Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når ting blir svart/hvitt.. Hvordan kan man få det lille håpet til å komme tilbake, så man orker fortsette..?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når ting blir svart/hvitt.. Hvordan kan man få det lille håpet til å komme tilbake, så man orker fortsette..?

okt 29 2007 - 10:25
Jeg er en j på 20+. Har akkurat blitt diagnostisert med sterk depresjon. Akkurat nå, er det så mye motgang i livet mitt, at det å puste, leve, være er nok til å slå meg ut helt.. Er så ufattelig trist og lei.. Men, har ikke lyst til å la mørket ta over helt, og ta livet av meg... Hva kan man gjøre for å få litt håp!? Har ikke noen hobby jeg kan gjøre nå, pga skader og sykdom! Men, en hobby, er uansett vanskelig å gjennomføre, for jeg er så sliten hele tiden, orker ikke å være stort med andre mennesker.. selvskader masse i disse dager, og har tidligere prøvd å ta mitt eget liv. Men vil ikke at det skal gå så langt, at jeg vil forsøke igjen.. men er veldig nær ved.. Så please.. er det noen der ute, som har noen tips? Noe som hjalp dem? Jeg er helt desperat!!
Avatar

Re: Når ting blir svart/hvitt.. Hvordan kan man få det lille håpet til å komme tilbake, så man orker fortsette..?

okt 30 2007 - 10:25
Hei

Eg er ei jente på 28 som siden 2002 har gått gjennom veldig mykje motgang på helse, operasjoner, sykemeldinger, motgang på jobben, tvunger til ta tak i meg selv med diverse behandlingsmåter som har medført reaksjoner i meg sjølv og de rundt meg, pluss fleire ting. Dette har medført "harde tider" psykisk, men har lært meg sjølv kjenne på det gode og vonde, samt forbannet meg på prøve alt eg kan av vere åpen for type behandlinger, kommunikasjon, finne ut kven er og kven eg ønske vere, etc.. Det er vanskelig alltid falle ned og måtte jobbe seg opp, aldri få det stabilt..

Las det du har skrevet og ble positivt nysgjerrig på deg som menneske... Hvem er denne personen, Hvor lenge har ho slitt med dette, hva har hun vert gjennom, hvilke type person er det, hva tenker ho, jobb/studie/hjemme, Hva liker hun, hva intresserer deg i gode perioder om så BITTE litt, etc...

Om du har lyst kommunisere , fortelle meir om deg sjølv så er eg interessert i lytte. Det er vanskelig si hva som kan gjøre til at man finner det lille håpet da vi alle er så unike og ulike mennesker :) Vi liker og reagerer ulike på alt som påvirker oss gjennom dagene... Er derfor lettere kanskje hjelpe/lytte/forstå/kommunisere når man kjenner en person bedre:)



Avatar

Re: Når ting blir svart/hvitt.. Hvordan kan man få det lille håpet til å komme tilbake, så man orker fortsette..?

nov 8 2007 - 23:59
Jeg er mye eldre enn deg og vet en del om å føle seg nedbrutt. Jeg vil støtte henne som svarte deg først. Hun ber deg om å fortelle om deg selv. Gjør det. Fortell om hva du er interessert i, hva du lengter etter og drømmer om. Hva du har lyst til å gjøre når du er frisk og ikke så sliten.
Jeg kjenner godt til at det er en psykisk påkjenning å være syk og skadet. Kan jeg si at det er lov å være ulykkelig? Det blir ikke morsommere av det, men man er ikke mislykket og ubrukelig fordi om man er usikker og nedfor. Jeg vil si at det er ganske normalt når man er ung. Jeg tør ikke komme med konkrete råd når jeg vet så lite om deg. Selv synes jeg også at andres råd kan være vanskelig å forholde seg til. Det virker forslitt å si at en bør sette ord på det. Snakke og snakke. Har du noen å snakke med? Det behøver ikke være bestemte "aksepterte" problemer. Det kan være et problem i seg sjøl at en famler. Jenta som svarte deg sa at hun ble nysgjerrig på deg. Hun ønsker å bli mer kjent med deg. Et annet menneskes oppmerksomhet og interesse er det alltid håp i. Kanskje du kan starte med den meldinga. Jeg skriver for å gi støtte til flammen i deg som ønsker å leve. Stol på deg selv, ikke at du har rett i alt naturligvis. Men du er noe, du har evner og har allerede levd i 20 år. Man vet mye da. Men det er helt riktig om man også føler at veldig mye er usikkert. Selv følte jeg en trygghet vokse fram da jeg var i førti-årene. Det har jeg hørt andre også fortelle. Kanskje det er normalt. Man er voksen nok til å klare seg selv som tjue-åring på mange måter, men det er helt riktig å gi seg tid til å modne. Jeg kan godt innrømme at jeg synes livet er vanskelig fortsatt, men jeg er veldig for livet. Det tror jeg du også er, siden du skriver. Dyrk det, bruk oppfordirngen fra den andre jenta. Kanskje du oppdager mye bra hos deg selv, mye som du har lyst til å følge opp. Kanskje du er utålmodig etter å bli frisk. Jeg ønsker deg alt godt og håper du finner noe du kan bruke.
Avatar

