Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 7 2020 - 00:44
Jeg har en partner som jeg føler at jeg lyver til når jeg sier "jeg elsker deg". Og som jeg tror vil bli fullstendig ødelagt hvis det blir et brudd. Jeg får kjærlighetserklæringer og hengivne blikk hver dag. Jeg får noen som bare vil at jeg skal ha det bra, men som jeg opplever at til dels gjør det vanskeligere å være meg. Fordi vi har ulike behov, og behovene våre gjør den andre ukomfortabel eller trist hvis vi etterkommer dem. Som alenetid og space eller interessante samtaler på den ene siden, eller som masse tett intimitet, øyekontakt og kjæresteoppførsel på den andre siden.
Jeg innser at jeg antagelig har det mye bedre nå, på mange måter, i forhold til hvordan jeg hadde det når jeg var alene. Jeg har noen å spise middag sammen med, si "vi" til og om, holde rundt, få bekreftelse fra. Likevel gnager det, og har gnagd lenge. Det mangler beundring fra min side. Jeg skulle ønske jeg var en som beundret kjæresten min. Som var takknemlig og lengtende hver dag, men det er jeg ikke. Jeg trenger luft. Det er som om jeg ikke kan være meg selv og samtidig i dette forholdet. Det i seg selv at jeg tenker så mye på brudd, og ikke kan dele det før jeg eventuelt er sikker på at det er det jeg vil, er fælt. Det skaper en avstand. Og det er vondt for begge. Jeg vet ikke om det er tanken på at jeg ikke kan dele alt, som gjør det så vanskelig. Enn om det bare er en vond sirkel ut av ingen ting. Følelse av å være fanga fordi man ikke kan snakke om at man føler seg fanga. Men jeg føler ofte at jeg har gnagsår, jeg blir kost i hjel, føler meg ikke fri, føler meg fanga, men frykter over alt på jord det øyeblikket jeg må se den som har gitt meg sitt hjerte fullt og helt, og som jeg også har et stort hjerte for, bli knust. Og i tillegg stå igjen alene, uten denne utømmelige kilden til hengivenhet og varme hver eneste dag. Er jeg bare utakknemlig? Ute av stand til å ta imot? Altfor rastløs? Eller er jeg bare livredd for opplevelsen av å såre dypt og hardt, og livredd for nederlaget det er å innse at man har valgt feil?


Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 7 2020 - 01:12
Det er aldri godt når en er i et forhold som er så i ubalanse. Samtidig så vet en hva en har, men ikke hva en får.

Er det som gjorde at du gikk inn i dette forholdet en ressurs du kan hente fram i dag, om enn med litt innsats?

Kan du skaffe deg litt "luft"? En interesse du kan dyrke som du ikke deler med partneren din? Rett og slett være åpen på at du har behov for tid for deg selv, det er jo blitt ganske anerkjent etterhvert.

Hvis det hjelper å snakke med noen utenforstående, så går det an å ringe hjelpetelefonen her nr 116 123, det går jo hvertfall an å prøve.
Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 7 2020 - 14:13
Takk for svaret ditt. Prøver å få litt luft, og prøver å bli flinkere til å ta den luften jeg trenger i stedet for å være så redd for å såre, eller for å bryte med forventninger. Det er nok en påminnelse jeg trenger.

Jeg misunner/beundrer virkelig folk som bare er seg, ærlig og likefram, og ikke konstant vurderer egne valg, egen situasjon, med kritisk blikk. Drømmen er å bare være og leve, uten så mye kritisk blikk på seg selv, redsel for å såre, alle disse automatiske vurderingene knytta til nesten alt jeg gjør særlig når jeg er sammen med noen. Fokus havner så alt for ofte på tegn på at jeg har gjort dårlige valg. Og på forskjeller som er ekstra ubehagelige når man er konfliktsky eller tenderer mot å være underkastende. Når sånt tar mye fokus, blir det veldig lite kapasitet igjen til å bare gjøre og leve. Være seg selv og tørre å møte friksjonen.

Og så er det flaut at det er sånn! (Alle anser meg jo som så sterk. Tror jeg. ) Men sikkert desto viktigere å erkjenne at jeg virkelig har en issue her. For å klare å gjøre noe med det.

Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 7 2020 - 17:11
Et slikt forhold er utrolig belastende, også for partneren din og eventuelle barn.
For å spørre rett ut; er det en tredje inne i bildet? En du har et øye til selv om det er vanskelig å innrømme?
Eller har følelsene for partneren bare "tatt slutt"?

Du får rette om jeg misforstår, men det høres ut som partneren din er henvist til å leve med å nektes vise deg kjærligheten som brenner i vedkommende, å dermed bli jevnlig avvist? Det kan ødelegge mye.

