Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når alt stagnerer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når alt stagnerer

mai 30 2011 - 16:40
Jeg vet ikke om mine bagateller er vesentlige nokk for dette forumet. Jeg er ikke normalt typen til å syte å klage om slikt, men jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg er 27, gift og har et spedbarn. Og etter alt å dømme burde jeg være lykkelig. Mye grunnet overvekt og at jeg ikke finner noen jobb i min utdannelse har jeg bare hatt en del små strø jobber. Og har i dag en så lavt lønnet jobb at jeg kunne fått mer av å gå arbeidsledig. Men jeg nekter siden jeg vill jobbe. Jeg føler at jeg har sviktet som forsørger, sviktet som far, sviktet som menneske. Etter fødselen har vi flyttet langt inni skogen sammen med min kones foreldre, for å få hjelp til barnestell. Milevis vekk fra nærmeste by eller tettsted, milevis fra alt og alle jeg kjente, uten særlig jobbframtid. Vi har praktisk talt begått sosialtselvmord, og jeg ser nesten ikke folk annet enn en til to ganger i månden. Jeg får periodevis anfall omtrent som klaustrofobi, hever etter pusten, brystsmerter og flakkrende syn, og en overbevisning at noe fælt kommer til å skje. Jeg tryggler kona om å kunne flytte tilbake til den tomme leiligheten i byen, og sier at dette stedet ikke føles som et hjem siden vi ikke eier noen ting. Hun bare ser dumt på meg med blanke øyne og sier "men vi er hjemme" jeg vill bare ha en følse av trygghet og tilhørlighet, et sted jeg kan kalle hjem. All lidenskap ser ut til å ha død, den lidenskapen vi hadde som kunne gjort Jane Austin til skamme er redusert til stive blikk  Elsker jeg henne fortsatt? Jeg tør ikke engang å tenke på det. Skillsmisse er uaktuelt pga barnet.
Jeg føler meg lurt inn i et ekteskap jeg ikke var klar for, i en rolle jeg ikke var klar for. Jeg går konstant med et ønske om å dø, eller starte på nytt, men vet at jeg har ikke den luksusen, fordi jeg har noen å ta vare på. Jeg forsøker å skyve disse tankene unna, glemme de, smile, late som ingenting. Jeg føler meg som en skikkelig drittsekk for at jeg i det heletatt har de og ikke klarer å finne langvarig glede i noe. Dagligdagse ting føles som et stort ork, jeg skulle ønske jeg bare kunne skru av følsene, slik at jeg kunne fungere. Jeg har vært hos hodekrympern og pratet, det han kunne fortelle meg var stort sett alt jeg kunne teorisere og resonere meg fram til selv. Fra da jeg selv studerte psykologi. Jeg kunne beskrevet alle prosessene, vrangforestillingene, skjemaene, og misstilpassede forsvarsmekanismer, Peterpan og Eudipus kompleksene jeg har. Men å vite eksakt hvordan en ting har gått istykker gjør det ikke lettere å lime den sammen igjen.
Avatar

Re: Når alt stagnerer

mai 31 2011 - 01:16
Vet ikke om du allerede har fått konstatert det, men jeg personlig tror at du er veldig deprimert. Om det skyldes livssituasjonen din, eller at livet oppfattes vanskelig fordi du er deprimert er vanskelig for meg å si.

Det å føle seg mislykket som far, forsørger, ektemann osv pga din lave inntekt kan jeg forstå. Jeg har selv en samboer som ikke jobber, han er helt ufør og har da inntekt deretter. Men det forandrer ikke mitt syn på ham. Heller tvert om, da jeg tydelig kan huske hvordan han slet seg halv ihjel før, hvor hardt han prøvde for å fortsatt kunne ha god samvittighet.

Nå er jo ikke du ufør, men jeg ville bare gi et eksempel på at det ikke spiller sånn veldig stor rolle for omgivelsene om du jobber masse eller bare litt. Det er også veldig lett å blande sammen hvem som synes hva, når man driver og dømmer seg selv. a kn man ganske kjapt tro at din egen misnøye blir andres misnøye i dine øyne. Det er først og frems du selv som stiller de strengeste kravene til deg selv.