Re: Når ting blir svart/hvitt.. Hvordan kan man få det lille håpet til å komme tilbake, så man orker fortsette..?

jan 29 2008 - 22:59
Jeg vil nevne en ting som har plaget meg. (jeg vet det er en gammel tråd, men jeg vil si det likevel bare for å si det) Når jeg har bedt om den type hjelp som du som laget tråden, og fortalt om mine problemer har jeg alltid blitt møtt med de samme svarene som du har fått. Dere prøver sikkert å hjelpe, men det hjelper ikke å høre at alle har det sånn. Spesielt det å avslutte med "når man er ung". Ikke normaliser det, for ingen har det sånn som meg. De kan ha liknende problemer, men når jeg ber om hjelp er det mitt hode jeg snakker om. Hun ba om en konkret ting: en hobby. Noe å gjøre for å samle tankene evt distrahere dem, ikke de samme remsene som blir servert alle lettere forstyrrede ungdommer. Man blir så lei av å høre det at det kan gjøre mer skade enn det hjelper. Er ikke meningen hvis dette høres aggressivt ut, jeg ønsker bare å si at man skal være forsiktig med hvordan man ordlegger seg.

Tilbake til spørsmålet:
Når tankene og angsten tar over for meg har jeg alltid lest tegneserier eller sett på en serie/film jeg har sett en million ganger før. Det krever ikke så mye energi som å lese for eksempel. Bare kommer til meg og distraherer meg nok til å ihvertfall gi meg et lite pusterom. Hvis det er en barnehage/skole i nærheten der du kan se på barna når de leker ute eller en park der det er mye liv. Bare noe du kan sitte å se på, uten å måtte forholde deg til det. Jeg vet selv at det ikke er så lett å komme seg ut alltid når man har det sånn, men er sånne ting jeg prøver å finne for å roe ned. I dag ble avledningen at jeg skrev her..
Avatar

Re: Når ting blir svart/hvitt.. Hvordan kan man få det lille håpet til å komme tilbake, så man orker fortsette..?

feb 16 2008 - 11:19

Selv "går jeg i hi" når jeg har det på den måten, og det er helt nødvendig. Det er for meg en slags psykisk immunsvikt der jeg blir så følsom for all verdens elendighet at det er helt nødvendig å gå inn i en kokong. Men da må en ha et slikt sted - og jeg har vært heldig som alltid har funnet slike. Der jeg har sluppet å forholde meg til alle livets krav og kunnet vegetere til jeg har fått samlet krefter igjen. Noen ganger har jeg funnet det i mitt eget hjem - andre ganger har venner eller familie gitt meg asyl.

Å ha noe å holde på med har hjulpet meg veldig - håndarbeide er medisin for meg. Jeg opplever at å få lov å se noe skapes mellom hendene mine gjør underverker for selvfølelsen min.

Å se filmer og høre musikk har også vært til hjelp - men det bør helst ikke sette i gang for mye følelser - spesielt når det er som svartest. Alt som kan kan ta oppmerksomheten vekk fra det som gjør så vondt er et gode akkurat da - når jeg har kommet meg litt kan det også hjelpe meg til å bli kjent med smerten på en måte som ikke lammer - en slags kontrollert utblåsning. Når jeg har kommet meg litt kan også bøker være gode hjelpere, men da må en klare å konsentrere seg og det krever litt.

Mitt problem har vært at jeg har det for travelt med å bli "frisk" igjen og at jeg på en måte blir enda mer deprimert når jeg ikke blir det. Ta en dag av gangen - gjør bare det du har lyst til å gjøre. Men når du har lyst til noe - gjør det! Det har i hvert fall jeg lært!

Det er en verden der ute - du er bare ikke helt klar for å møte den ennå! Den forsvinner ikke i mellomtiden.


Avatar

Re: Når ting blir svart/hvitt.. Hvordan kan man få det lille håpet til å komme tilbake, så man orker fortsette..?

mars 3 2008 - 14:23
Kjenner meg igjen i deg jeg. Det er tungt å ha det sånn. Og når det er så svart, så tror man ofte at det ikke vil gå over heller. Og da ser det bare enda svartere ut. Men man ser jo at folk blir friske. Og kanskje du har noe hjelp og. Det trenger du ihvertfall. Jeg pleier å ha noen tusjer liggende på badet som man kan skrive på glass med. De bruker jeg til å skrive ting til meg selv som jeg må huske på. F.eks. at det går over. Ting man glemmer når man er langt nede. Jeg har også bedt mannen min om å gjøre det samme. Bare holde rundt meg og si at det går over. Ellers kan det være godt å prøve å få ut følelsene på en kreativ måte. Masse maling og et stort lerret kan være god terapi. Håper det er bedre med deg nå.
Avatar

Re: Når ting blir svart/hvitt.. Hvordan kan man få det lille håpet til å komme tilbake, så man orker fortsette..?

april 1 2008 - 21:48
Jeg har selv vært dypt deprimert i både korte og lengre perioder av livet mitt. Spørsmålet ditt startet en refleksjon i meg selv som ga meg det svaret at jeg ikke vet akkurat HVA som ga meg håp der i mørket.