Lett å havne i en ond sirkel her ja, men jeg ville ikke kalle en ond sirkel for ingenting. Det ser ut til å dreie seg om fundamentalt ulike behov og uttrykksmåter og manglende tillit/kommunikasjon.

Er det sånn at jo mer mas på deg om nærhet, jo mer avstand og rom ønsker du? Og omvendt; jo mer avvist partner føler seg, jo større blir behovet for bekreftelse og dermed mere "mas"?

Jeg ville sagt at dere snarest bør søke profesjonell bistand. Aller først for å lære kommunikasjon og åpenhet. Taushet i denne sammenhengen fører rett vest.
Dernest for å finne løsninger som kan gi begge et godt forhold å leve i. Gjensidig forståelse og kompromiss siden behovene virker ganske ulike.

Men jeg nøler med oppfordringa fordi det kan virke som det fra din side allerede er kjørt? Ønsker du å bli i forholdet, kjempe for å få tilbake gløden og satse på partneren din? Eller er det kun skrekken for å være alene og engstelse for å ta et oppgjør ("redd for å såre") som holder igjen?
Det er bare du som kjenner svaret.

Vil tro det er lurt å oppsøke hjelp også om forholdet avvikles.
Avatar

Gode spørsmål

feb 8 2020 - 13:54
Takk for enda et grundig svar. Det er ingen barn her, og ingen tredjepart. Bare noen spøkelset i skapet og jeg går i terapi for tiden pga kjempesmell med panikkangst og depresjon. Har vurdert parterapi, men jeg har valgt å fokusere på å bli bedre selv først. Noen mener også at et forhold kun kan bli bedre hvis partene hver for seg utvikler seg og får noe nytt å bringe inn i forholdet. Det gir mening. Men har likevel ikke avskrevet parterapi helt.
Det svinger virkelig om jeg tror jeg vil bli på ubestemt tid. Jeg er bare veldig i tvil om det er egne issues med nærhet og forpliktelser som er problemet. Og gamle uvaner som å kanstant føle at jeg står i gjeld til folk nært meg. At jeg må fikse meg selv og bli i bedre stand til å ta imot og være meg selv, ikke bare gå på autopilot og fylle en følt rolle. Men det er jo noe mer. Ulikhetene, i behov og kommunikadjlnsstkl som du sier. Jeg forventer ikke at noen har svar egentlig, men jeg famler og prøver å finne nye perspektiver, og det kan jeg kanskje få her. Merker at jeg kritiserer egne tildragelser og tanker både når de er negative ("tanker om brudd) og positive (dette kan gå bra). Og dermed faller jeg stadig fra den ene siden til den andre. Blir ikke klok. Og er så sliten av det.
Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 8 2020 - 13:59
Og ja, det er litt sånn. Perioder med mye nærhet fører til behov for avstand hos meg, og motsatt, som du beskriver. Men det er forsåvidt noe vi "er vant til". Og det har vært et tema. Vi vet at behovene være er ulike. Men det slutter ikke å være vanskelig når det står på fordi. Føler meg virkelig nær ved å gi opp iblant, og så kan det gå kort tid før jeg føler takknemlighet over all kjærligheten jeg får igjen. Har lurt på om det er fordi de situasjonene der jeg er på randen av å gi opp, så føler jeg meg fryktelig sårbar og frynsete og søker etter trygghet.
Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 10 2020 - 18:27
Det er fint du tar tak i det du sliter med selv først. Noen av de vanskelig og vonde tankene om forholdet kan til og med finne sin løsning med det.

Skal du ha dårlig samvittighet for å trenge mer plass og alenetid? Synes ikke det er opplagt. Er det mulig å ta opp det med terapeuten, evt i en time der partner er med? Du bør kjenne deg i vater for å ha godt utbytte av parterapi.

Ingen god følelse å stå i gjeld til omgivelsene. Tenke på det med takknemlighet i stedet? At noen gir fordi de er glad i deg og så la dem få lov til det. Det var ikke alt jeg gjorde fordi min eks trengte det, men fordi jeg også hadde behov for å vise at jeg satte pris på min ektefelle. Å takke, se og verdsette er en flott måte å gjengjelde på.

Dårlig samvittighet gjør det kanskje vanskelig å si fra, om det føles som å tråkke på partneren. Men jeg ville nå heller hatt en ektefelle som var ærlig om behov for alenetid/rom om det åpnet for nærhet senere, enn noen som trakk seg helt bort. Om du forstår? Heller enes om mindre kyss, klapp og klem enn å være helt uten. Ja, jeg ville sikkert kjent litt savn, men også takknemlighet og respekt for ærlighet og ryddig opptreden.

Is i magen. Følelser svinger og kan lure deg. Skal episoder med usikkerhet avgjøre eller hvordan det kjennes over tid?

