Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 7 2020 - 00:44
Jeg har en partner som jeg føler at jeg lyver til når jeg sier "jeg elsker deg". Og som jeg tror vil bli fullstendig ødelagt hvis det blir et brudd. Jeg får kjærlighetserklæringer og hengivne blikk hver dag. Jeg får noen som bare vil at jeg skal ha det bra, men som jeg opplever at til dels gjør det vanskeligere å være meg. Fordi vi har ulike behov, og behovene våre gjør den andre ukomfortabel eller trist hvis vi etterkommer dem. Som alenetid og space eller interessante samtaler på den ene siden, eller som masse tett intimitet, øyekontakt og kjæresteoppførsel på den andre siden.
Jeg innser at jeg antagelig har det mye bedre nå, på mange måter, i forhold til hvordan jeg hadde det når jeg var alene. Jeg har noen å spise middag sammen med, si "vi" til og om, holde rundt, få bekreftelse fra. Likevel gnager det, og har gnagd lenge. Det mangler beundring fra min side. Jeg skulle ønske jeg var en som beundret kjæresten min. Som var takknemlig og lengtende hver dag, men det er jeg ikke. Jeg trenger luft. Det er som om jeg ikke kan være meg selv og samtidig i dette forholdet. Det i seg selv at jeg tenker så mye på brudd, og ikke kan dele det før jeg eventuelt er sikker på at det er det jeg vil, er fælt. Det skaper en avstand. Og det er vondt for begge. Jeg vet ikke om det er tanken på at jeg ikke kan dele alt, som gjør det så vanskelig. Enn om det bare er en vond sirkel ut av ingen ting. Følelse av å være fanga fordi man ikke kan snakke om at man føler seg fanga. Men jeg føler ofte at jeg har gnagsår, jeg blir kost i hjel, føler meg ikke fri, føler meg fanga, men frykter over alt på jord det øyeblikket jeg må se den som har gitt meg sitt hjerte fullt og helt, og som jeg også har et stort hjerte for, bli knust. Og i tillegg stå igjen alene, uten denne utømmelige kilden til hengivenhet og varme hver eneste dag. Er jeg bare utakknemlig? Ute av stand til å ta imot? Altfor rastløs? Eller er jeg bare livredd for opplevelsen av å såre dypt og hardt, og livredd for nederlaget det er å innse at man har valgt feil?


Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 7 2020 - 01:12
Det er aldri godt når en er i et forhold som er så i ubalanse. Samtidig så vet en hva en har, men ikke hva en får.

Er det som gjorde at du gikk inn i dette forholdet en ressurs du kan hente fram i dag, om enn med litt innsats?

Kan du skaffe deg litt "luft"? En interesse du kan dyrke som du ikke deler med partneren din? Rett og slett være åpen på at du har behov for tid for deg selv, det er jo blitt ganske anerkjent etterhvert.

Hvis det hjelper å snakke med noen utenforstående, så går det an å ringe hjelpetelefonen her nr 116 123, det går jo hvertfall an å prøve.
Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 7 2020 - 14:13
Takk for svaret ditt. Prøver å få litt luft, og prøver å bli flinkere til å ta den luften jeg trenger i stedet for å være så redd for å såre, eller for å bryte med forventninger. Det er nok en påminnelse jeg trenger.

Jeg misunner/beundrer virkelig folk som bare er seg, ærlig og likefram, og ikke konstant vurderer egne valg, egen situasjon, med kritisk blikk. Drømmen er å bare være og leve, uten så mye kritisk blikk på seg selv, redsel for å såre, alle disse automatiske vurderingene knytta til nesten alt jeg gjør særlig når jeg er sammen med noen. Fokus havner så alt for ofte på tegn på at jeg har gjort dårlige valg. Og på forskjeller som er ekstra ubehagelige når man er konfliktsky eller tenderer mot å være underkastende. Når sånt tar mye fokus, blir det veldig lite kapasitet igjen til å bare gjøre og leve. Være seg selv og tørre å møte friksjonen.

Og så er det flaut at det er sånn! (Alle anser meg jo som så sterk. Tror jeg. ) Men sikkert desto viktigere å erkjenne at jeg virkelig har en issue her. For å klare å gjøre noe med det.

Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 7 2020 - 17:11
Et slikt forhold er utrolig belastende, også for partneren din og eventuelle barn.
For å spørre rett ut; er det en tredje inne i bildet? En du har et øye til selv om det er vanskelig å innrømme?
Eller har følelsene for partneren bare "tatt slutt"?

Du får rette om jeg misforstår, men det høres ut som partneren din er henvist til å leve med å nektes vise deg kjærligheten som brenner i vedkommende, å dermed bli jevnlig avvist? Det kan ødelegge mye.

Lett å havne i en ond sirkel her ja, men jeg ville ikke kalle en ond sirkel for ingenting. Det ser ut til å dreie seg om fundamentalt ulike behov og uttrykksmåter og manglende tillit/kommunikasjon.