Jeg er en utålmodig sjel som fanatisk prøvde å "vri" hjernen min til å interessere meg for noe. "Hvasomhelst", tenkte jeg. Alt er bedre enn å ikke klare å interessere seg for noe i det hele tatt. Jeg opplevde som deg at jeg var sliten, så det eneste jeg egentlig ville var å sove. Jeg prøvde å lese, men ble bare irritert av å falle ut av første linjen sikkert 20 ganger etter hverandre. Jeg prøvde å se på barna som lekte i solen utenfor vinduet mitt, men jeg opplevde stemmene deres som altfor høye og sole altfor sterk. Det gjorde meg bare enda mer apatisk å se ut på den verdenen der ut som jeg følte at jeg ikke kunne bli en del av.
Jeg prøvde å skrive. Brukte en hel dag på å skrive "det snør ute" på et ark. Alle de følelsene jeg visste måtte være der inne som ikke ville ut gjorde meg enda mer frustrert. Og enda mer utmattet. Listen kunne fortsatt i sidevis.

Det er vanskelig å holde seg fast i noe abstrakt, men det var til slutt det jeg måtte. Det kan vel knapt kalles hobby å gjenta høyt for seg selv at "det går over, det blir bedre en gang". I årevis trodde jeg ikke på mine egne ord. Ble sint på alle dem som sa det samme til meg. Ba folk som var glad i meg si noe som fikk meg til å tro på at det ville blir bedre. Det gikk måneder, men det ble jo ikke bedre. Hvorfor skulle jeg tro på det da? Men jeg klamret meg til håpet som lå i de ordene. Det var stunder jeg var så nære ved å gi opp. Det var stunder jeg ga opp og noe annet i meg tok over. Når man idag spør meg hva som reddet meg, så kommer dette abstraktet håpet inn igjen. Jeg var håpløs, men ble reddet av et håp om noe jeg ikke engang trodde på. Selvmotsigende er det jo.

I dag tror jeg på de enkle klisjéordene. Jeg er akkurat nå på vei ned i tunellen igjen. Jeg vet jeg vil få det mørkt nå, om enn ikke så mørkt som tidligere. Jeg bærer med med en gnist av håp. Jeg vet at jeg vil gjøre mye jeg senere vil tenke var dumt, at jeg vil tenke mye jeg skulle ønske jeg ikke hadde tenkt. Men jeg vet at lyset finner meg igjen. En gang.

Du vil forhåpentligvis få mange fine tips til hva du kan forsøke å gjøre. Jeg opplever ofte en følelse av nederlag når jeg ikke klarer å fullføre de små tingene jeg prøver på. Ting som for andre er så enkle, og som høres ut som en så god idé før man har prøvd det. Jeg sier ikke at du ikke skal prøve, men alle er unike. Det som fungerer for meg, fungerer kanskje ikke for deg. Og det som til slutt fungerer for deg, behøver ikke fungere for noen andre enn deg!

Jeg synes at du har vært utrolig flink som har satt deg ned og fomulert dette spørsmålet. Du spør om hvordan du kan finne det lille håpet. Bare det å spørre er jo et skritt videre på veien mot å finne det. Jeg pleier å tenke at der det er bevegelse er det håp.

Jeg har et annet tips også som kanskje ikke er riktig sånn bearbeidelsesmessig. Er du sliten? Sov om du klarer det! Noen ganger da jeg har tenkt at jeg ikke orker mer har jeg lagt meg til å sove. Å sove er for meg å ikke være. Ikke tenke. Ikke føle. (bortsett fra når jeg plages av mareritt). Det er en pause. Det løser kanskje ikke noe å sove, men det utsetter noe en stund til. Jeg ønsker ikke å dø. Jeg bare orker ikke å leve sånn som dette tenker jeg. Kanskje jeg er litt sterkere imorgen tenker jeg da. Og hvis jeg ikke er sterkere er jeg jo bare på samme sted som i dag.

Akkurat nå forstår jeg hvor vanskelig det var for de jeg ba om hjelp å gi meg råd. Jeg sitter her og har vært gjennom mye av de samme tankene som deg og kommet ut på riktig side igjen. Og jeg vet ikke hva jeg skal si til deg.

Annet enn at det finnes håp om å bli bedre. Ikke imorgen. Ikke neste uke. Kanskje ikke engang neste år. Men en gang...

Jeg ser at det er lenge siden du postet innlegget ditt. Dersom du leser dette en gang hadde det vært fint å få vite hvordan det går med deg i dag. Hvis ting allerede er litt mindre svart, klarer du å fomlulere hva som hjalp for akkurat deg?
Til forsiden