Å si "jeg elsker deg" også når det kjennes usikkert, er ikke så dumt. Vel å merke om du ikke innerst inne veit du egentlig er likegyldig til eller misliker partneren. Om sårhet og behov for trygghet tar all plass, går det an å si det i stedet? "Jeg er lei meg, men trenger deg likevel". "Glad i deg selv om jeg trenger litt tid for meg selv.". "Bli hos meg når jeg sliter med vonde tanker". Om det er det du vil da.

Husk også at dere er to i forholdet og begge må være villig til å jenke seg. Alt står og faller ikke med om du "trenger en fiks".
Avatar

Jeg går litt på nåler

feb 19 2020 - 10:18
Ikke fordi han er voldelig, men fordi han reagerer på kritikk med sint forsvarsmodus (strammer kjevene så tinningene buler, blir stille ei stund, før han liksom spytter ut ordene og har heva stemmevolum, nekter å være med på en rolig samtale, eskalerer det bare, går inn for å "vinne diskusjonen" med stadig mer energi i stemmen, og gjerne ender opp med å bli stille, trekke seg fra "samtalen" (som ikke egentlig er en samtale, men en verbal kamp) og gjerne forsvinne noen timer.

Jeg lurer selvsagt på hvordan dette høres ut utenfra. Bør man tåle at folk blir defensive og (i mine øyne) sinte når de får noe som _kan_ tolkes som kritikk? Selv om det er framlagt forsiktig og i et rolig tonefall. (Den eneste riktige måten å starte en samtale om noe potensielt vanskelig i mine øyne) Eller er det min terskel for å bli skremt av tydelig uenighet og konflikt som er unormalt lav? Jeg liker ikke konflikt, det vet jeg. Hvis jeg sier noe om dette, at han kanskje tar ting litt for personlig og at jeg skulle ønske vi kunne prate om det i stedet for at han blir så sint, blir han enda sintere og gir uttrykk for at jeg er helt på jordet, at han ikke er sint, at jeg alltid tror at han er det og at det gjør det umulig for ham å si noe som helst, eller noe i den dur.

Noen ganger har jeg blitt skremt av hvor usaklig han kan bli i en konflikt og hvor sint han kan bli. Hvor dårlig det kan gå hvis jeg står på mitt perspektiv (som alltid blir til at han overreagerer og ikke klarer å være med på en samtale, men blir sint og defensiv) og ikke gir meg. Det har spunnet ut av proporsjoner. En gang ble jeg rett og slett redd. Det spant og spant oppover, og endte med slamring i dører. Det fikk meg til å lure på hva mer han er i stand til. Det er lenge siden nå, og vi har hatt mye gode tider etter den gang, og vi har lært litt mer om hverandre så vi unngår den type situasjoner. Jeg er bare redd for at dette er noe JEG i hovedsak avverger fordi jeg unngår å ta opp ting. Og den trenden var nettopp grunnen til det siste forsøket på å si noe. At jeg så et eksempel på at jeg hadde sensurert meg selv nylig, i frykt for å lage konflikt.

Det var noe jeg satt og følte på en dag ved middagsbordet jeg ville fortelle ham om. Jeg ville fortelle at jeg egentlig ble ganske lei meg i den situasjonen da han ikke responderte på et samtaletema, og jeg forklarte at jeg burde ha sagt fra tydeligere om det der og da. (Det er et tema for meg for tiden. prøve å kjenne og uttrykke følelser mer enn jeg gjør pga ting i oppveksten.) Det var direkte skummelt for meg å fortelle ham dette, men jeg tvang meg selv til det. Gjennom hele samtalen så han ikke på meg. Han tok det som kritikk fra første øyeblikk, og var ikke på noe tidspunkt interessert i å vite noe mer om hvorfor jeg ble lei meg. Jeg forholdt meg rolig (og veldig forsiktig med hva jeg sa) under hele samtalen, og prøvde å si at det ikke er ment som personlig kritikk, at vi bør kunne prate om hva vi føler. Og at man kan føle negative ting i ulike situasjoner selv om den andre parten ikke har ment noe negativt. Dette hjalp ikke. Han fortsatte å stirre framfor seg og se sint ut. Mer snakka vi ikke sammen den kvelden.
Jeg kunne fortsatt å prøve å komme til fred, men erfaringen tilsier at det ikke går med mindre jeg sier instendig unnskyld. Burde jeg gjort det? Var dette noe jeg burde si unnskyld for?

Hele episoden bekrefter i alle fall den tendensen at det blir veldig ubehagelig for meg hvis jeg tar opp noe med ham som det er mulig for ham å oppfatte som kritikk (selv om det ikke nødvendigvis er ment sånn). Og at jeg derfor absolutt helst unngår det.

Vi har veldig gode perioder. Og det er som sagt lenge mellom sånne episoder. Men jeg syns det har skjedd så mange ganger når jeg har prøvd å ta opp noe som er potensielt vanskelig, at jeg har sluttet å gjøre det, med mindre jeg klarer å gjøre det i ei god stund og på en lett/humoristisk/ufarlig måte.

Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

feb 19 2020 - 10:55
Hans versjon er at han alltid har i bakhodet at jeg kommer til å dumpe ham en vakker dag, at han ikke er bra nok, og at alle slike situasjoner skjer med det som bakteppe.

Han pleier å si at så lenge tillit og kommunikasjon er på plass, så vil det helst gå godt. Det syns jeg er litt rart med tanke på hvordan det går når jeg prøver å kommunisere om noe som jeg oppfatter som negativt.

Det ender alltid opp med å handle om ham. Han er så utrolig lite interessert i å forstå mitt perspektiv, det er rett inn i offer/defensiv-rollen.


Avatar

Bytte ut nålene med et bedre underlag?

feb 24 2020 - 23:34
Det du forteller om reaksjonene hans virker ganske alvorlig og slett ikke sunt.
Mine første tanker om de to siste innleggene er "Kom Deg Bort"! Løs egne problemer uten han. Dette fungerer ikke for dere nå.
Men du må avgjøre selv.

Jeg beklager at jeg ikke helt har forstått og at de tidligere svarene min ikke har vært særlig riktig retta.

Slik du beskriver episodene virker ikke forholdet bra for deg når du skal bearbeide fortida. Det hjelper ikke om det er fint mesteparten av tida hvis stadige enkelttilfelle ødelegger.

Kan skjønne du mister beundringa for han slik du opplever det. Kan også forstå ditt behov for alenetid og å slippe klenging.
Det er ikke kjærtegn og overdreven oppmerksomhet som er løsningen.
Han har kanskje dårlig samvittighet og skjønner at noe er galt, men evnen eller viljen til å gjøre noe med det egentlige problemet mangler.
Eller det er som du skriver; alt skal dreie seg om han og hans behov. Han liker kanskje å plukke på deg da, men gidder ikke forholde seg til hele deg. For å spørre litt stygt, er du for ham grei sengekos, men slitsom samtalepartner? Forholdet funker så lenge du ikke er til bry?

Ære være deg for at du forsøker å snakke om tankene dine på en rolig måte. Det bør gå an å forholde seg rolig for han da, selv om han er uenig.
Hvis han ikke klarer skille kritikk fra ditt behov for å uttrykke vanskelige følelser og forsøk på å løse problemer, vil du aldri kunne få de dype samtalene som må til i alle forhold.

Du beskriver ham som ustabil og med begrenset evne til å håndtere ubehag. Om det ustabile bunner i det jeg nevnte to avsnitt lenger opp eller om det skyldes psykiske problemer, skal ikke jeg si. Du mer enn antyder og det er mulig han trenger proff hjelp om han skal fungere som din partner. Hvis han er redd for at du skal gå, burde han ta alvorlig tak.

Du kan snakke med familievernkontor/parterapeut alene uten å dra ham inn. Det kan hjelpe deg å se ting i perspektiv og til å ta en god avgjørelse for egen del. Noen ganger må man ta vare på seg selv først. Ikke la offerrollen hans avgjøre. Heller ikke spill på din dårlige samvittighet.
Avatar

Re: Når det føles umulig å dra, og uholdbart å bli

juni 3 2020 - 08:46
Hei,

Ville bare si at jeg har det veldig likt som deg. Mye du skriver er som å sette ord på mine egne følelser. Det er ikke noe greit å ha det slik. Vi har også barn sammen, som kompliserer det hele mye mer. For hver dag som går føler jeg denne "onde sirkelen" stadig spinner fortere. Han blir mer "klengete" og jeg trekker meg mer vekk. Jeg VET at han elsker meg av hele sitt hjerte, og at han hadde blitt knust om jeg dro. Han ville hatt store problemer med å ta vare på barna alene også, foruten bare seg selv. Han sliter også med sykdom og er ute av arbeidslivet - noe som igjen har ført til perioder med depresjon (som viser seg gjennom mye sinne og han blir veldig i forsvarsmodus, og setter seg i en offerrolle). Som du sier, det er umulig å dra, men uholdbart å bli. Har tatt kontakt med kommunal avd for psykisk helse i dag. Håper å få noen nye perspektiver, og håper jo på en måte at vi kan "reddes"..

Har ikke så mye råd eller veiledning til deg, men ville bare si at vi er flere.. Og det viktigste må være å faktisk snakke om det. Selv prøver jeg å forestille meg om jeg noen gang vil klare å få frem et eneste ord. Denne teksten er det nærmeste jeg har vært. Klarer ikke engang si det høyt til meg selv. Skammen over meg selv er også stor da jeg føler meg slem og avvisende, samtidig som jeg lyver hver dag og sier "elsker deg", kysser osv fordi jeg vet han trenger det.
Til forsiden