Er det sånn at jo mer mas på deg om nærhet, jo mer avstand og rom ønsker du? Og omvendt; jo mer avvist partner føler seg, jo større blir behovet for bekreftelse og dermed mere "mas"?

Jeg ville sagt at dere snarest bør søke profesjonell bistand. Aller først for å lære kommunikasjon og åpenhet. Taushet i denne sammenhengen fører rett vest.
Dernest for å finne løsninger som kan gi begge et godt forhold å leve i. Gjensidig forståelse og kompromiss siden behovene virker ganske ulike.

Men jeg nøler med oppfordringa fordi det kan virke som det fra din side allerede er kjørt? Ønsker du å bli i forholdet, kjempe for å få tilbake gløden og satse på partneren din? Eller er det kun skrekken for å være alene og engstelse for å ta et oppgjør ("redd for å såre") som holder igjen?
Det er bare du som kjenner svaret.

Vil tro det er lurt å oppsøke hjelp også om forholdet avvikles.
Avatar

Gode spørsmål

feb 8 2020 - 13:54
Takk for enda et grundig svar. Det er ingen barn her, og ingen tredjepart. Bare noen spøkelset i skapet og jeg går i terapi for tiden pga kjempesmell med panikkangst og depresjon. Har vurdert parterapi, men jeg har valgt å fokusere på å bli bedre selv først. Noen mener også at et forhold kun kan bli bedre hvis partene hver for seg utvikler seg og får noe nytt å bringe inn i forholdet. Det gir mening. Men har likevel ikke avskrevet parterapi helt.
Det svinger virkelig om jeg tror jeg vil bli på ubestemt tid. Jeg er bare veldig i tvil om det er egne issues med nærhet og forpliktelser som er problemet. Og gamle uvaner som å kanstant føle at jeg står i gjeld til folk nært meg. At jeg må fikse meg selv og bli i bedre stand til å ta imot og være meg selv, ikke bare gå på autopilot og fylle en følt rolle. Men det er jo noe mer. Ulikhetene, i behov og kommunikadjlnsstkl som du sier. Jeg forventer ikke at noen har svar egentlig, men jeg famler og prøver å finne nye perspektiver, og det kan jeg kanskje få her. Merker at jeg kritiserer egne tildragelser og tanker både når de er negative ("tanker om brudd) og positive (dette kan gå bra). Og dermed faller jeg stadig fra den ene siden til den andre. Blir ikke klok. Og er så sliten av det.
Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 8 2020 - 13:59
Og ja, det er litt sånn. Perioder med mye nærhet fører til behov for avstand hos meg, og motsatt, som du beskriver. Men det er forsåvidt noe vi "er vant til". Og det har vært et tema. Vi vet at behovene være er ulike. Men det slutter ikke å være vanskelig når det står på fordi. Føler meg virkelig nær ved å gi opp iblant, og så kan det gå kort tid før jeg føler takknemlighet over all kjærligheten jeg får igjen. Har lurt på om det er fordi de situasjonene der jeg er på randen av å gi opp, så føler jeg meg fryktelig sårbar og frynsete og søker etter trygghet.
Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 10 2020 - 18:27
Det er fint du tar tak i det du sliter med selv først. Noen av de vanskelig og vonde tankene om forholdet kan til og med finne sin løsning med det.

Skal du ha dårlig samvittighet for å trenge mer plass og alenetid? Synes ikke det er opplagt. Er det mulig å ta opp det med terapeuten, evt i en time der partner er med? Du bør kjenne deg i vater for å ha godt utbytte av parterapi.

Ingen god følelse å stå i gjeld til omgivelsene. Tenke på det med takknemlighet i stedet? At noen gir fordi de er glad i deg og så la dem få lov til det. Det var ikke alt jeg gjorde fordi min eks trengte det, men fordi jeg også hadde behov for å vise at jeg satte pris på min ektefelle. Å takke, se og verdsette er en flott måte å gjengjelde på.

Dårlig samvittighet gjør det kanskje vanskelig å si fra, om det føles som å tråkke på partneren. Men jeg ville nå heller hatt en ektefelle som var ærlig om behov for alenetid/rom om det åpnet for nærhet senere, enn noen som trakk seg helt bort. Om du forstår? Heller enes om mindre kyss, klapp og klem enn å være helt uten. Ja, jeg ville sikkert kjent litt savn, men også takknemlighet og respekt for ærlighet og ryddig opptreden.

Is i magen. Følelser svinger og kan lure deg. Skal episoder med usikkerhet avgjøre eller hvordan det kjennes over tid?

Å si "jeg elsker deg" også når det kjennes usikkert, er ikke så dumt. Vel å merke om du ikke innerst inne veit du egentlig er likegyldig til eller misliker partneren. Om sårhet og behov for trygghet tar all plass, går det an å si det i stedet? "Jeg er lei meg, men trenger deg likevel". "Glad i deg selv om jeg trenger litt tid for meg selv.". "Bli hos meg når jeg sliter med vonde tanker". Om det er det du vil da.

Husk også at dere er to i forholdet og begge må være villig til å jenke seg. Alt står og faller ikke med om du "trenger en fiks".
Til forsiden