Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når frykten fra fortiden truer relasjonene i dag

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når frykten fra fortiden truer relasjonene i dag

sep 13 2018 - 20:12
Jeg er redd hver gang jeg får en god venn. Jeg er redd hver gang jeg går inn i et nytt forhold. Jeg er redd hver gang jeg kan knytte meg tett til en person. Skulle jeg få en god relasjon med et fantastisk menneske, så varer det ikke lenger før det kommer en frykt, en frykt for at jeg kommer til å sabotere dette. Jeg pusher de jeg er blitt glad i, så langt til kanten som mulig, for å se hvor glad de er i meg, før jeg ber om tilgivelse. Det er som om jeg i raseri, sinne og frykt slår løs på forholdet med all kraft, før jeg trekker meg på det siste slaget, brister ut i gråt og ber om tilgivelse.

Jeg har hatt omsorgsmennesker i livet mitt som sa jeg kunne komme meg ut av huset selv om jeg ikke hadde noe annet sted å gå, som ikke stod opp for meg når de så jeg hadde det vondt. Jeg har aldri turt å pushe grenser med dem, for gjør man én feil, så blir du angrepet. Kjærligheten jeg fikk var betinget med at de måtte få noe igjen. Jeg har ikke tillit til at et annet menneske vil gjøre noe så uselvisk som å virkelig være der for meg. Hvordan kan jeg få det?
Avatar

Re: Når frykten fra fortiden truer relasjonene i dag

sep 16 2018 - 15:37
Jeg har også hatt omsorgspersoner som ikke var der for meg, og jeg har sabortert en del for meg selv opp igjennom årene. Og vært så usikker i forhold til venner, ikke stolt på at de vil like meg. Følt meg fæl innvendig, og at hvis noen likte meg, så var det fordi de ikke egentlig kjente meg.

Men jeg har litt etter litt greid å åpne meg, for den ene og den andre. Har kjent mange folk, og har venner jeg har mista, men samtidig har jeg venner som jeg har beholdt. Det jeg forstår nå er at jeg har ønska meg noe jeg egentlig skulle ha fått i barndommen, dette at noen er opptatt av deg, slik foreldrene dine egentlig skal være, som tar seg av meg og passer på meg. Men vennene mine kan ikke bli det. Og en kjærest ønsker heller ikke å bli krevd dette av. Det jeg har lært, er at en som voksen må ta seg av seg sjøl. Og det kan være hardt, men en må prøve å gi seg sjøl det man ikke fikk i oppveksten. Elske seg selv. Ville seg selv godt. Og passe på seg selv. Det gjør meg iallfall mer og mer i stand til å nyte det jeg faktisk kan få av andre. De kan aldri gi meg en god oppvekst, men de kan være med på å berike livet mitt her og nå. Og jeg kan la dem gjøre ting for meg. Jeg kan la dem bry seg om meg. Selv om de aldri vil være opptatt av meg og bry seg om meg slik mor mi egentlig skulle ha gjort. Noe jeg gråter for. Men det er helt greit å gråte og være lei seg.

Jeg har den samme opplevelsen av å bli angrepet hvis jeg prøvde å pushe grenser, så jeg skulle være snill og grei og ikke gjøre noe ut av meg. Og så har jeg og tatt det ut på andre, et sted må en bli kvitt det. En trenger å kunne kjenne at noen blir stående selv om man pusher grenser. En trenger å møte motstand, for da er det noen som bryr seg, som får deg til å føle at det betyr noe det du gjør. Noen som ser deg, som ser hvordan du har det inni deg. Men en må og selv tørre å vise hva en har inni seg. Ellers kan den andre ikke vite det. Ellers kan den andre ikke elske deg.

Det er bare deg selv som uselvisk virkelig kan være der for deg selv. Tørr du være det?
Til forsiden