Og selv om han ovenfor andre mennesker kan virke som en meget selvopptatt og selvsikker mann, og kutter ut vennskap og forbindelser så fort de ikke er enige med ham eller hvis de kritiserer ham + + +... Så vet jeg hvor dårlig selvtillitt han har, hvor mye han angrer når han reagerer på en måte som får andre til å bli skremt eller misforstå ham totalt, lei seg osv - og skammen når han ikke får til det han vil som du nevner. Hans forstyrrelser når det gjelder dette HAR kommet fra en meget absurd og vond barndom fylt av både psykisk og fysisk vold.

Men da jeg selv også kommer fra en nokså vanskelig barndom, klarer jeg ikke å forstå hvordan han kan bruke dette som en knagg til å henge ansvaret for hans handlinger nå.. for min del gjør jeg ihvertfall det stikk motsatte av det jeg selv ble utsatt for. Jeg er en mor som både setter grenser og krav til barna mine, men jeg oppfører meg aldri som en ukontrollert, avvisende eller skremmende person, jeg snakker og forklarer og lar dem gjøre det samme. De skal føle seg viktige, og stemmen deres skal også bli hørt.

Jeg vet at det ikke er spesielt bra for meg å sette noen slags diagnose på ham altså, men det er mange år siden jeg kom frem til dette, og det har hjulpet veldig i vår relasjon at jeg har prøvd å sette meg inn i hvordan hans forhold til tanker og følelser er.

Jeg har hele tiden villet være der for ham, og det vil jeg egentlig enda. Eneste rådet jeg får er som regel å gi f og be han seile sin egen sjø, det funker ikke helt for meg, samtidig vet jeg ikke om det er den eneste måten han kan gi slipp på, at jeg avviser all kontakt utenom det som har med barna å gjøre.

Det at han eskalerer så veldig nå, er nok også på grunn av at jeg nok er det eneste mennesket han har vist alt ved seg til, som han faktisk har hørt på, og som frem til nå har vist at jeg står ved hans side uansett hva. Men jeg er likevel ikke sterk nok til å takle dette lenger. Og barna mine fortjener at jeg som mor er en så god mor jeg kan være også.

Likevel er ikke de reaksjonene jeg forklarte innledningsvis nye nytt, han kunne reagere voldsomt med både sinne, sjalusi, frustrasjon og en masse forsvarsmekanismer og være helt blottet for rasjonalitet bare han fikk det for seg at jeg hadde gjort noe annet fordi jeg brukte lengre tid enn vanlig når jeg dro på butikken, eller hvis han følte at jeg ikke var glad i ham fordi jeg ikke hadde sendt ham en masse meldinger iløpet av arbeidsdagen f.eks..Så om han er i sjokk så må det bety at han er i sjokk flere ganger daglig hele tiden uavhengig av situasjonene, for det finnes alltid en situasjon ;)

Han blir også sinna hvis barna er lei seg eller gråter, eller f.eks hvis de gjør en ting han har bedt dem om å ikke gjøre en eller annen gang, han setter standarden der at da har de ikke respekt for ham - hvis de glemmer seg eller rett og slett tester grenser slik som barn gjør.

Etterhvert blir det jo slik av vi rundt ham prøver å passe på så godt vi kan at vi ikke gjør eller sier noe som kan er eller kan sammenlignes med det han har reagert på. Samtidig kan han gjøre/si akkurat den/de samme ting selv uten å skjønne at dette blir feil. Hvis han blir bedt om å prøve å se ting fra en annen persons perspektiv, klarer han ikke dette, ikke engang en smule. Da blir det fort til at ja men han tenker på en annen måte enn andre så det blir for dumt for han å leke sånne teite rollespill etc som er svaret.

Men ja, jeg kommer til å forholde meg like rolig fremover. Så lenge jeg ikke ser at barna blir for mye preget av dette.. for jeg er ganske så sikker på (og vet av erfaring) at hvis ikke jeg er i nærheten så han kan lange ut mot meg for ting, så vil det gå utover barna isteden når han har en dårlig dag...