Når det kommer til den andre delen av problemet ditt, ang bosituasjonen og forholdet til kona di, så vet jeg ikke hva jeg skal si. Det er antakelig lurt å fortelle henne akkurat det som du her sier til oss, alt du tenker på inni deg, og hva det gjør med deg. God kommunikasjon er veldig viktig i et forhold, og man kan ikke gå rundt og regne med at den andre vet 100% alt om ens følelser og meninger.

Håper virkelig du får det bedre :)
Avatar

Re: Når alt stagnerer

juni 5 2011 - 13:20
Takk for respons, hjelper litt å tenke på at å gjøre bare litt hjelper, selv om jeg skulle ønske jeg hadde et mer meningsfyllt arbeid.
Er det noen hjelp i å gå til hodekrymper, når mesteparten av problemer skuldes eksterne ting jeg i liten grad har mulighet til å påvirke?

Avatar

Re: Når alt stagnerer

juli 6 2011 - 19:45
Hei du der ute.

Eg har lese innlegget ditt ein del gangar, for det gjorde inntrykk.

Her kjem ein del råd og meiningar som du kan velge om du vil bruke eller forkaste.

For det første, innlegget ditt er seriøst. Etter mi meining er det ikkje bagatellmessig i det heile tatt! Skulle ønske du også visste det. At det du føler og tenker er viktig (dette blei jammen patetisk)

Det er bra at du skriv inn her, for det virkar ikkje som om du snakkar med så mange. Eg meinar det er smart at du, som tidlegare kommentert; snakkar med dama di om korleis du har det. Eg skjønnar at det er vanskeleg, at du ikkje vil gjere situasjonen verre osv. Det som er viktig er å fortelle korleis du har det. Kanskje dåkke ikkje kjem til å flytte, men kanskje det hjelp å få ventilert litt.

Det virkar for meg som om du har ein type angst også (er ingen ekspert).

Eg trur også du er deprimert, men eg trur det har naturlege grunnar. Fordi du ikkje får nok stimuli. Eg har hatt bortimot samme problem ein gang. Eg flytta frå bygda og ein folkehøgskule eg gjekk på, droppa alle kontaktar og flytta til Oslo. Kva skjedde så? Eg blei deprimert! Eg opplevde livet meiningslaust og vanskeleg. Det tar tid å venne seg til ein ny plass å bu, for ein må bygge opp eit nettverk.

Eg og syns det er leit at du føler deg mislykka pga. jobben din. Følelsar er likevel vanskeleg å gjere noko med. Det er nok likevel bra at du velger å jobbe framfor å gå arbeidsledig.

Håpar også at ting ordnar seg for deg. Eg trur det absolutt kan ordne seg. Om du ikkje skulle flytte så kanskje det er muleg å bli kjendt med fleire der ute i gokk?.. om ikkje anna invitere folk på besøk i ny og ne.. Ein skal ikkje måtte isolere seg sjøl om ein bur avsides og har familie..

Lykke til!
Avatar

Re: Når alt stagnerer

juli 18 2011 - 23:45
Ja det er et poeng i å få hjelp i terapi. Som de sier, det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det... Psykiater kan gi deg gode verktøy til å takle situajonen du er i på en hensiktsmessig måte. Istedenfor å stagnere, henge deg opp i komplekser osv.

Jeg vil anbefale at du tar en tur til fastlegen og forteller litt om hvordan du har det for tida, og hva du føler rundt det. Om det er depresjon du sitter fast i, hjelper det å komme seg ut av vakumet du lever i nå. Det er opp til deg hvordan du gjør det, om det hjelper å komme ut i jobb feks, være mer sosial ved å bli med i en forening, hobby klubb o.l.