Det jeg synes er så merkelig er at når han er klar over disse tingene, egentlig har selvinnsikten over hva det er han gjør (etterpå), så klarer han ikke å stoppe opp når han først har reagert på noe.

Familievernkontoret skal vi ha samtaler med, men jeg kan liksom ikke si noe når vi sitter der sammen, for det vil bli total katastrofe..

Takk mtp refleksjon

Det kan også være mye selvdestruksjon, sabotering av vennskap kan være en måte å gi venner anledning til å bli negative, fordi denne negative responsen bekrefter hans riktige valg. Men han innser ikke at han høster frøet han sådde (ved å avvise venner). Selvbilde/seldestruksjon altså - ganske vanskelig å få tak i dette og forstå. Men det at han nok har følt seg overveldende forlatt i oppveksten, og at nå mister han gulvet brått under seg etter å ha følt på tilknytning, kan gi mange rare utslag.

Men svært forståelig at du er sliten av dette, «trøsten» kan være at han neppe er klar over effektene av selvstraffingen sin. Kanskje med unntak av det han påfører barna. At han ikke tåler gråt er på et vis forståelig, han projiserer nok seg selv i barna - tiden skrudd tilbake. Med å bli sint på gråt fordi det rører i en del greier fra oppveksten som er vanskelig, og slikt kureres/herdes med å få kjeft (i hans hode). Å fortie følelser har trolig blitt mer og mer vanlig for han fordi han trolig har sabotert forholdet noe med overlegg over tid. Dette er selvdestruksjon, og han kan ha kjempeutfordringer med å akseptere at du noen gang i realiteten har vært glad i han.

Du beskriver også noe som jeg oppfatter som passivitet hos han. Altså når noe galt skjer, så forholder han seg passiv eller forsøker ikke å fikse problemet. Jeg tipper han faller i dyp selvmedlidenhet etter å ha vært i konflikter.

Slik adferd som dette var nok mere skjult før. Bak døra hjemme var det ille, mens utad greit osv. Han har denne skolehendelsen, som iallfall har vist flere at sinnemestring er aktuelt. Det burde ikke bli noen overraskelse for han i tredjepartssamtaler.

Sinnemestring vil trolig være noe som kan være aktuelt for gan, men han må innse/tro på det selv.

Forståelig at det kan smelle på FVK hvis slikt tas opp. Mulig burde det vært separate samtaler med hver av dere først/tidlig. Det er en del kurs ved FVK og innspill som da lettere kan løse opp stemningen. Det er nok massevis av fornektelse hos han, og han balanserer nok på et stressnivå som kan gjøre at han kan få problemer.

Selvinnsikten hans trenger det ikke å være noe videre galt med, for muligens er stress/fare så alarmert til han at han ikke ser det. Derav blokkeres fornuften og logikken, han evner ikke (nå) å se seg selv utenfra via andre nøytrale øyne. Og noe innsikt som dekkes over med skam/taushet og fornektelse selvsagt.

Jeg tror også at FVK «sniffer» ganske raskt i en fellessamtale hva som kan være problemet. Men, idet FVK har ny felles kommunikasjon/plattform mellom dere to som mål, så kan hans problematikk falle mellom to stoler. En sak har tre sider; din, hans og hva de andre mener. Derav kan enkeltsamtaler gir mere mening for senere fellessamtaler.

Dog: han vil trolig skjule sine følelser og nekte hjelp. Han utøver selvdestruksjon på mange punkter; selvhat altså - hvor han straffer seg selv ved å være «umulig». Det kan være at det føles forsonende/bekreftende for han, fordi selvbildet er forvrengt.

Herregud!
Da jeg leste trådstarters beskrivelser/erfaringer med eksen så reiste nakkehårene seg! Det var en nærmest ordrett beskrivelse av mitt liv, og jeg er rimelig sikker på at den mannen må være nært beslektet med min!...Eneste forskjellen er at jeg står midt oppi det, jeg er fremdeles der at jeg biter sammen tenna... Nesten litt skremmende at det føles "godt" at jeg ikke er alene:/