Er det noe psykisk som ligger bak din situasjon, er ikke løsningen å flytte uansett, for du kan rømme jorda rundt, men du vil fortsatt ende opp med deg s
elv til slutt
Avatar

Re: Når alt stagnerer

juli 19 2011 - 11:10
Hei igjen, takk for alle råd og vennlige ord. Jeg vet ikke hva som besetter meg til å skrive dette, et håp om en mulig utvei? Å få ventilert, hvem vet. Jeg ligger som et forlist skip i sengen, midt på dagen. Uten noe vind i seilene til å drive meg vidre, uten vilje, eller evne til å reise meg. Hvorfor? Jeg føler meg så sliten, så tung, som om jeg synker ned i et hav av tungsindighet, bitterhet og mørke. Jeg hadde vært ved den gammle leiligheten og stellt hagen. Gjennsynet med min gammle hjemplass brakte kun tårer, og en lengsel som tærer et sort råtnende hull i sjelen. En lengsel etter noe jeg kunne kalle mitt eget, etter en plass hvor jeg kunne føle meg trygg,...tillhøre.

  Jeg pleide å elske å dra ut med venner, spille spill. Da vi møttes på kaffe klarte jeg så vidt å få ut noen ord. Jeg ville helst ungå å snakke om meg. Folk sender meldinger, ringer. Det er skjeldnere og skjeldnere jeg orker å svare. Hva skal jeg si? Nei har ikke tid, servere dem enda en skuffelse? Så jeg ungår dem, ungår å skuffe dem.

 Jeg pleide å elske å male. Pleide å drømme meg bort i en fantasiverden jeg selv skapte, hvor jeg var en skapelses gud. De kaller meg kunstner se selv:

http://fc09.deviantart.net/fs70/f/2010/020/5/a/Fairy_innocence_by_ziggywolf.jpg

Men jeg orker ikke mer, jeg slo et hull i mitt forgie lærett, brandt det. Det er kun frustrasjon å få ut av det nå. 

Neste måned, drar jeg med omlag 35 venner på en slags pilgrimsferd. Noe jeg har drømt om siden jeg var 12. Jeg pleide å ha en plakat for det på gutterommet. Jeg pleide. Se på den hvær dag og drømme meg bort. Den hang der så lenge at den falmet, ble gul, så brun og begynte å mugge, før den gikk i oppløsning. Om så jeg måtte tilbringe resten av livet i rullestol, ville jeg ha byttet det mot en slik opplevelse. Men nå, nå betyr det ingenting lenger. Hvorfor?
På grunn av geld og regninger har jeg knapt råd til å dra. Men likevell har jeg betalt reisen. 

Utdannelsen min har føles fullstendig bortkastet, og har ikke ledet til noen ordentlig jobb. Alt jeg har igjen er en enorm gjeld jeg såvidt kan betjene. Jeg gjorde et enormt feiltrinn da jeg satset alt på en drøm istedet for noe jeg faktisk kunne ha livnært meg av. Og nå, nå er alt for sent, og pengene, ungdommen er borte. Drømmekariæren kun en løgn. Fremdeles søker jeg jobb, fremdeles forsøker jeg forgjeves å gripe etter en illusjon. Fremdeles er det en del av meg som ikke tillater meg å legge meg ned og dø enda jeg vill så gjerne.

Jeg er uendelig glad i familien, men det smerter meg så fælt å vite at jeg ikke kan gi dem alt jeg vill, alt de fortjener.  At jeg svikter dem.

Jeg blir så lett sliten, enkle ting føles som et ork. Selv ting jeg pleide å glede meg til føles tomt og meningsløst. 

Jeg får av og til en trang til å skade meg selv, slik jeg pleide å gjøre i tennårene. Selvdestruktive tanker dukker opp i hodet mitt, som om de ikke er mine egene. Som om en entitet sepperat fra meg selv hvisker meg i øret, oppfordrer meg til å gjøre ting. Jeg står av og til på kjøkkenet når ingen kan se meg og kaster en kniv i luften og tar den i mot, jeg bommer alderig. I marerittene mine viser den seg som en forråttnet, forvittret og forvridd versjon av meg selv. Større og svøpt i røyk og skygge. Huden på ansiktet forandres og blir til personer i livet mitt som håner og plager meg. Vi sloss i drømmene, slag og spark. Ting og bygninger raseres i det vi slenger hverandre vegg i mellom. 
Det skummleste er ikke at den river meg i filler i drømmene, det skummleste er at jeg faktisk kan føle fysisk smerte i drømmene og det gjør helvetes vondt.

Det virker som om hjernen min ikke responderer på logikk. Jeg vet at dette vesenet i hodet mitt ikke er virkelig, at det bare er en samling av minner dystre tanker og forestillinger.  Jeg vet at denne depresjonen har røtter i at jeg har blitt fortalt så mange ganger at jeg ikke er god nokk og at dette hører fortiden til, og at jeg har overgått flere av deres forventninger. Jeg vet at jeg er teknisk dyktig til å tegne/male, jeg har jo solgt flere illustrasjoner! Jeg vet at jeg kunne desegnet langt bedre grafikk enn mye av det som er på markedet og gitt det et klarere budskap. Jeg vet at jeg kunne ha slått igjenom bare jeg får eksponert meg til de riktige folkene. Jeg vet venner vil komme på besøk, men at det må planlegges mer. Jeg vet at jeg kan finne en jobb dersom jeg er villig til å senke kravene betraktlig og forsøke alt jeg kommer over. Jeg vet at folk syntes jeg har et pent annsikt, selv om Jeg er overvektig. Men jeg tror ikke på noe av det.
Avatar

Re: Når alt stagnerer

juli 19 2011 - 18:45
Uff, det er tungt når depresjonen tar oss, og samtidig tar bort all livsglede. Jeg har lest en beskrivelse av depresjon som "kjærlighetsløs". Det er som den tar fra oss evnen til å gi og få kjærlighet, derfor blir alt meningsløst. Jeg føler med deg, vet hvordan det sorte hullet sluker oss og lar oss sitte der i mørket.

Men prøv å kjemp, gå ut av senga, selv om det bare er for å legge deg på sofaen. Tving deg selv til å spise og drikke. Gå til postkassa, selv om det er en kort tur. Vær stolt når du klarer de små tingene!

Gleden kommer tilbake, selv om det ikke føles slik akkurat nå. Husk det.

Er du i behandling, terapi?

Får du medisiner?
Avatar

Re: Når alt stagnerer

juli 19 2011 - 20:17
Jeg har vært hos hodekrymperen "psykolog" har prøvd 2 slag antidepresiva. Det gjorde meg til en psykopat, jeg ble agresiv, gikk til angrep på ting dom sto i veien eller iriterte meg. Jeg sluttet på de fordi jeg var redd for å skade noen og ble nærmest katatonisk i en periode i frykt for å skade noen.
Jeg skal tilbake til hodekrympern i slutten av august, ikke at jeg har de størte forhåpningene. Soden jeg allerede vet årsaken til alle mine psykiske plager, men er ute av stand til å gjøre noe med de.
Ps: det tar 10 min å komme fram til poskassa her, sier litt om hvor isolert det er, lol.
Avatar

Re: Når alt stagnerer

juli 19 2011 - 22:06
10min er en perfekt gåtur på tunge dager ;)

Så bra at du skal tilbake i terapi i august, gjør det beste ut av det. Og det skader ikke å prøve andre medisiner, bivirkningene variere med medisinen og fra person til person. Man må noe ganger prøve seg frem en stund før man treffer riktig. Har vært innom noen forskjellige før jeg fant en type piller jeg kunne leve med bivirkningene til. Skjønner at du ikke vil gå rundt og væresint hele tiden. En medisin jeg tok gjorde meg helt følelseskald, og en annen ble jeg bare zombie trøtt av. Men nå har jeg funnet en som fungererfor meg. Bare for å påpeke at du kanskje må prøve litt forskjellig for å finne noe som fungerer for deg.

Jeg vet også forøvrig akkurat hva jeg sliter med, og hvilke ting jeg bør jobbe med, men Gud, så mye lettere det er når man har fått de riktige verktøyene i terapi!
Og jeg er mye friskere nå, fem år etter jeg begynte i behandling enn jeg har vært siden
før tenårene. Så det hjelper, men det hjelper veeeldig sakte.

Jeg er et utålmodig vesen til tider, men er glad jeg fortsatte i behandling, for nå merker jeg at det har nyttet. Husk også at det gjerne blir verre før det blir bedre.

Stå på, jeg tror og håper du nok kan få det lettere etterhvert
Til forsiden